Tekst: Ylva Monsen | Bilde: Unsplash
Romanen omhandler en fiktiv versjon av en person fra Balls eget liv, mer presist hans avdøde bror, fordi, som han skriver: «I felt, and feel, that people with Down syndrome are not really understood». Census er med andre ord et personlig prosjekt for Ball,og han forklarer i forordet at «what I felt as a boy I find myself able to feel now—a sad and powerful longing for a future that did not ever come, with all its attendant worries and fears». Med den norske virkelighetsdebatten som bakteppe, virker metoden og målet til Ball om å forevige sin avdøde bror forfriskende. Ball unngår å skrive om brorens sykdom og død, som kunne gjort boka til en slags smerteporno. Taps- og sorgtematikken blir flyttet uanstrengt til farsfiguren som Ball har projisert seg selv som. At romanen er så abstrakt og virkelighetsfjern gjør at Ball vellykket kan formidle essensen av broren, uten å utlevere ham på personlig plan.
Uvanlig road trip-roman
Romanen handler om en dødssyk enkemann som tar med seg sønnen på en siste reise nordover i Amerika, under påskudd av å jobbe med en folketelling. Som faren sier, «It will give us something to do, a last season together, a purpose that has essentially as much purpose as a thing can have, yet keep no purpose at all». Det USA som besøkes er eventyrlig blekt og nærmest dystopisk, understreket blant annet av den tilsynelatende anakronistiske ideen om at alle som intervjues må få tatovert bevis på deltakelse. Måten faren later som at han gjennomfører en folketelling, gjenspeiler måten Ball bruker romanen som påskudd for å skrive om broren; både Balls og farens reise handler om å vise frem en måte å leve på, og samfunnets reaksjon.
Census inneholder mye mer enn historien til en far og hans sønn, og det er ikke uten grunn at Ball stadig blir sammenlignet med Italo Calvino. Som Calvino har Ball en evne til å finne en kobling mellom karakterer og historier som tilsynelatende ikke har noe til felles. Som de stadige henvisningene til «Gerhard Mutter, seemingly a man, but in fact, the pen name of Lotta Werter, who led a public life as the mayor of a German town near Stuttgart, wrote compulsively her entire life about cormorants». Den beklageligvis fiktive Mutter er gjennomgående i boka. Fortellingene om hennes oppdagelser og reiser gir romanens narrativ en absurditet som både står i kontrast til og understreker de hverdagslige historiene fra karakterene som hovedpersonene møter på tur. Enkemannen og sønnens liv er ikke mindre eventyrlig. Faren har vært kirurg, og bokstavelig talt gift med kunsten, ettersom hans avdøde kone var en verdenskjent klovn. Disse historiene fra liv som virker å være fra en annen verden gir den ellers noe bleke og dystopiske turen nordover en følelse av letthet.
Menneskelig ondskap og kakifrukt
Census hevder først og fremst å være en roman om en person med Downs, men det faller akkurat passe mye i bakgrunnen. Ball skriver om vanskelighetene:
«It has always been hard, going places with my son. Much as I love to go places, much as he does, much as my wife did, it is difficult because of the way that people behave towards him (…) It is so easy for humans to be cruel, and they leap to it. They love to do it. It is an exercise of all their laughable powers».
Beskrivelsene av vansker er preget av en letthet som virker fremmedgjørende, det virker nesten som noen andres problemer. Faren anerkjenner, men benekter likevel utfordringer fordi de er utfordringer for andre, ikke for deres familie. Ordet Downs er ikke brukt i romanen, noe som understreker romanens prosjekt om å belyse heller enn å belære. Dette gjør at sønnen får være seg selv med den største selvfølge, som naturaliserer snarere enn å fremmedgjøre karakteren. Likevel er det varme og kjærlighet i de utbroderende anekdotene leseren får fortalt – slik som hvordan «when I turned away a moment, my son ate the entire persimmon. I didn’t like that, I began to say something, I felt it wasn’t the kindest thing he could have done—but then I realized, the persimmon should go to the one who will eat it in a gulp when you turn away. Persimmons aren’t for people who soberly wait for their apportioned amount. That isn’t the kind of food they are». Måten romanen fokuserer på detaljer, som gleden ved å spise en hel kakifrukt, gjør at en føler et intimt kjennskap med sønnen, heller enn at en får ham forklart.
Romanen er fylt med påståtte sannheter, som at «of course, a person riding a mule and singing—isn’t it obvious that this is a superior situation to a man on a mule with a radio?», men samtidig frykter den selve tanken om én realitet; «once you consent then what is real for them becomes real for you and it is hard to find a way out». Ball benytter seg av den eldre farskarakterens autoritet for å vise frem livets selvfølgeligheter med større slagkraft. Men Census er også en roman som stiller flere spørsmål enn den besvarer. Boken undersøker muligheter for å være i et samfunn som ikke alltid har plass til en, hvordan en kan overleve på utsiden, og «how then to become a crowd by oneself? How indeed?».
Der hvor Census kunne blitt en sentimental tåredrypper har Balls stilistiske særpreg og fremragende komposisjonssevne i stedet gitt en følsom og fantastisk roman. Boka er rørende, men også formmessig interessant. Det blir ikke for mye patos og heller aldri unødvendig komplisert. Alt i alt er Census en fremragende bok som definitivt burde få bli med ut i vårsola.
Ylva Monsen (f. 1992). Master i engelsk litteratur ved UiO.
