Tekst: Jørgen Thuestad Meyer | Foto: Unsplash
Et kort tidsintervall av uhemmede krefter slippes ut i bysfæren. Deretter trekker de seg tilbake igjen med påfølgende fylleangst. Norsk uteliv skiller seg noe fra det en finner i andre europeiske metropoler og storbyer. Det er i hvert fall mitt inntrykk. Jeg har egentlig ikke noe vitenskapelig belegg for å spekulere i hvorfor det er sånn, kun mine egne erfaringer, som naturligvis er begrensede. Problemet med Oslos uteliv, hvis vi kan snakke om et problem i det hele tatt, er vel kanskje at når alkoholkonsumet blir en kollektiv bestrebelse som skal presses inn i en tidsramme på 5 timer kan det fort gå litt vilt for seg.
I Oslo stenger alle utesteder samtidig og relativt tidlig. Fornuftig? Kanskje. Folk slutter i hvert fall å drikke. Om folk drikker mindre totalt sett er et annet spørsmål. Promillenivået på den gjennomsnittlige partyløve klokken 03:00 i Oslo kan i hvert fall gi inntrykk av at dette ikke er tilfellet. De fleste av oss er nok fortsatt på stigende rus i det vi stiger ut av nattklubbenes lokaler. Det kan vel kanskje rettferdiggjøres også, i og med at vi ankommer utestedet rundt midnatt, og deretter kun har tre usle timer til å fortsette festen og hive innpå med drinks av ulike slag. Etter dette er det ut og hjem og Oslos gater blir bombardert av innbyggere skrelt for edruelig dømmekraft.
Å bli veldig full er kanskje ikke noen særegent for Oslos innbyggere. Det som er interessant derimot er at vi alle er fulle samtidig og på samme sted, nærmere bestemt mellom 3 og 4 i Oslos gater. Etter at utestedene stenger fremtrer byrommet som et mylder av hemningsløse individer som alle på et eller annet vis må finne seg et sted å dra, om det så er hjem (til noen) eller til nærmeste kebabsjappe. Her skiller Oslos uteliv seg fra det jeg har opplevd i en del andre byer. Jeg har tenkt litt over dette når jeg har tilbrakt kvelder ute rundt omkring i Europa. Ta Berlin for eksempel. Her holder flere av utestedene åpent flere dager i uken. Noen steder er best på mandager, andre på torsdager mens andre utesteder tilbyr husly nesten gjennomgående gjennom hele uken fra kveld til morgen og morgen til kveld. Derfor er det også sjelden samstemthet i promille blant menneskene som inntar byrommet. Individenes preferanser og klubbenes kontinuerlige tilgjengelighet fører til at vi sjeldent finner noe tidspunkt for kollektiv fyll og fordervelse, slik noen kanskje kunne finne på å omtale Oslos byrom. I Bordeaux opplevde jeg drikkekulturen som annerledes fra både Berlin og Oslo. I det jeg ankom det jeg antok var et slags vorspiel, hev i meg øl med alt for høy alkoholprosent og spurte på gebrokkent fransk ”on va óu?” fikk jeg bare spørrende blikk i retur. Vi skulle nemlig intet sted. Gang på gang satt vi bare hjemme i en eller annen forfallen leilighet, drakk, snakket og røyket alt for mange sigaretter.
Å dra ut i Oslo kan sammenlignes med en kortvarig seksualakt, med en litt for rask utløsning, etterfulgt av en skamfull tilbaketrekning, eller fylleangst om du vil. Om tidsrammene for å dra ut hadde vært litt mer spredt og litt mer utstrakt kan det tenkes at dette ville lette litt på det skytende alkoholkonsumet. Kanskje ville vi, gjennom å selv sette premissene for vår party-lifestyle, ende opp med en drikkekultur som generelt sett ville bidra til et litt mer sjarmerende byrom og muligens en litt bedre dag derpå. Spørsmålet blir da ikke om reguleringer i seg selv er en dårlig idé, men heller om dagens reguleringer virker noe mot sin hensikt. Jeg lar spørsmålet stå åpent, så kan vi heller fortsette diskusjonen fredag kveld.
