Fotball og folkestyre

Et folkehav av demonstranter beveger seg nedover Avenida Paulista i São Paulo, Brasil i 2013.

Da Brasil sparket i gang fotball-VM mot Kroatia torsdag kveld, begynte kampen for å kurere nasjonen for et traume som har vart siden 1950. Men det Brasil som skal oppleve gjenoppreisningen er et helt annet land, og har andre problemer som har forårsaket det utenkelige – at brasilianere prioriterer andre ting enn fotball.

Et folkehav av demonstranter beveger seg nedover Avenida Paulista i São Paulo, Brasil i 2013.
Over tretti tusen mennesker demonstrerte på Avenida Paulista i São Paulo 23. mai 2013. Protestene var de største i Brasil siden 1992, og vant sympatien til 84% av landets befolkning. Pengebruken i forkant av fotball-VM og sommer-OL, i et land der fattigdom og prekær infrastruktur møter en økende demokratisk bevissthet, er en hovedårsak til protestene som fortsatt pågår. (Foto: Marcelo Camargo / Agência Brasil)

 

Den 16. juli 1950 skulle endelig Brasil bevise sin overlegenhet innen fotballen. På hjemmebane i Rio de Janeiro, foran 172 000 betalende tilskuere (og noen titalls tusen som kom inn etter at telleapparatene brøt sammen), spilte landslaget VM-finale mot den lille naboen Uruguay. Hele nasjonen forventet seier. Det ble arrangert karneval og aviser trykket opp seierssikre overskrifter.

Alt så ut til å gå på skinner da Friaca ga Brasil ledelsen rett etter pause. Men da uruguayaneren Juan Alberto Schiaffino fikk foten på et innlegg og utlignet etter 66 minutter, begynte nervene å komme i det brasilianske forsvaret. Og så, med bare elleve minutter igjen, satte Schiaffinos klubbkamerat i Montevideo-laget Peñarol, Alcides Ghiggia, inn nådestøtet. Uruguay vant 2-1 og ble verdensmestre i fotball for andre gang.

FIFA-president Jules Rimet beskrev stillheten som falt over Estádio Maracanã som «morbid». Publikum trodde rett og slett ikke det de så. Den brasilianske nasjonen fikk kollektiv panikk. Etter kampen valgte til og med det brasilianske fotballforbundet å skifte farge på draktene, siden de hvite trøyene Brasil hadde spilt med i finalen ble regnet for å være en forbannelse. Siden da har landslaget spilt i sine velkjente gule trøyer og blå bukser.

Et mer kravstort Brasil

Den tapte kampen mot Uruguay kalles «Maracanaço» og plager fortsatt brasilianerne i dag. Selv etter 64 år og fem VM-gull, er det bittert å tenke på at landslaget aldri har klart å vinne VM på hjemmebane. I år har de muligheten til å rette opp på det, og mange spår også at det brasilianske laget er godt nok til å plukke med seg sin sjette tittel. Men i dagens Brasil konkurrerer VM om oppmerksomheten med mer alvorlige temaer.

[pullquote align=»right»]VM-gullene i 1958 og 1962 ble hyllet som et symbol på det fremadstormende, demokratiske Brasil. Etter at demokratiet falt, ble den neste triumfen i 1970 brukt flittig av militærdiktaturets propagandaapparat.[/pullquote]Tidligere har man ofte brukt fotballen som et slags alibi eller symbol i Brasil. VM-gullene i 1958 og 1962 ble hyllet som et symbol på det fremadstormende, demokratiske Brasil. Etter at demokratiet falt et par år etter, ble den neste triumfen i 1970 brukt flittig av militærdiktaturets propagandaapparat.

I dag er brasilianerne på det jevne mer velutdannede, pengesterke og bevisste på de sosiale problemene som påvirker også andre enn dem selv. Derfor kan ikke president Dilma Rousseff bruke et eventuelt VM-gull til å distrahere befolkningen i dagens Brasil. Hun bør likevel håpe at Brasil vinner, for dersom man ryker ut – særlig mot et annet søramerikansk lag, og kanskje enda mer spesielt mot Argentina – vil det bli månelyst.

Feil pengebruk

Brasilianerne er fornøyd med de fremskrittene landet har gjort de siste par tiårene. I 2008 ble landet for første gang nettokreditor, et stort framskritt i et tradisjonelt gjeldstynget Latin-Amerika. Mer enn 20 millioner brasilianere har kommet seg ut av ekstrem fattigdom det siste tiåret, og enda flere er blitt en del av middelklassen. Økonomien vokser og Brasil er blitt en maktfaktor i verden.

