Tekst av Isak Tværåli Stene
Illustrasjon av Mette M. Kaljas
Kvinne i vide bukser og skjell i hårflettene. Der på stranden, koia bygd på sandgrunn. Hvor hun på gulvet sitter med tekopppen og synger, mens stormene slåss mot hverandre. Hun graver frem toner fra dypet, den mørke sjakten, spiller dem ut på stemmeharpen. Stemmeprakten. Av og til og plutselig synges et ord, igjen og igjen. Et som må festes, som må spikres, som må huskes, men som glemmes som alle slike ord skal.
Når stormen er over, har hun sovet, våknet og morgenen er her for å ta henne imot. Morgenen som er dryppende redd, klemmer hjertet hennes som er en ruglete sten, gråsten – spark den bortover veien, kast den utover vannet! Kroppen hennes på sengen, øynene følger formene og linjene i bjelkene i taket. De spretter litt rundt og lever, og hun fnyser for det er så tungt i brystet hennes.
Føttene mot treplankers trefliser i et trangt rom, et råttent rom, og hendene åpner vindushasper og små vinder med trompeter og malte klovnefjes blåser seg selv inn i rommet. Stikk hodet i bøtten ved døren! Det kalde vannet, det onde vannet, vannet fra månen. Og når hodet stiger opp dryppende blekt i støvete morgenlys, dunker det litt i stenen, bare ørlite, av dverger i hamsterhjul, knirkende, bankende.
Når bønner putrer og egg brunes, står hun med ryggen til, ser ut på bølgene og den røde båten som tøffer forbi. Når kaffen koker og smøret smører seg selv og et eple ruller oppover stammen, er hun der ute med vann til knærne, vinker til den røde flekken som tut tut tut og kjører videre. Den første røde virkelighet, og kaldt vann som sildrer og renner og hvisler merkelige små påstander om død og savn. Hun vasser inn når bjeller ringer klirrer triller og frokosten er servert.
Det regner der ute, det vet hun ikke før hun kommer inn, før klærne kler våte kroppen hennes og hun sitter der ved bordet sitt. Lukten i munnen, smaken i nesen. En takk til maten, og skjær forresten en skive til meg, vær så snill. Grovt brød med honning på. Seige massen som trekker inn i brødet.
Og så et husk som detter ned gjennom pipa, treffer henne i magen: avisen og melken på trappa! Bevegelse fra bord til dør, avisen og melken. Vedovnen som gløder, hånden som hiver avisen inn, før øynene har rukket å lese et ord. Også i dag forsvinner verden inn i flammehavet, ut som en kremert hindu. Og melken tykt rennende ned i skålen på det blomsterbugnende alteret. Døde kattemjau tordner i evig taushet under taket. Fingre stryker over det innrammede fotografiet, kullsvart med glødende øyne, hvit stjerne i pannen.
Morgenritualet. Morgenmessen.
Da puster hun ordentlig for å fylles av det frie i luften. Luftbåren frihet.
Da rulles løvene i lenker frem fra under sengen for å glefse etter hverandre, bite til blods. I vinduskarmen sitter djevelkvartetten klar med grytelokk. En forretningsmann klår på en dukke. Og innerst øverst i hjørnet, noe forferdelig, noe som henretter, hun ser ikke direkte på det.
Da er alt klart og hender finner pensler finner farger og stryker lange mørke strøk over lerretet. Gnistrende ondskap i skapelse, hedenske figurer, lysende og knusende fingre.
Og bildets tittel: Menn som voldtar og dreper kvinne med kniv.
