Den katalanske knuten

27/11/2017

Tekst: Aslak Kittelsen | Foto: Salvador Garcia Bardón / Flickr

Da jeg i forrige nummer sammenfattet Katalonias nyere historie for Arguments lesere, antok jeg at resultatet av denne avstemningen ville likne på det forrige: Stort flertall for uavhengighet, men med valgdeltakelse på under femti prosent. At jeg fikk rett i akkurat dét, er imidlertid underordnet at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om det sirkuset som skulle komme til å utspille seg før, under og etter folkeavstemningen.

Et gufs fra fortida?

I oktober 2017 erklærte den katalanske presidenten Carles Puigdemont katalansk uavhengighet – og med dette har han skrevet historie. Ikke en gang Lluís Companys gikk så langt 6. oktober 1934, han nøyde seg med å erklære den katalanske staten (Estat Català) innad i den føderale spanske republikken – en føderal republikk som ikke formelt eksisterte på det tidspunktet. Statsminister Alejandro Lerroux svarte med å suspendere sjølstyret i Katalonia, og sette Companys bak lås og slå.

Statsminister Mariano Rajoy har også skrevet historie ved å suspendere det katalanske sjølstyret via grunnlovsartikkel 155. Puigdemont er inntil videre på frifot i Belgia, og kan komme til å søke asyl for å slippe unna rettsforfølgelse for opprør. Rajoy har riktignok gått mildere fram, men han har like fullt «tatt en Lerroux». I alle høve er det grunnlag for å hevde at Madrid har det juridiske på det rene: De katalanske sjølstyremyndighetene har avholdt en folkeavstemning uten støtte i den spanske grunnlova, og med deltakelse på bare 43 prosent, for så å erklære uavhengighet på grunnlag av denne. Valgdeltakelsen kan tyde på at mange katalanere respekterer Madrid-regjeringas linje – særlig de katalanerne som i utgangspunktet er motstandere av politisk uavhengighet.

Like fullt leder horder av politi i Barcelonas gater tankene til ei anna tid, ei tid mange katalanere husker så altfor godt, skal vi tro Puigdemont: «Vår nåværende regjering står for tradisjonen etter den spanske republikken, som ble slått av Francos hær i borgerkrigen», sa han i et intervju med Süddeutsche Zeitung. «Vi har ikke glemt at en del av den politiske eliten vår den gang ble myrdet, og at en annen del ble drevet i eksil.»

I Spania som helhet er spøkelsene fra fortida til stede, likeså begrepet las dos Españas. Under borgerkrigen 1936—1939 var spanjolene sterkt todelt: Det «gamle Spania» var de som kjempet for monarkiet og for arven etter imperiet, eller for general Francisco Franco; det «nye Spania» var de som kjempet for en liberal republikk, eller for sosial revolusjon. Ved overgangen til demokratiet inngikk begge sider den såkalte «glemselspakten» (el pacto del olvido), der man ble enig om å legge Franco-tida bak seg og arbeide for et nytt spansk samfunn. Sentrale i denne prosessen var den sentrumsorienterte statsminister Adolfo Suárez og kong Juan Carlos.

Det europeiske lappeteppet

Uansett hva enkelte katalanere måtte mene, er det et faktum at Suárez og kongen ledet Spania gjennom en svært vellykket overgang til demokrati. Og på få områder var denne overgangen mer vellykket enn i forholdet til de tre såkalte «historiske nasjonaliteter» – et begrep som høres like rart ut på spansk som på norsk: I så vel Katalonia som i Baskerland og Galicia står regionale språk og regionalt sjølstyre sterkt i dag.

I 2017 er det på ny en konge og en statsminister som trekker i samme retning, og sammen står ubøyelige mot de katalanske separatistpolitikerne. Disse på si side står like ubøyelige mot det de oppfatter som et overgrep fra Madrids side. Sammen kan de to partene bidra til å åpne noen av sårene som ble forsøkt lukket for 40 år siden. Spania er fortsatt politisk todelt, og i det konservative Folkepartiet (PP) er det fortsatt mange som i si tid støttet Franco. Katalanerne, på si side, har ingen grunn til å savne el Generalísimo – det har heller ikke konservative katalanere.

EU har ettertrykkelig sagt at det eventuelt uavhengige Katalonia stiller bakerst i medlemskapskøa, og få stater har ilt til for å støtte de katalanske separatistene. Ett interessant unntak er Ungarn, som har uttrykt at de vil «respektere folkeviljen» i Katalonia – uten tvil fordi Ungarn sjøl har mye å hente på at folkeavstemninger over endret statstilhørighet får høyere legitimitet. Likeså har diverse høyreorienterte populister uttrykt si støtte, i tillegg til Vladimir Putins sedvanlige støtte til alt som bidrar til at EU knaker i sammenføyningene.

