Basert på en sann historie – kvinners liv på film

Historiske filmer som setter kvinner i sentrum må ha et kritisk blikk for å unngå at protagonisten kun blir et tragisk offer for sin egen samtid.

film
Historiske filmer som setter kvinner i sentrum må ha et kritisk blikk for å unngå at protagonisten kun blir et tragisk offer for sin egen samtid.
Tekst: Elise Dybvig

«Sometimes the legend is not the whole story». Biopic-sjangeren, eller
historiske fiksjonsfilmer, har vært standardvare i Hollywood siden talefilmen oppsto. Historiske oppfinnere, kunstnere og statsmenn har siden befolket lerretet, ofte gjennom et konvensjonelt filmspråk og med innhold rett ut av historiebøkene. Episk filmmusikk, perioderiktige kostymer, og scener som viser hvordan individet trosser sin egen samtid for det protagonisten tror på, er andre kjennetegn. Sjangeren ender ofte med å vektlegge betydningen personen har hatt for dagens samfunn, og er godt representert under Oscar-utdelingen. På sitt mest forutsigbare er det en sjanger skreddersydd menn og deres bidrag til verden. Så hva skjer med filmspråket når en kvinnes liv står i sentrum for handlingen?

Kvinner på dagsorden
Det de siste årenes biopics om Diana, Grace Kelly, Coco Chanel og Marilyn
Monroe har til felles, er at disse kvinnene var mye fotografert i sin levetid, og utøvde stor innflytelse på motebildet. Dette var kvinner som befestet sin posisjon i offentligheten først og fremst på grunn av utseendet, og filmene om deres liv vil dermed dedikere seg til dramaet bak den glansfulle fasaden. I en lyseblå drakt spør Grace Kelly, portrettert av Nicole Kidman, med mild desperasjon i stemmen: «I can be a mother and a wife and hold down two jobs without the people getting too upset, can’t I?». Filmer med kvinner som protagonister oppnår også sjeldent å gå imot tendensen til å forstå kvinners liv kun som en kombinasjon av skjønnhet og
maktesløshet.

Legenden Meryl Streep
Amerikanske Meryl Streep har gjennom hele sin karriere spilt kvinneskikkelser fra ulike historiske perioder. Antony Sher sa nylig i The Guardian, som svar på hvem som skulle spilt ham i filmen om hans liv: «Mery Streep, hun kan gjøre hva som helst». Fra Margaret Thatcher til Julia Child, knytter Streep seg til kvalitetsprosjekter. Hennes tilstedeværelse gjør også at filmene oppnår å kaste litt mer lys over elementene som utgjør kvinners virkelighet. Til høsten spiller hun sufragetteleder Emmeline Pankhurst i filmen Sufragette, som handler om britiske kvinners kamp for stemmerett. Filmen representerer også et skifte fra å følge protagonisten fra vugge til grav, til film som konsentrerer seg om et smalere utsnitt av livshistorien. Dette åpner for en friere tolkning av karakterene og tematikken, og frigjør materialet i større grad fra historiebøkene.

Individet i fokus?
Hva er det som styrer budskapet til en biografisk film: livet til individet som skal portretters, eller perspektivet filmskaperne velger å formidle gjennom? Biopic-sjangeren har lenge vært reservert livene til «store hvite menn», og har slik utviklet et filmspråk spesialtilpasset en viss type fortelling. Skal en kvinnes liv og virke ta plass i sjangeren, må et kritisk feministisk blikk til. I sjangerens kjerne ligger muligheten til å granske et levd liv, problematisere identitet og muligens skape en større forståelse for forholdet mellom individ og samfunn. Men disse ambisiøse sidene ved sjangeren blir ofte nedprioritert.

#filmherstory
Biopic-filmen har allikevel potensial til å rokke ved aksepterte sannheter bare ut ifra hvem den baserer seg på. Kvinner utelatt fra historiebøkene kan plutselig få anerkjennelse for hvem de var og hva de gjorde. For femti år siden ville dagens protagonister vært en statist i en film om en heroisk hvit mann. Dette er i dag et sterkt grep som tar eierskap over en sjanger som tidligere på mange måter har ekskludert og stigmatisert gjennom sitt snevre valg av hovedroller. I løpet av de neste årene skal flere svarte kvinner få livene sine behandlet på film. Blant disse er Josephine Baker, Bessie Smith og Harriet Tubman. Bessie er en tv-film som premierte i vår, og tar for seg de første årene til den legendariske blues-sangeren Bessie Smith. Slike satsninger har også i noen tilfeller kvinner i sentrale produksjonsroller, med dette er det ikke bare filmprosjektene som blir mer varierte og inkluderende, men også filmbransjen. Denne våren har flere kvinnelige regissører og kritikere oppfordret twitter-brukere til å foreslå historiske kvinner for kommende filmer. Hashtaggen #FilmHerStory har satt pekt en finger mot en industri som heller lager to filmer om Steve Jobs enn en film om én spennende kvinne. Vi klarer oss også med færre filmer om prinsesser og moteikoner, om bare fordi legenden ikke er interessant i lengden.

Teksten er opprinnelig publisert i filmtidsskriftet Filmamasoner.no

2014-00-argument-byline-logo

Elise Dypvig er kulturredaktør i det feministiske tidsskriftet Under Arbeid.