Tekst og illustrasjon av Thora Selsøvold
Del 1: En høst og vinter uten studieteknikk
Denne våren strøk jeg på eksamen i cellebiologi. Som svar på spørsmålet om mekanismer for skjelettmusklers kontraksjon, tegnet jeg en blanding av to ulike illustrasjoner jeg hadde sett av sarkomeren i ulike lærebøker, sammen med en tredje forklaring av mekanismen. Denne tilhørende forklaringen var det som stemte best overens med sensorveiledningen og som derfor hadde størst grad av eksamensriktighet, det vil si de riktige detaljene jamfør hva som var eksamensrelevant akkurat nå. Men det hjalp ikke, kunne sensor fortelle meg, fordi min besvarelse var jevnt over for springende.
Jeg startet studiet av cellene som om det skulle dreie seg om perspektiver på statens moralske forpliktelser i å sikre borgernes velvære: Ved å lese bredt og tilfeldig fra et utall bøker, med min egen vilje som eneste rettesnor. Tok meg tid til avstikkere, snuste på andre detaljer som dukket opp. Som om jeg skulle skrive en refleksjon om fremstilling av cellen, dens bestanddeler og funksjoner. På øvre Blindern ville dette nettopp gjort meg godt i stand til å arbeide med en semesteroppgave. Jeg ville vende tilbake til de mange ulike perspektivene jeg hadde snublet over, for deretter å sette det hele i sammenheng. Først her, mens jeg spikket på disposisjonen og systematiserte notatene mine, ville jeg forstått detaljene i det jeg hadde lest de foregående ukene.
I høst raste ukene forbi, og ingen slik semesteroppgave ble etterlyst. Dette var jeg selvsagt klar over, men jeg hadde en fiks idé om at jeg skulle skrive oppgaver på eget initiativ. Noe det selvsagt aldri ble tid til, det var ingen ledige stunder der jeg kunne bearbeide oktober da alle stunder allerede var øremerket nytt pensum. Noen grove utkast kan jeg se spor av i skriveloggen, men på det som er stadiet «samling notater», altså en samling av mer og mindre relevante poenger jeg ville luket i. Men ingen skikkelig gjennomgang. Derfor husket jeg selvsagt ikke noe som helst av det jeg hadde lest i oktober. Dessuten hadde jeg ikke forstått det.
Lengre kom jeg ikke, og i februar begynte jeg å ane at dette bar galt av sted. På dette tidspunktet var det 8 uker til eksamen og tilsvarende nye temaer og nytt pensum, parallelt med de 12 ukene tidligere pensum jeg skulle hente inn.
I noen svært forvirrede uker, i mangel på andre fremgangsmåter, var det eneste jeg gjorde å løse tidligere eksamensoppgaver. I april dro jeg følgelig til eksamen med et sammensurium av informasjon. Uten å ha sortert det viktige versus det mindre viktige i henhold til læreplanmålene. Fullstendig avhengig av å kunne suge relevans fra de tidligere eksamensoppgavene, eventuelt reflektere rundt cellenes tilblivelse, dersom jeg skulle komme helskinnet gjennom.
Del 2: En sommer med kunstig intelligens
Heller enn å triumfere over skippertaket, endte jeg altså til samtale med sensor om min studieteknikk før konte-eksamen. Det er stor forskjell på å sitte trygt på lesesalen og kverne på en tekst med alle notater og lærebøker tilgjengelig, og å forklare detaljene i ulike cellemaskinerier nøyaktig slik ordlyden i eksamensoppgaven etterspør uten hjelpemidler. Den eneste måten å bli god på dette, er å øve på akkurat dette.
Derfor har jeg nå blitt en puggekort-student. I et Excel-ark har jeg oversikt over antall repetisjoner av hvert tema, og hvor lang tid det skal gå mellom hver repetisjon. Jeg har et regnestykke over akkurat hvor mye jeg må gjøre hver uke for å rekke å gjennomgå alle temaer og læreplanmål før eksamen. I en bok skriver jeg en liste med et lite knippe av Excels uendelige temaer: det, og bare det skal jeg gjøre den dagen. Lager små firkanter ved siden av som jeg kan huke av. Hver gang jeg har studert konsentrert i 45 minutter, huker jeg av en annen liten boks. Hver gang jeg blir overveldet, tar jeg en titt på regnestykket. Jeg teller 45 minutters boksene og går inn for å overgå meg selv neste dag. Dagen før eksamen ender jeg på rekorden med 13 og en halv konsentrerte studiebolker.
Dette heller selvsagt i den ekstreme leiren. Slik har det blitt fordi jeg har øvd til eksamen mens mine medstudenter har gått videre til nytt pensum. Og i denne ensomme mangelen på mennesker å diskutere med, har dette Excel-arket og utallige timers samtaler med kunstig intelligens vært min redning. Jeg har matet inn forelesningsnotater for å bli GRILLET av KI. Dette har resultert i et eget dokument med KI-kommandoer, som har blitt stadig mer sofistikert:
Start med å undersøke min grunnleggende forståelse av temaet. Still meg deretter et og et FAGLIG spørsmål i kronologisk rekkefølge basert på innholdet i dokumentet mitt. Gi punktvis tilbakemelding på svaret. Når jeg svarer feil: Gi meg HINT til hvordan jeg kan komme videre. IKKE gi meg fasit. Repeter de spørsmålene jeg svarer feil på etter 10 andre spørsmål. Vær faglig og presis.
I timevis hver dag har jeg skrevet med KI om eksamenstemaer. Jeg har syklet med KI-genererte lydsammendrag av notatene mine på øret. Jeg har løpt med KI-genererte spørsmålskort i høyre hånd. Og det har fungert. Det har fungert fordi jeg ikke har kunnet lure meg selv til å tro jeg kan forklare noe jeg ikke har forstått.
Del 3: En ny høst
Denne høsten begynte jeg omsider på nytt pensum. Det var en lettelse å sette seg ned med en lærebok igjen. Streke under med blyant, tegne oversikter og tankekart. Nå kan jeg lese med mer enn et mål for øyet, bruke tid på å fordøye uten å umiddelbart være på etterskudd. Dagene minner mer om slik de var høsten for et år siden. Smått kan jeg kjenne meg desorientert over det KI-drevne studieregimet jeg orkestrerte bare uker tidligere. Nå er ikke grillingen til hjelp, gapet mellom det jeg kan og det jeg skal kunne for stort. Jeg vet ikke engang hva jeg er forvirret over. Før jeg kan dykke ned i detaljene må jeg vite bak-frem på et tverrsnitt av ryggmargen. I sommer derimot, var alt repetisjon. Jeg hadde allerede lest lærebøkene, jeg visste hva jeg trengte å spørre om. Derfor hadde jeg også noe å stille opp med. KI regjerte ikke alene.
Likevel er ikke alt som før. Jeg leser ikke lenger bøker slavisk fra første til siste side. Underveis terper jeg på begreper med spørsmålskort, og mens jeg sykler til biblioteket hører jeg på kapittel-oppsummeringer. Jeg bruker KI til å teste at jeg faktisk kan forklare mine egne notater. Tiden jeg sparer på å la KI ta hånd om disse administrative oppgaver, bruker jeg til å skrive tekster som denne. Ingen dum byttehandel. Men det viktigste i denne eksamensperioden som nå kommer, er at jeg skal studere sammen med mine medstudenter. Jeg ville aldri byttet dem mot kunstig intelligens.