2014-06-Brasil-metro-Rio-ShanghaiMen med økt velstand kommer også økte forventninger. Og for mange brasilianere er selve hovedproblemet alle pengene som blir lagt i fotball-VM og sommer-OL – prestisjeprosjekter der Brasil får nyte å være verdens sentrum i noen uker. Imens bekymrer den framvoksende middelklassen seg om ting som helsevesenet, utdanningssystemet og samferdsel – områder som ikke har nytt like godt av den økonomiske veksten. Problemene har vært der i mange år, men så lenge folk fikk det bedre økonomisk ble de ignorert. Nå bremser veksten opp, og da stiller folk plutselig krav.

Et bilde som har sirkulert i brasilianske nettkretser de siste ukene, viser t-banesystemene i Rio de Janeiro og Shanghai i 1993 og i 2013. I 1993 hadde Rio to korte t-banelinjer, mens Shanghai ikke hadde t-bane overhodet. Tjue år senere har Rio kun utvidet sine to linjer med noen få kilometer, mens Shanghai har klart å bygge et av verdens største t-banesystemer med 14 linjer og over 300 stasjoner.

Lula er savnet

Dilma Rousseff har også plassert seg i en situasjon hvor hun hopper etter Wirkola. Da hun ble valgt i 2010, etterfulgte hun nemlig den enormt populære presidenten Luiz Inácio da Silva, populært kalt Lula. I tillegg til å stå bak mye av politikken som førte til framskritt i Brasil på 2000-tallet, hadde Lula en spesielt høy stjerne blant Brasils fattige.

Lula ble selv født inn i fattigdom. Han måtte slutte på skolen i 2. klasse, lærte først å lese da han var ti og måtte fra tolvårsalderen jobbe. [pullquote align=»right»]Økonomien vokser og Brasil er blitt en maktfaktor i verden. Men med økt velstand kommer også økte forventninger.[/pullquote]Senere holdt Lula i mange år på med det svært farlige arbeidet å organisere brasilianske fagforeninger under militærdiktaturet.

Da han stilte som presidentkandidat for fjerde gang i 2002, innså Lula at han måtte gi avkall på noen av sine sosialistiske holdninger og standpunkter. Ved heller å presentere seg som en sosialdemokrat, vant han støtte blant middelklassen. Samtidig sluttet aldri arbeiderklassen å regne ham som «sin» mann.

For Dilma Rousseff er ikke bildet fullt så enkelt. Også hun var motstander av militærdiktaturet, og satt faktisk fengslet i flere år for sin opposisjon. Men hun stammer opprinnelig fra den øvre middelklassen og har derfor ikke den samme tilknytningen til de fattige.

Et partytelt prydet med brasilianske flagg, og fylt opp av fans i den karakteristiske gul-grønne fotballtrøya, under fotball-VM i Sør-Afrika i 2014.
Brasilianske fotballfans – her med vuvuzelaer i Sør-Afrika under VM i 2010 – er sjelden vonde å be når det skal lages fotballfest. Brasilianske styresmakter av ulike politiske avskygninger har brukt Brasils tidligere VM-seire for alt de er verdt. Men selv med seier for Brasil i årets VM, kan det bli vanskelig for president Dilma Rousseff å vinne valget i oktober, etter de voldsomme protestene landet har sett det siste året. (Foto: Renato Araújo / Agência Brasil)

Det utenkelige er tenkelig

Brasil avholder presidentvalg i oktober. For kun to år siden virket det helt utenkelig at Dilma Rousseff skulle gå glipp av gjenvalg, men nå synes det absolutt å være en mulighet og noe presidenten bør ta i betraktning. Opposisjonen er delt, og Rousseff bør vinne første valgomgang komfortabelt. Men når det kommer til andre omgang, er bildet betydelig mer usikkert.

Den sterkeste opposisjonskandidaten er Aecio Neves, som har hatt en høyst vellykket periode som guvernør av Minas Gerais, Brasils nest mest folkerike delstat. Politikken han førte der fikk ros både nasjonalt og internasjonalt, og Neves er en av Brasils aller mest populære politikere.

Hele Brasil håper at det skal stå et slag på Maracanã med brasiliansk deltakelse den 13. juli. Men et kanskje enda mer spennende slag skal stå over hele landet i oktober.

 

Kenneth Haug (f. 1994) studerer til bachelor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og er medlem i Arguments samfunnsredaksjon.