«E snakke gudbrandsdalsnorsk»

Det er velkjent at en hel drøss med nordmenn har utvandret til USA siden 1830-årene. Det er ikke like kjent at det fortsatt fins små bygder i Midtvesten hvor mange av innbyggerne har «hallingdøl» eller «gudbrandsdalsnorsk» som morsmål.

KULTUR_reisebrev,_amerikanorsk

Tekst: Linn Iren Sjånes Rødvand

Skiltet «Welcome to Sunburg! Syttende Mai Annual Celebration» viser at vi er kommet til rett sted. Jeg og en medstudent er i Minnesota sammen med lingvistikkprofessor Janne Bondi Johannessen for å dokumentere mer av denne utrydningstruede varianten av norsk. Før vi kommer frem til «Kultur Hus» hvor vi skal møte informantene våre, kjører vi forbi «Kaffestua». Her serveres det kumle hver tirsdag, får vi vite. Inne i kulturhuset vitner blant annet et stort norsk flagg, en bunad og trollfigurer om enorm fascinasjon for det norske. Kjem døkk fra Nåri? spør en av informantene våre entusiastisk når vi kommer.  Je snakke norsk, je, fortsetter han. Og det er han ikke alene om. Hver fredag samles en gjeng på kulturhuset for å snakke norsk. For noen betyr det at de har tatt opp igjen morsmålet som har ligget på hylla i opptil flere tiår.

Amerikanorsken er en utrydningstruet dialekt, som må dokumenteres nå før det er for seint.

På små steder som Sunburg slo mange nordmenn seg ned sammen og norsk var naturlig nok språket som ble brukt til gjøren og laden. Etter hvert som tiårene har gått og folk har kommet til fra andre land enn Norge, har norskbruken avtatt i butikkene og kirkene. Våre informanter fikk som regel ikke lov til å snakke norsk på skolen, og norsk ble etter hvert et språk de bare kunne benytte hjemme. For nesten samtlige informanter er engelsk det språket de er mest komfortable med i dag. Holdningene de ble møtt med på skolen har også resultert i at de ikke har videreført det norske språket til barna sine. Dette betyr at amerikanorsken er en utrydningstruet dialekt, som må dokumenteres nå – før det er for seint.

Nå ska ho bortåt creeken

Hva slags norsk er det egentlig norskamerikanerne bruker? Ikke uventet har mange engelske ord tatt over for norske, som no for ’nei’, keep for ’holde’, road for ’vei’ og creek for ’bekk’. For eksempel dukket disse setningene opp under feltarbeidet: mæssåm keepe takta, veit du ‘liksom holde takta, nå cross ho roaden ‘nå krysser hun veien’, nå ska ho bortåt creeken å få nå å drekke ‘nå skal hun bort til bekken og få noe å drikke’. Språkforskere har pekt på at disse engelske ordene likevel som regel har norske bøyningsendelser, som i keep-e, road-en og creek-en.

Noen norske ord har fått ny betydning i amerikanorsk. Portrett blir for eksempel brukt om alle slags bilder, ikke bare bilder av enkeltmennesker: e kjøfte frames å e frama portretta ‘jeg kjøpte rammer og rammet inn bildene’. Leve betyr både ’leve’ og ’bo’: han levde på en farm betyr altså ‘han bodde på en gård’. Et annet lånord fra engelsk er verbet travel, som blir uttalt som ‘travle’. Det interessante med dette ordet er at det har fått en annen betydning i amerikanorsk enn det har i engelsk. Det betyr nemlig ikke ’å reise’, men ’å gå’. En informant fortalte at legen hadde anbefalt ham å røre mer på seg fordi e travle itte nok. I tillegg kan amerikanorsk ha en annen ordstilling i leddsetninger enn den som er mest utbredt i Norge: det va ord e brukte som va itte norsk.

Med sine heftige lån fra engelsk høres de litt ut som hippe, unge osloborgere; begge grupper sier iallfall kidsa.

Det har blitt hevdet at amerikanorsk er veldig gammeldags, men i følge språkforskerne Janne Bondi Johannessen og Signe Laake ved Universitetet i Oslo er dette i stor grad en myte. Likevel er det enkeltord som har forsvunnet eller holder på å forsvinne i norske dialekter som har blitt beholdt i amerikanorsk. For eksempel er fælt fortsatt et hyppig brukt forsterkerord i amerikanorsk: det bi brukt fælt mye. Sånn sett kan norskamerikanerne høres ut som oldemor og oldefar (noe som kanskje ikke er så rart tatt i betraktning at de fleste av dem er over 80), men med sine heftige lån fra engelsk høres de ikke så annerledes ut enn hippe, unge osloborgere heller; begge grupper sier iallfall kidsa.

