Tekst av Josefine Løken
Illustrasjon av Sara Nørbech
Det er ikke ukjent at latteren ofte blir en spontan reaksjon i møte med det uforståelige og det absurde. Enten det er å trekke på smilebåndet ved dødsfall eller sykdom, bryte sammen i latter av et ukonvensjonelt klipp eller en språklig finurlighet. Hvorfor koke det ukontrollerbare, mørke, uforståelige, kunsten, ned til et kremt, et sukk, et trekk på et smilebånd og en merkelig utpust? I dette merkelige uttrykket slipper ikke den vitenskapelige rasjonalitet inn. Er dette tilsynelatende glade utpustet, noe som hindrer oss i å føle på dybde? Eller er det noe som drar oss opp i lyset?
I dagens vitenskapssamfunn finnes det forklaringer på det meste. Opplysningstidens ideer skulle på 1700-tallet trekke oss ut av mørket og inn i lyset, og de har ført oss langt. Men hva hjelper det når vi ikke vet hvor vi egentlig er på vei? Vi fortsetter å tumle i mørket. Allerede i 1944 viste Max Horkheimer og Theodor Adorno i Opplysningens dialektikk at opplysningen har en bakside vi lenge har oversett. De hevdet at når fornuften blir redusert til et redskap for kontroll og beregning, mister den sitt frigjørende potensial. Frigjøringen fra mytene endte i seg selv som en ny myte: troen på at vitenskapens nøytralitet og objektivitet alene kan skape en bedre verden. Når vitenskapen mister sitt frigjørende ideal og reduseres til en forestilling om verdifri, apolitisk metode, blir den grunnleggende normativ. Og det uten å innrømme det! Den later som den står utenfor samfunnets konflikter, men nettopp det å insistere på nøytralitet er i seg selv en stillingtagen. Resultatet er ikke frigjøring, men opprettholdelse av status quo. I stedet for å endre verden til det bedre, bidrar vitenskapen til å fordoble det bestående: noen lever i uutholdelige kår, mens andre fråtser i overflod.
Den instrumentelle fornuften som har vokst frem gjennom vitenskapens hegemoni dominerer stadig flere deler av samfunnet. Likevel kan vi gjennom å høre nøye etter merkelige sukk, et ukontrollerbart grynt og ha øynene oppe for et trekk på smilebåndet, finne steder i samfunnet som ikke rasjonaliteten kan fange. For vi mennesker ler på de mest irrasjonelle tider og steder. Vi ler når vi er glade, triste, ukomfortable og redde. Vi ler når vi forstår vitsen og når vi ikke aner hva som foregår. Vi ler for å fange oppmerksomheten til dem vi liker, og vi myser undrende med et merkelig utpust når situasjonen blir uutholdelig. Latter er ikke et uttrykk for noe fast; det kan ikke telles, måles, og dermed heller ikke kontrolleres.
Den ellers pessimistiske Theodor Adorno så et håp. Han mente det var et sted hvor den instrumentelle rasjonalitet ikke har satt seg igjennom, nemlig i kunsten. Jeg mener derimot at det i tillegg er i alle hverdagslige finurligheter hvor en uforklarbar og fri latter kommer inn. Latteren slår sprekker i kunstens egen rasjonalitet. Det er her det objektive, det nøytrale og det forventede ikke rekker å komme frem i lyset. I disse små sprekkene – i absurditeten, i mørket, i det uforståelige – finnes det en frihet vitenskapen ikke kan måle eller kontrollere.
Er det en anerkjennelse eller en unndragelse, når vi beveger oss et sted hvor det instrumentelle ikke slipper til, i et landskap der språket og ordene blir for knappe og meningen blir for stor? La kunsten gi oss svaret. Det er ikke uten grunn at tittelen til den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera er Tilstedeværelsens uutholdelige letthet. I romanen blir man kjent med Tsjekkoslovakia på slutten av sekstitallet, og den russiske invasjonen. Hele handlingen sentrer seg rundt konseptene om letthet og tyngde. Om og om igjen spør han hvilken av disse to som skal kontrollere livet. Lettheten representerer frihet, spontanitet og flyktighet, mens tyngden står for ansvar, forpliktelse og mening. Kundera stiller det grunnleggende spørsmålet: Er det lettheten som gir oss livet tilbake, eller er det tyngden som gir det substans? Spørsmålet kan også kastes over på latteren – er latteren en flukt fra mørket, en uutholdelig letthet, eller bærer den i seg en tyngde vi ikke kommer utenom?
Det er paradoksalt at vitenskapen famler i mørket etter lysbryteren. Ja, det er faktisk latterlig. Vitenskap skal lete i mørket med en lommelykt, og etter hvert se små glimt av virkeligheten. Kanskje er latteren vår mest menneskelige respons på at vi lever mellom lys og mørke, letthet og tyngde. Latteren er lett, men nettopp derfor utholdelig; den bærer i seg tyngden av det uforståelige. Den minner oss om at vitenskapen aldri fullt ut kan løfte oss ut av hulen, men at vi likevel kan le når vi ser skyggene danse. Latteren bærer med seg en byrde, men også en frihet – og nettopp i dette uutholdelige paradokset kan vi ane en sannhet som hverken logikken eller vitenskapen alene kan fange.
Latteren avslører grensene for fornuften, men minner oss også på at nettopp i det grenselandet kan vi leve, utholde, og kanskje finne mening. Så når kunsten er uforståelig, øyekontakten blir for intens, eller beskjeden for overveldende – hold pusten og bli der en stund.
Videre lesning for de opplysningssøkende:
Opplysningens dialektikk (1944) av Max Horkheimer og Theodor Adorno
Tilstedeværelsens uutholdelige letthet (1984) av Milan Kundera