Ikke minst følges situasjonen utvilsomt nøye i både Skottland, Flandern og Sør-Tyrol. Alle disse tre regionene er forskjellige fra hverandre og Katalonia, men deler det at deler av befolkningen ønsker uavhengighet fra den staten de i øyeblikket tilhører. Det er imidlertid én europeisk region som likner mer på Katalonia enn de andre, men som ikke har noen uavhengighetsbevegelse å snakke om: Bayern.

Bayern og Katalonia

Bayern har mye den samme stillinga innad i Tyskland som Katalonia har innad i Spania: Begge regionene er blant de rikeste, men også blant de med mest kulturell egenart i sine respektive land. Ikke minst har begge en grad av autonomi, men ettersom systemene i Tyskland og Spania skiller seg fra hverandre, er denne graden av autonomi forskjellig i de to tilfellene. Politisk domineres begge regionene av sterke partier som finnes bare her – der Katalonia har hatt venstrepartiet ERC og sentrum-høyrepartiet CDC, har Bayern hatt det konservative CSU.

Det er to større forskjeller mellom de to. Den ene er språklig. Siden midten av 1700—tallet har man i Bayern skrevet vanlig høytysk slik vi kjenner det i dag. Bayern er sammen med Baden-Württemberg den delstaten i Tyskland der dialektene står sterkest, men hverken de bayerske, schwabiske eller frankiske dialektene har noen offisiell status. Dette står i skarp kontrast til Katalonia, der det katalanske skriftspråket har en noenlunde kontinuerlig tradisjon fra middelalderen fram til i dag.

Ikke mindre viktig er at Bayern per dags dato ikke har noen uavhengighetsbevegelse å snakke om – trass i at mange bayrere nok kunne ønske det: Ifølge én spørreundersøkelse ville nesten en tredjedel av bayrerne ut av Tyskland, langt høyere enn i andre delstater. Likevel har en såkalt Bayxit aldri vært del av det statsbærende CSUs politikk, ikke engang i 1970—åra under den flamboyante Franz-Josef Strauss’ ledelse. Heller ikke CSUs mellomkrigstidsforløper, Det bayerske folkepartiet (BVP), gikk inn for uavhengighet fra Weimarrepublikken. BVP var det største partiet ved alle landdagsvalg i Bayern i mellomkrigstida.

I dag finnes det et Bayernpartei som eksplisitt ønsker uavhengighet, men de er så små at de hverken er representert i Bundestag eller i den bayerske Landtag – bare i noen av forsamlingene på regionalt nivå i Bayern. Partiet har eksistert siden 1946, og fikk betydelig oppslutning det første drøye tiåret, men har siden sjelden fått mer en én prosent av stemmene i Bayern – i stor grad på grunn av grumsete partiprogram og dårlig ledelse.

En Euro i lomma

Hvorfor er bayrerne tilsynelatende mer fornøyde innad i Tyskland enn katalanerne innad i Spania? Noe av svaret kan være at systemet er mer symmetrisk i Tyskland enn i Spania. Studien Regional Financing in Germany and Spain: Comparative Reform Perspectives peker på at sjøl om både Bundesländer og comunidades autónomas betaler inn en del av inntektene sine til sentralregjeringa, som i sin tur omfordeler dem i retning av de regionene som trenger pengene mest, gjør de to statene dette på forskjellig vis. I Tyskland er kriteriene for omfordeling mer konsekvente enn i Spania, og summene som overføres er relativt mindre. Hadde Spania innført den tyske modellen, ville Katalonia dermed beholdt en god del mer av sine egne skattepenger.

En annen måte det tyske systemet er mer symmetrisk på, er hvilken makt regionene har. Mens tyske Bundesländer jevnt over har den samme graden av sjølstyre på de samme feltene, varierer dette kraftig: Bare Baskerland og Navarra kontrollerer sine egne skatter; bare Baskerland og Katalonia har sitt eget politi. I Tyskland, derimot, har ingen Bundesländer fullstendig kontroll over skatteinnkrevinga, mens alle har sine egne politistyrker.

Hveteøl til botifarraen?

Måtte man ønske å finne ut av hvordan man kan hindre at regioner løsriver seg fra stater, mener jeg det er avgjørende å studere hvordan og hvorfor Bayern har funnet seg til rette innenfor Tyskland. Ønsker Rajoy virkelig å bevare Spanias enhet, og uten å gjøre seg sjøl til et enda større hatobjekt i Katalonia enn han allerede er, bør han snarest mulig bestille en samtale med Horst Seehofer. Også Puigdemont kunne hatt godt av å høre den bayerske ministerpresidentens perspektiv. Den katalanske knuten løses ikke av politi i gatene, men kanskje bayersk hveteøl løser opp knuter i anspente iberiske politikernakker.