I dagslyset føler man seg gjerne blottet, på utstilling for det nakne øye å se. Men i mørkets fred, hvor alt blir roet, kan man arbeide med sitt komplott i skjul og fred.
Hva i all verden er det redaksjonen pønsker på i mørket?
Tekst av redaksjonen
Foto av Anna Rogneby
Noah:
Doomscrolling/Dommedagsskrolling/Klikkåte/Fuck sola: På femtitallet smurte de seg inn i smult og solte seg på aluminiumsfolie, og det ble jammen folk av de også!
Leonardo da Vinci var en jævla pyse, som tegnet flyvemaskiner men var for feig til å bygge dem og sjekke om de fløy. Nei, la andre ta all risken!
I verdensrommet er strålingen såpass at du like gjerne kunne tatt en tur inn i reaktorkjernen i Tsjornobyl. What’s the point??
Ikaros fløy for nærme sola. Mennesket, den gang de visstnok var forent (what??) prøvde seg på å snekre sammen et tårn til himmelen. Tom Cruise dingler med pailabbene sine på toppen av Burj Khalifa. Hadde det ikke vært fett med en heis fra jordoverflaten opp til en romstasjon? Eller hvis vi bygger en svær fuckings reaktor rundt vår stjerne??
Heldigvis—heldigvis—svinger pendelen, og vi svinger tilbake til den mørke middelalderen. Ingen vits i å begjære etter de jævla stjernene (who cares??) når vi har gullrekka, kjendiser på TV, TikTok, og storstilte, selvforherligende kjendispremierer der man feirer den uendelige kjærligheten til Durek og Märtha. Valgkamp er reality-TV og den kidsa synes er “based” vinner! Samtidig kan de med kulturell kapital fortsette å mate allmuen med kjærlighetsbrev til Oslo og traumefylte selvbiografiske romaner før fylte 25! All through the day, I Me Mine! All through the night, I Me Mine! All I can hear, I Me Fuckings Mine!
Sola forblir like fjern. Apokalypsen er banal.
Thora:
Der jeg vokste opp så vi ikke sola i desember. Mørketida var uløselig knyttet til det gule lyset fra adventsstaken, og jeg var trygt lullet inn i magien, den umiskjennelige stemningen av å titte ut på bekmørke landskap, og selv være trygt inne. Jeg karrer meg ut i mørket ene og alene for å etterpå kunne nyte å være inne i enda større grad. Der går jeg og pønsker på hva slags varm drikk i kopp med håndtak jeg skal sutte på etterpå.
Tiril:
Jeg lar selvfølgelig fingrene klapre mot hverandre som Dr. Heinz Doofenshmirtz mens jeg fryder meg over at pledd, gjentrekte gardiner, kanel-duftlys, 12 hours of medieval lofi chill with rain og depressiv poesi endelig kan legitimeres av det faktum at det faktisk ER mørkt. Hvis noen spør, har jeg et kosmisk alibi!
Rines:
Ehehehe. Hva pønsker jeg på i mørket? Ehehehe. Hadde ikke alle hatt lyst til å vite dét? 😉
Neida.
Eller? 😉
Neida.
Vanligvis bruker jeg mørketida – både nattes- og vintertida – til forbedring. «YOU HAVE TO LOCK IN, YOU KNOW!» Trene masse, skrive «to-do»-lister, lage planer — alt for å holde meg i bevegelse. Holde hjulene i gang.
Holde tankene vekke, så jeg ikke ender opp med å gå i sirkel på soverommet og frike ut over det faktum at jeg blir eldre. (Gammel? Perchance?)
Men i år føles det annerledes. Jeg kjenner ingen trang til å forandre noe. Eller å forbedre noe. Jeg vil bare være – tilbringe tid med kjæresten min (hun insisterer på at vi skal lære oss å faktisk slappe av), jobbe, reise hjem til Estland og la kulden der minne meg på hvor jeg kommer fra. (Klisjé, I know. Men en litt estetisk(estisk??) klisjé, da!)
Kanskje ting skal få lov til å bare være rolig i blant også? Kanskje mørket ikke alltid må fylles? Kanskje det bare skal få være mørkt.
