Å banne i kirka

Pussy Riot spiller på Den røde plass i Moskva, med blå røyk og elektriske gitarer som artefakter.

Den jevne russer har alt annet enn sympati for Pussy Riot. Vesten har neppe valgt den klokeste symbolsaken på menneskerettighetenes vegne.

Den russiske punk- og kunstgruppa Pussy Riot poserer med finlandshetter og karakteristiske fargerike klær.
Pussy Riot har fått massiv støtte og oppmerksomhet i Vesten. Men er dette symbolsaken som best gagner menneskerettighetene? (Foto: Denis Bochkarev / Wikimedia Commons.)

Kommentar av Anni Roth Hjermann

Mandag kom Pussy Riot-medlemmene Nadesjda Tolokonnikova og Maria Aljokhina til Oslo. Putin-refserne fra det feministiske punk-kunstkollektivet skal på en to-ukers Norgesturné og deltar på alt fra frokostmøter til fengselsbesøk. Selv om urettferdigheten utøvd mot Pussy Riot er åpenbar, kan man spørre seg om Vesten har valgt den mest hensiktsmessige symbolsaken i forsøket på å påvirke Russland i positiv retning.

Pussy Riot er blitt dissidentsuperstjerner i Vesten, men få russere deler entusiasmen. På en pressekonferanse mandag denne uka, spurte Argument om gruppas provokative aksjonisme er den mest konstruktive måten å skape endringer i Russland på, gitt den lave støtten i hjemlandet. [pullquote align=»right»]Det er ikke bare patriarken i Moskva som reagerer når Pussy Riot banner i den russisk-ortodokse kirka.[/pullquote]Tolokonnikova svarte at alle må få gjøre hva de vil med kunsten sin, og fastslo at de bare gjorde hva de kunne for å opponere mot Putin.

Aljokhina medgikk at samtidskunst ikke alltid er den beste måten å nå ut til folk flest på. Hun understreket at de derfor hadde økt fokus på menneskerettigheter, og at de hadde mål om i høyere grad å nå ut til vanlige folk.

I Vesten har det vært lett å velge side i kampen mellom frittenkende, kvinnelige kunstnere og en konservativ statlig og religiøs overmakt. Derimot følte kun seks prosent av russerne sympati for gruppen, i en undersøkelse gjort etter rettssaken. Religion står sterkt i Russland, og kirken de ba sin «punkebønn» i for to år siden, er også et symbol på undertrykkelsen av den ortodokse kirken under Sovjetmakten. Den opprinnelige kirken ble revet av Stalin. Det er ikke bare patriarken i Moskva som reagerer når Pussy Riot banner i den russisk-ortodokse kirka – det gjør også store deler av det russiske folk.

Å kritisere landets president gir dessuten ikke samme umiddelbare sympati som her. Putins lederstil er populær på hjemmebane, og det som i vestlig diskurs heter «autoritær», kan i Russland hete «sterk».

Pussy Riot spiller på Den røde plass i Moskva, med blå røyk og elektriske gitarer som artefakter.
Pussy Riot holder en av sine protester mot president Vladimir Putin på Den røde plass i Moskva i januar 2012, måneden før protesten i Frelseren Kristus-katedralen som førte til arrestasjonene. (Foto: Denis Bochkarev / Wikimedia Commons.)

Det passer oss så godt å heie på Pussy Riot, men støtten fra Vesten kan bli fåfengt for menneskerettighetkampens del når den i liten grad deles av deres egne medborgere. Det er dessverre mye å ta tak i på menneskerettighetsfronten i Russland, men Pussy Riot er neppe det mest alvorlige tilfellet. For eksempel melder Amnesty at 16 journalister er drept i Russland de siste ti årene.

Pussy Riot-saken kunne også ha skapt blest om selektiv håndheving av loven mer generelt – en fersk norsk doktorgrad viser at dette er svært utbredt i Russland og har rammet mange vi aldri har hørt om – men dette har i liten grad skjedd. [pullquote align=»left»]Pussy Riot-saken kunne også ha skapt blest om selektiv håndheving av loven mer generelt, men dette har i liten grad skjedd.[/pullquote]Vi bør spørre oss om all sendetiden og spalteplassen viet Pussy Riot er godt nok utnyttet.

Pussy Riots besøk bør bli en anledning til å reflektere over hvilket narrativ om Russland som best vil gagne menneskerettighetene. Den åpenbare vinklingen – å dyrke pønkaktivistene som helter og unisont fordømme Russland – er ikke nødvendigvis den klokeste. Jeg vil trekke fram to poenger framsatt av Russlandsforskerne Elana Wilson Rowe og Julie Wilhelmsen i Aftenposten høsten 2012: For det første kan framstillinger av Russland som djevelen selv føre til en lite konstruktiv fremmedgjøring: Bildet av Russland som et helt annerledes og fryktelig sted, er åpenbart unyansert.

Maria Aljokhina i Pussy Riot ser mot kamera bak gitter under rettssaken mot henne og to andre Pussy Riot-medlemmer i 2012.
Maria Aljokhina, en av jentene i Pussy Riot som for tida besøker Norge, under rettssaken mot henne, Nadezjda Tolokonnikova og Jekaterina Samutsjevitsj i 2012. (Foto: Denis Bochkarev / Wikimedia Commons.)

For det andre har flere russiske brudd på menneskerettighetene i årene forut for Pussy Riot-saken blitt forbigått i stillhet i norsk offentlighet. Å plutselig reagere så sterkt nå, kan få en uheldig konsekvens: Det gir tyngde til Putins påstand om en vestlig dobbeltmoralisme som utnytter menneskerettighetssaker for å sverte Russland.

Med dagens spente situasjon i Ukraina og det forfryste forholdet mellom Vesten og Russland, er nyansering framfor unødvendig svartmaling viktigere enn noensinne. Poenget er ikke at vi bør fire på prinsippene for å havne i «konstruktiv dialog». Snarere bør vi alltid holde på prinsippene, ikke bare når det er lett og gøy, og samtidig etterstrebe nyanserte og riktige framstillinger av Russland. Det kan gagne saka.

Anni Roth Hjermann (f. 1992) tar enkeltemner ved UiO og fascineres av alt som er russisk.