Tekst av Agnes Brenna
Illustrasjon av Oda Marie Honningdal-Bruun
Jeg er 12 år gammel, og har på sommerfuglsko og en stripete kjole. Mamma har overbevist meg om å bli med på museum. Hun har lovet at jeg vil like det. Hun har rett.
Det står en kanon på gulvet som skyter gedigne malingskuler på en vegg. Det spruter ildrødt, lukten av maling river oss i neseborene. Bisarre figurer aper seg rundt utstillingen, de er laget av voks, salt og fett. På en vegg henger det en rutete sølvbolle, vi speiler oss i det og ser våre egne ansikt ganger tusen. Det er travelt, høylytt og eventyrlig. Jeg føler at vi er på tivoli. I virkeligheten er vi på Anish Kapoor sin performative utstilling på Gropius Bau i Berlin.
Til slutt entrer vi et lite rom. Det er ikke som det vi har sett før. Hvitmalte vegger, lyst tregulv. Lavmælt og tomt, bortsett fra én svart firkant. Den er ikke på et lerret eller omringet av en ramme. Den er bare en del av veggen. Jeg spruter buende prompelyder med munnen. “Kjedelig.” Mamma ser på meg. “Se nøye etter, Agnes, så ser du kanskje hva det er.”
Jeg går så nærme firkanten som inngjerdingen tillater. Krabber på gulvet, hopper i været, lener meg mot siden. Ingen vinkler gir meg svar. Det er bare en svart firkant.
Plaketen ved siden av avslører illusjonen: Dies ist ein Loch. Dette er et hull.
Jeg står altså foran vinduet til et mørkt rom. Et alminnelig svartmalt rom, hadde hatt virkelighetens skavanker: konturene av hjørner, ujevnheter i veggene, lyset som falt inn fra åpningen. Men her – i Gropius Bau – kunne jeg rettet en lommelykt direkte mot det svarte rommet, uten å avsløre illusjonen. For Kapoor bruker ikke svart maling, men Vantablack, et stoff som absorberer 99,96% av alt lys. Hadde du stått ovenfor en figur dekket av Vantablack, hadde du opplevd det som en glitch i 2D. Verden hadde sett ut som et fotografi som var blitt tegnet på med sprittusj.
Vi vet at mørket kan være sugende, uvisst og truende, men Kapoor avslører noe grunnleggende: det mørkeste mørket er flatt, banalt og avskrekkende. Ingenting skjuler seg i skyggene til et rom uten skygger.
I desember samme år drar jeg og mamma på hytta. Sola har gått ned for mange timer siden. Vi sitter i den peisvarme stua og spiller kort. Jeg har måttet tisse solo i timesvis, men vet at det ligger en 20 meters mørk strekning mellom hytta og utedoen. Når jeg våkner på natta for å gå på do i gummistøvler og nattkjole, kan jeg se monstre danse i ytterkanten av lyset til lommelykten. De gjemmer seg bak bjørkestammene i sidesynet.
Jeg legger kortene på bordet når tissetrangen blir for stor. Jeg ser bedende på mamma. “Jeg tør ikke å gå alene på do.” Hun ser tilbake på meg. “Du må bare gå med hendene tomme. Ingenting gjør deg mer mørkredd enn en lommelykt.”
Uten illusjonen av en beskyttende lommelykt, gjemmer ikke monstrene seg i konturene av den virrende lysstrålen. De svelges av det altoppslukende mørket, og transformeres tilbake til kratt, bekker og hus. For det er lyset som gjør mørket skummelt.