Hva eller ka eller hå?

Tilbake på kulturhuset tenker jeg intuitivt at ordformene fra bokmål må være mer egnet til kommunikasjon med ikke-nordmenn enn min egen nordlandsdialekt. Det viser det seg at jeg ikke kommer særlig langt med hos disse norskamerikanerne. Je forstår itte hå du seie, er svaret jeg får når jeg prøver meg på noe bokmålsaktig. De fleste har nemlig røtter fra de store dalførene på Østlandet, særlig Gudbrandsdalen og Østerdalen, og de kjenner derfor ikke til bokmålsnære dialekter. Janne Bondi Johannessen og Signe Laake har argumentert for at det i denne delen av Midtvesten har utviklet seg en slags fellesdialekt basert på disse dialektene, iallfall når det gjelder ordforrådet.

Dette ordforrådet er det viktig at vi som språkforskere og intervjuere behersker til en viss grad. Vi får rett og slett ingen svar hvis vi ikke greier å formidle spørsmålene. Typisk nok kan akkurat spørreord ha veldig ulik form i norsk. I Midtvesten er hva utelukket, og for de fleste er også min nordnorske ka en uforståelig form. Heldigvis fantes det opptak fra tidligere turer, og setninger som hå ru vi e ska sea? (’hva vil du at jeg skal si?’) fra en informant gir verdifull informasjon. viser seg å være den mest utbredte formen for ’hva’ i hele dette området, og det er faktisk en form som også kan brukes for å spørre etter sted. Etter hvert finner jeg ut at håkke er formen som oftest brukes for ’hvem’, og at håffer betyr ’hvorfor’.

En kropp på bordet

Siden vi nordmenn er relativt stødige i engelsk er det ikke vanskelig for oss å forstå norskamerikanerne. Dette betyr ikke at formuleringene deres ikke kan overraske oss litt. For eksempel sier de han er stutt der vi ville ha sagt «han er lav» i de fleste moderne norske dialekter. Når det er sagt, møtte jeg nylig ei jente fra Vinstra som fortalte at stutt nettopp var ett av ordene mange i Oslo ikke forstod. Dette eksemplifiserer at det ikke alltid er så lett å vite om språkformene norskamerikanerne bruker er 1) påvirket av engelsk 2) utdaterte eller 3) dialektformer som lever i beste velgående i distriktene den dag i dag.

Et liknende eksempel er verbet lage som betyr å snakke, som i eksempelet e kjem itte i hug åkke det var e laga med (’jeg husker ikke hvem det var jeg snakka med’), som i likhet med stutt fortsatt forekommer i Gudbrandsdalen. En annen formulering kom i forbindelse med et bilde av en mann som stod på et bord. På spørsmålet hå ser du på portrettet? kunne svaret være ‘en kropp som står på bordet’, men også dette er formuleringer vi kan finne igjen i distriktene i Norge i dag.

Norsk fotballskjorte og sølje

Etter møtet med de trivelige norskamerikanerne på kulturhuset hadde vi sju dager til med intervjuer på tre ulike tettsteder. Disse stedene manglet skilt om 17. mai-feiring, men hadde derimot 17. mai-hus, rosemaling på byvåpenet, blomsterkasser det stod «Velkommen» på og trollstatuer med uttrykket ‘Uff da’ på. I Spring Grove har de også et såkalt Heritage Center, med en utstilling om de første nordmennene som slo seg ned i området. Det er tydelig at det norske er en viktig del av identiteten både for disse tettstedene som samfunn og for informantene som enkeltindivider.

En av informantene våre viste dette ved å stille opp i det norskeste hun kunne tenke seg: en norsk fotballskjorte med sølje til. Selv om muligens sølja går i arv, kan vi dessverre ikke si det samme om den amerikanske hallingdialekta. Men takket være gjestfriheten og tålmodigheten til disse herlige norskamerikanerne er i hvert fall dialekta bevart i digital form til evig tid, og det er ingen tvil om at disse feltarbeidene har gitt språkforskere noe å tygge på i lang tid fremover. Alle intervjuene blir samlet i et korpus som forskere har fri tilgang til, og i siste instans kan språket til norskamerikanerne forhåpentligvis gi oss mer innsikt i hvordan den menneskelige språkevnen fungerer.

2014-00-argument-byline-logo-small

Linn Iren Sjånes Rødvand (f. 1990) studerer lingvistikk ved Universitetet i Oslo og skal skrive masteroppgave om amerikanorsk.