Blendet av virkeligheten

Vi mennesker ser, føler og lukter det vi trenger for å overleve, og ikke mye mer enn det. Kanskje er vi blindere enn vi er klar over.

Nærbilde av nesetippen til en hund.
Hundehjernens luktsenter er omlag førti ganger større enn menneskets. Dens imponerende nese gjør at hunden opplever en tur i skogen markant annerledes enn vi mennesker. (Foto: Elucidate / Wikimedia Commons)

 

 Av Jonas Solnørdal Nærø

 

Du går nedover en sentral gate i en alminnelig storby. Travle biler suser forbi, du fanger opp bruddstykker av samtaler til passerende mennesker på vei til ukjente destinasjoner, og du nyter arkitekturen og de fargeglade byggene rundt deg. Når du passerer under et stort og ærverdig tre i en liten grønn oase i asfaltjungelen, bryter solen igjennom løvtaket og danser over ansiktet ditt.

Tenk deg nå at du var ett annet dyr, en hund på tur eller en fugl i flukt over den travle gaten. For disse dyrene er opplevelsen av en tur gjennom byen ganske annerledes, som å være i en totalt annen verden.

 

Vår umwelt, deres umwelt

Alt du oppfatter inngår i det atferdsbiologene kaller ‘umwelt’, på godt norsk omverden eller miljø. Begrepet ble introdusert av den tyske biologen Jakob von Uexküll tidlig forrige århundre, for å forklare at ulike dyr sanser ulike deler av det samme miljøet. Arter befinner seg i markant forskjellige sanseverdener, ulike umwelter, som har utviklet seg gjennom våre unike evolusjonære historier.

Et godt eksempel på dette er forskjellen mellom mennesket og vår påstått beste venn. Når du går tur med hunden i skogen, vil du nok følge stien mens du holder oppsikt over bikkja som skal inn under busker og over kratt. Mennesket er et visuelt vesen, med et presist syn og god fargeoppfattelse. For oss er det kanskje nok å ta skogens prakt inn med øynene.

Hunder er derimot ‘fargeblinde’: de har øyne som bare kan oppfatte to basale farger, i motsetning til de tre fargene vi bygger vårt rike fargesyn på. Til gjengjeld har hunder en godt utviklet luktesans, med mellom 100 til 300 millioner sanseceller – vi mennesker har skarve fem–seks millioner. Det krever ikke mye fantasi for å forstå at skogen fremstår som to vidt forskjellige steder for hunder og for oss.

 

En biologisk flysimulator

Vi mennesker har vår egen umwelt, og den verden vi oppfatter er ikke nødvendigvis den samme som den vi faktisk lever i. Persepsjonspsykologien gir oss bedre innsikt. Kroppen din har ulike sanseorganer som tar inn viktige signaler fra verden. Men sammenlignet med alt det kroppen kunne ha sanset, utgjør dette bare en liten flik av det store hele. Sansene forandres og påvirkes også gjennom hele livet.

Fra sansesignalene bygger hjernen en modell av verden, for å lage mening ut av kaos. Mye er basert på fortolkninger, forenklinger og antagelser. Med andre ord sitter vi i en flysimulator som styrer et faktisk fly. Av og til simulerer denne flysimulatoren en virkelighet uten signaler fra verden rundt, og dette gir opphav til det vi kaller drømmer.

Modellen av virkeligheten vi opplever, er basert på en lang evolusjonær historie, og den er derfor ganske pålitelig. Men dette forteller oss også at alt det vi oppfatter, ikke kan sees som en presis representasjon av virkeligheten. Vi ser, føler og lukter alt det vår art trenger for å overleve, og ikke mye mer enn det. Vi er blindere enn vi er klar over.

 

Kanskje hører flaggermusene farger

Millioner av år med evolusjon skiller menneskets virkelighetsoppfatning fra andre dyrs oppfatning. Ikke bare sansene, men også måten hjernen tolker sansene på, er ulikt andre dyr. Richard Dawkins har skrevet om akkurat dette i boken ‘Unweaving the Rainbow’, hvor han framsetter en hypotese om at flaggermus hører i farger.

Flaggermus flyr om natten.
Flaggermus bruker ekkolokalisering for å «se i mørket» – de sender ut lydbølger som, når de reflekteres tilbake fra ting de treffer, gir flaggermusen et detaljert bilde av omgivelsene. Enkelte svaksynte mennesker har samme evnen. (Foto: Zoharby / Wikimedia Commons)

I evolusjonsbiologien snakker man om ‘exaptation’, et fenomen hvor evolusjonære adapsjoner av og til blir rekruttert til andre formål enn det adapsjonen egentlig er til for. For eksempel har forbeina i menneskets tilfelle blitt rekruttert til manipulative formål, eller med andre ord, til armer og hender.

I flaggermusens tilfelle, kan evolusjonen ha koblet synssenteret i flaggermushjernen til hørselen. I så fall blir ekkolokalisasjonen, som gjør flaggermusen i stand til å navigere luften i blinde, prosessert som faktisk syn. Videre argumenterer Dawkins for at flaggermusen da bruker farger for å tolke teksturen og avstanden til objekter der ute. Dette er selvfølgelig helt hypotetisk, men absolutt mulig.

 

Å gjøre som flaggermusen

Et lignende fenomen skjer også hos mennesker med synestesi, hvor hjernen ‘feilkobler’ sanseinntrykk til andre sanser eller til ulike konsepter som tall eller kjærlighet. Disse menneskene kan dermed se kjærestepar i et omriss av rosa, oppfatte musikk som et fargespill rett foran øynene, eller føle smerte som fargen hvit. Hjernen og måten den tolker sansene på har altså stor innflytelse på hvordan en oppfatter omverdenen.

De mest ekstreme eksemplene på dette finner vi ved tap av sanser. Blindhet kan for eksempel føre til en forsterkning av hørsel i en grad som i enkelte tilfeller kan framstå som overmenneskelig. Hjernen liker ikke å la deler stå ubrukt, og områder som en gang prosesserte syn vil etterhvert kunne bli brukt til å tolke hørsel. Noen blinde mennesker har faktisk lært seg å gjøre som flaggermusen.

Menneskelig navigering med ekkolokalisasjon har vært kjent i den medisinske litteraturen siden 1950-tallet. Ved å høre etter ekkoet fra klikk de lager med tunga eller hånden, kan disse menneskene ‘se’ med hørselen. Utrolig nok har undersøkelser vist at det er synssenteret i hjernen som prosesserer ekkoet, ikke delen som står for hørselen – akkurat slik Dawkins tenkte seg tilfellet var for flaggermus.

 

Flere verdener i samme virkelighet

Når alt kommer til alt er virkeligheten nokså tøyelig. Selv om det er forskjeller mellom mennesker, har vi de samme basale sansene. Vi kan enes om mangt når det kommer til hva slags virkelighet vi lever i.

Med en gang vi trer ut av vår egen umwelt og prøver å sette oss inn i hodet på dyr, må fantasien ta styringen. Neste gang du går nedover en travel gate i Oslo sentrum, lek litt med tanken på hvordan andre dyr oppfatter byen vi lever i.

 

2014-00-argument-byline-logo-small Jonas Solnørdal Nærø (f. 1989) studerer biologi ved Universitetet i Oslo. Denne teksten ble opprinnelig publisert på Nærøs blogg Gressrot.