Tekst av Marte Ekker Kristiansen Illustrasjon av Emma Marie Aas
Et stykke unna Oslo. Bensin. Han holder slangen mot bilen, og jeg spør ham om han mener at polemikkens tidsalder er død. «Det blir jo det samme som å erklære punken for død,» svarer han, «det er reaksjonært for sjangerens utviklingsforhold.»
«Ja, enig,» sier jeg. For jeg er vel det.
Et stykke unna Oslo. De inngjerda husene med falmende maling. En flekk med ketsjup på den hvite bomullssingleten, veien er humpete. «Hvor skal vi?» Han svarer at vi skal et stykke unna Oslo. Det passer meg godt.
«Det du sa i stad, om punken.» Jeg snur meg forsiktig og forsøker å fange øynene hans, selv om jeg vet at de må være rettet mot veien.
«Ja?» Hendene hans på rattet.
«Er du sikker på at den ikke er død?»
Han svarer at problemet med vår generasjon er behovet for å hele tida erklære noe for dødt.
«Du slutter jo ikke å være en punker bare fordi noen kaller deg død,» sier han.
«Tenker du på meg?»
«Ja.»
Jeg har aldri vært noen punker, tror jeg. Ser ned på de bleke hendene mine, og lar blikket gli videre til brystet. Ketsjupen har størkna, og ligner på blod.
Lett tromming med fingrene på låret. Han sier ikke noe. Vi er et sted mellom april og mai, mellom by og bygd. Jeg vet ikke hvor vi skal. Vinduet er halvåpent, og jeg veksler mellom å se ut gjennom glassruta og å titte ut på den virkelige verden med fravær av det mørke filteret. Hvis ingenting er dødt, har det noen gang levd? Det er vel en form for lovmessighet i det. Pendelen som svinger, fenomener som dør ut og erstattes av nye. Men kanskje har han rett. Liberalisme, for eksempel. De har begynt å kalle det nyliberalisme, i forsøk på å markere et skille mellom fortid og nåtid, selv om det egentlig er det samme.
Kanskje polemikken ennå lever, men at den behøver en reform, og kanskje jeg er en punker selv om jeg har på en hvit bomullssinglet.
Jeg forvirres av min egen forvirring, og blir kvalm av tanken på at ingenting kan defineres som hverken dødt eller levende. Han forårsaker ofte denne kvalmen ved å ommøblere virkeligheten slik jeg tror den er, helt til det føles som å gå inn i et fremmed og nytt hjem. Riktignok liker jeg det litt. Jeg betrakter det som en sokratisk dialog, hvor han forløser kunnskapen min som egentlig allerede ligger der.
Vi kjører forbi sauer rammet inn av stålgjerder. De følger oss undrende med blikket. Nå er vi ikke i Oslo.
«Nøyaktig når er det man vet at man ikke er i Oslo lenger?»
Han bruker en stund på å svare. Etter hvert sier han at det er umulig å peke ut på meteren, men at en skjønner det når gresset er en halv meter høyere og trærne har blader.