Mørkt nok for å ;)!!
Neida.
(…eller?)(Neida.)(joda;))
Mari:
I mørket lar jeg meg drukne i dagdrømmer. Der finnes ingen grenser mellom virkelighet og fantasi; alt er mulig. Ingen krav om nytte eller mål holder meg tilbake. Tankene vandrer som vann over steiner, hopper fra det uoppnåelige til det absurde, fra det smått trivielle til det storslåtte og uventede. Jeg kan bygge verdener, endre skjebner, utforske roller jeg aldri får i dagslys.
Så kommer solen, nådeløs, og brenner bort illusjonene mine. Den tvinger meg tilbake til hverdagen, til studentrollen, til servicegliset. Den minner meg om tid, ansvar og forpliktelser, og etterlater drømmene mine som støv på en glemt hylle.
Men i nattens mørke, med boken som min eneste ledsager, kan jeg være alt jeg vil: et geni som løser gåter ingen andre kan, en eventyrer som krysser ukjente land, en helt i mitt eget epos. I mørket pønsker jeg på et liv der alt kan begynne på nytt med et pust og en tanke.
Anne Stine:
I mørket lengter jeg hjem til Leka, der det faktisk er mørkt og der det er stille; der stjernene er synlige på himmelen, og månen er en legit lyskilde. Jeg får lyst til å gå ut i Skeisnesset, der jeg er helt alene – med unntak av et par hundre villsau og diverse sjøfugler – og der det nærmeste lyset er fra husene på den andre siden av fjorden. Jeg er så lommekjent der ute at lommelykt er unødvendig. Hvert eneste skritt jeg tar har jeg gått hundrevis av ganger før. Trenger jeg ly eller livd går jeg bare til Steinhytta, som farfaren min bygde i 1971 med rullestein fra stranda like nedenfor, eller de par kilometrene hjem. De eneste lydene der ute er en og annen motordur fra en båt ute på fjorden eller storhavet, fra en traktor i det fjerne, vinden som suser gjennom røsslyngen og lager bølger på sjøen, og tidvise symfonier av «bæ». Å gå ute i Skeisnesset, helt alene i mørket, helt alene i stillheten – det er frihet det. Ekte ro. Derfor lengter jeg hjem til Leka i mørket.
Stina:
Hvis jeg glemmer solbriller og de gråe skyene letter, er dagen min så godt som ødelagt. Ennå jeg aldri er mer glad i Norge enn på sommeren, tåler ikke øynene mine det sterke lyset. Jeg myser hele året.
Det store lyset hjemme har ikke samme fysiske effekt, men jeg skyr det likevel, mer på estetisk grunnlag. Hvis jeg må ha full oversikt over et rom i leiligheten er jeg raskt inn, raskt ut. Som en pirat som må beskytte nattesynet myser jeg eller holder kanskje en beskyttende hånd over øynene mens jeg leter etter noe jeg ikke kan finne med bare stearinlys og noen små lamper.
Det er ingenting mer behagelig enn mørket, hvor øynene og resten av kroppen kan være helt avslappet. Men jeg glemmer også at det ennå er en verden der ute med ting å gjøre og mennesker jeg er glad i. I mørket liker jeg å ligge stille, helt til jeg må jeg tvinge meg selv ut døra så jeg ikke forsvinner helt ned i det.
Hauk:
Jeg undres over mørkets ærlighet. Kan vi stole på mørket? Virkelig? Hvorfor er det sånn at vi røper hva vi tenker, først når det er mørkt? Klarer vi ikke å stå inne for det vi pønsker på i lyset? Eller er det slik at vi trenger at omverdenen forsvinner, og at vi blir etterlatt til tankene våre? Er det sånn det har blitt i distraksjonenes tidsalder? Mørket blir et speil, og når vi ikke kan se noe annet, ser vi oss selv. Jeg tror mørket er ærligere enn lyset. Du kan se alt om dagen, og det kan virke tydelig. Likevel er det noe rent med at det ikke synes i mørket. Det bare er. Eksisterer. Sånn som meg, og kanskje også sånn som deg?
