Tekst av Magnus Lie Malmquist
Illustrasjon av Oda Sundgot
Da jeg var i militæret fikk mamma og pappa et brev fra kapteinen i kompaniet. I brevet var en kort beskrivelse om hva gutten deres hadde gjort så langt for det norske land. I samme ånd skriver jeg nå et brev for å fortelle om mine opplevelser rundt mitt nye hjem.
Jeg sitter under et tre, med en lånt skrivemaskin og caps for den lave kveldssolen, fordi jeg har blitt inspirert til å ta den metaforiske pennen fatt. Treet befinner seg i det noen vil kalle en park, andre en lysning og en tredje en gressplen ved siden av gangveien. Selv er jeg en friluftsmann, en utdannet friluftsmann, med naturopplevelser mange vil misunne. Da er det forunderlig for meg at jeg nå nyter denne naturen i like stor grad som de tidligere store utfluktene. Kan egentlig toppen av Operafjellet på Svalbard, dag 11 med fjellski og pulk, sammenlignes med softis i beger under treet på gressplenen? Med mine første tastetrykk knotet ned på tastaturet, trekker jeg capsen ned og tenker at det er hvert fall ikke langt ifra.
“Er du blitt asfaltgutt?” Denne kommentaren ble selve inspirasjonen for denne teksten. Jeg liker ordet ‘Asfaltgutt’. Det står i så sterk kontrast til den friluftsmannen jeg var. En ny begynnelse, fra mann til gutt, i en ny, stor by. Å ha så stor frihet fordi alt er ti minutter unna til fots har gitt meg så mye glede over å utforske, en glede som den store naturen ikke klarer å tilby på samme måte. Her er det en seier å finne to trær i hengekøyeavstand, en seier å legge teppet i vater og en seier å finne ly for de plutselige regnbygene. Det føles ikke som friluftslivet er langt unna, den nye utforskergleden min har gjort den mer tilgjengelig og nær. Derfor har jeg børstet rust av min gamle sykkel.
Sykkelen tidobler rekkevidden min. Tidligere måtte jeg stå i giv akt for sparkesyklene, men ikke nå lenger! Nå kriger vi oss gjennom asfaltjungelen og nedkjemper sparkesykler, elbiler og fotsoldater på vår vei. Ofte rir jeg over asfalten til “stille tjern”… hvor horder av mennesker trenger seg på. Er det i det hele tatt plass til sykkelen min her? Her er det JEG som skal kjøle meg ned etter lange bakker i lavt gir! Fra mitt nye hjem er det nemlig bare opp, opp, opp, fra dal til fjelltopp, enda en seier. Jeg likte aldri å gå ned fra toppen – tenk om jeg kunne fly? Nå flyr jeg ned med sykkelen min, i fritt fall ned mot elva i dalen som geleider meg trygt hjem. Nesten fremme er det noe som lugger i nesa.
Det lukter bysommer
“Det lukter bysommer” – overhørt halvsovende i hengekøya. Altså den litt sure, varme kloakklukta som følger Akerselva nedover mot Grønland. De siste årene har den fått en venn som forurenser denne friluften jeg søker. En søt, fyldig og kvalmende lukt som tar veien inn og ut av et menneske, skader det på veien, og trenger seg uinvitert inn på oss andre. Hele kroppen vil vekk, bort fra disse menneskene, finne folkeskikken som åpenbart er glemt eller gjemt. Jeg vil ikke bli vant til den, jeg er dømt til å ha den som fiende… kloakk, tobakk, navnebrødre og likestilt i sin forurensning av samfunnet. Men akk, jeg får følge magefølelsen, og dra til hagefølelsen.
Langs elva på vei til Botanisk hage står det en sprøyte i et tre. “Bedre der enn på bakken” tenker jeg og stusser ikke over at det er blitt en normal tanke.
Påstand: Botanisk hage er best etter et kraftig regnskyll, når folk ennå ikke har turt å snuse på om det er trygt å gå ut igjen. Da kan jeg spasere nesten alene, møte et par fuktige turister på villspor og nyte lukten av våte planter og trær uten hverdagslige forstyrrelser. Det føles som naturen trives bedre i regn, i motsetning til oss mennesker. Dyrene kom frem fra ly og skapte enda større friluftsfølelse. Katt og ekorn, samt to rådyr, blikket meg mange ganger mens de holdt seg i nærheten under vandringen gjennom hagen. Det er ikke lett å holde tiden i friluft og noen hadde stengt meg inne da jeg ville dra! Min indre katt våknet og jeg bykset akrobatisk over et piggete gjerde, ut i friheten. Kanskje rådyrene prøvde å fortelle meg noe? “Flukten fra botanisk hage” skriver jeg ned i dagboken min, og det tar meg tilbake til en tid da jeg pleide å spørre: “Vil du være med å leke?”
“Leke” ble til “finne på noe” og så til “henge”. Jeg tar den siste bokstavelig og henger opp både hengekøyer og slakkliner i parken. Sistnevnte tiltrekker seg blikk, mumling og besøk fra forbipasserende som forbauses over ferdigheten min.
– Har du gjort det før?
– Ja
– Hvor lang tid tok det?
– Husker ikke
– Kan jeg prøve?
– Selvfølgelig!
Det er egentlig ganske enkelt å finne nye venner her, med min bakgrunn som friluftsmann. Selv politiet som patruljerer grusveiene i parken på leit etter ugagn, kan ikke unngå å smile bredt bak de svakt sotede vinduene når jeg gestikulerer inviterende til dem for å prøve slakklina. De kan kanskje ikke leke på vakt, men det skal jammen jeg gjøre, slik at jeg kan fortsette å være gutt! Neste gang tar jeg med sjongleringsballene.
Vel hjemme fra leken tar jeg av capsen. Sykkelen er plassert i boden og venter spent på neste eventyr. Min egen lille botaniske hage hilser på meg fra vinduet idet jeg åpner døren og gir meg en følelse av friluftslivet inne. Plantene blomstrer her inne, og det skal jeg også gjøre der ute.
