Reisebrev: Madagaskar

I februar satte jeg meg på et fly til Madagaskar. Da det eneste referansepunktet de fleste nordmenn har til landet er tegnefilmen med søte dyr, fikk jeg mange kommentarer av typen “åh, du er så heldig som skal dit”. De få gangene jeg snakket med folk som faktisk har vært i landet var responsen helt annerledes, og spørsmålet “hvorfor skal du til Madagaskar?” gikk igjen.

Tekst: Ina Pettersen Jevne | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam

Jeg hadde egentlig ikke noe godt svar. Da vi fikk oppgaven “dra hvor som helst i verden og lag en reportasje”, var det egentlig litt tilfeldig at jeg endte opp akkurat her. I et land med mye korrupsjon, ekstrem fattigdom og mye pest. Da flyet mitt mellomlandet på Mauritius ble det nesten helt tomt for passasjerer. Selvfølgelig, tenkte jeg. Hvem faen drar til Madagaskar egentlig?

Da jeg og de få passasjerene som var igjen kikket ned på Madagaskar, hadde jeg ikke peiling på hva som ventet meg. Ikke bare fordi jeg hadde vært dårlig til å Google, men også fordi folket selv, gasserne, ikke har helt oversikt over landet de bor i. Det har for eksempel ikke vært folketelling på minst ni år. Det vil si et par millioner i slingringsmonn på hvor mange som egentlig bor her. Og når man ikke vet hvor mange som bor her, vet man heller ikke hvor mange som trenger skolegang, helsetjenester eller andre offentlige tilbud. I tillegg til å være spent på Airbnb-leiligheten og maten, var jeg derfor også veldig spent på å se hvordan dette samfunnet egentlig fungerer.

Etter en del dager med sykdom, som følge av den spennende maten, og et par dager til å bli kjent med Airbnb-leiligheten, gjorde jeg og min reportasje-partner oss klare til å bli kjent med samfunnet. Vi skulle på en tredagers motorsykkeltur til noen av landets mange landsbygder. Oppleve ekte Madagaskar. Her er noen av erfaringene jeg har gjort meg:

Dette er et samfunn hvor troen står veldig sterkt. Jeg hadde lest om mange års misjonering i landet, men ante ikke hva som ville møte meg. Da jeg gikk rundt og studerte den sjarmerende stuen til den første gassiske familien vi besøkte, så jeg for eksempel at Jesus helt casually var redigert inn i familiebildet. En gassisk versjon av “fader vår” ble lest opp før og etter alle måltidene, og tolken kunne videreformidle at jeg ble “blessed” både titt og ofte.

Da vi skulle ut på motorsykkeltur var det også helt naturlig at de lokale pastorene skulle fungere som våre sjåfører. En av dem hadde til og med på seg prestekragen for anledningen. Så der satt jeg da, og klamret meg fast til en pastor jeg ikke kunne utveksle ett eneste ord med, og lo litt av prestekragen som vaiet i vinden.

Men det er ikke bare kristendommen som står sterkt, veldig mange gassere tror også på magi. Vår tolk, en tjuefire år gammel utdannet dame, tvang meg med hver gang hun måtte på do etter at mørket hadde falt. Det var tross alt hekser i området. Til slutt ble jeg ganske redd for hekser selv, der jeg sto under stjernehimmelen med en ganske ussel lommelykt.

En annen ting jeg fort la merke til er gassernes klær. På et marked vi var innom så jeg en mann iført joggebukse, sandaler, en svart dressjakke med snipp, og noe som minnet om en hvit flosshatt med store, blå initialer på. I mine øyne var han et ganske komisk syn der han satt på en kjerre dratt av to zebuer (gassiske kuer), som en slags sirkusdirektør. Etter en uke gikk det opp for meg at jeg enda ikke hadde sett en eneste butikk; i hvert fall i vestlig forstand. Kun boder med kinesiske nips, kjøtt som henger ute i sommervarmen, eller klær i alle mulige farger og fasonger. Jeg spurte om noe jeg hadde lurt på en stund: ”hvor kommer disse klærne  fra egentlig?”. For jeg må innrømme at jeg synes det er litt smålig å tenke så mye over hva folk har på seg i et land hvor nitti prosent lever for under 17 kr dagen. Jeg fikk til svar at hele den gassiske klesindustrien hadde forsvunnet til fordel for europeisk second hand. Så kom en gammel dame gående iført hvit tights, rødt skjørt, rosa T-skjorte, grønn cardigan og en oransje lue med teksten „BO$$“ på, og jeg tenkte at det kanskje ikke var så rart at jeg reagerte litt likevel. Disse klærne kan aldri ha sett mindre europeiske ut enn de gjør akkurat nå.

Gasserne er kanskje ikke så opptatt av hva de har på seg, men hjemmet har de på stell. På bygdene bor de fleste i murhus som er stablet sammen uten sement, noe som gjorde at jeg konstant var litt redd for å være den som skulle snuble og rive ned hele huset. Selv om sement er for dyrt, er blomsterpotter alltid satt pent utenfor husene, bakgården er fint kostet og husene er malt i den grad eierne har hatt råd til det. Det kan for eksempel være kun vinduskarmene som er malt, den nederste meteren av huset, eller kanskje bare den siden av huset som er vendt mot veien. Fargene som er tatt i bruk ville antakeligvis ikke blitt godkjent av ett eneste norsk borettslagsstyre, men jeg synes de er skikkelig fine. Det er antageligvis ikke noen nordmenn som ville redigert Jesus inn i familiebildet heller, men det er ikke nødvendigvis noe galt med det likevel.

Det er mer enn én gang at jeg sitter på motorsykkelen og tenker over ting som klærne og husene, og innser hvor overfladisk det er. I løpet av turen ser jeg fireåringer som er barnevakt for sine småsøsken, alt for unge barn som jobber på åkrene og gravide jenter som ikke kan være mer enn 13 år. Jeg får se folk som er uforståelig fattige, men som likevel slakter en kylling fordi jeg, tolken, min reportasje-partner og fem pastorer på motorsykkel kommer på besøk. Dette samfunnet er så absurd at det er vanskelig å ta inn alt, forstå alt og ikke minst klare å tenke ut hva som skal til for å få dette litt mer på bena.

Som generalkonsul Arild Bakke en gang sa, så er det nå større avstand mellom Madagaskar og Norge enn noen gang tidligere. Der Norge har opplevd en stor utvikling i levestandard, har det på Madagaskar vært en nedgang.

Jeg må innrømme at om jeg noen gang hører noen si «jeg skal til Madagaskar», så kommer jeg til å svare «hvorfor det?». Dette er et land hvor få mennesker har mål eller drømmer for framtiden. Likevel er det et utrolig fint, gjestfritt og fredelig folk som jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått lov til å møte.

2014-00-argument-byline-logo-small