I Aftenposten i sommer hevdet FrPs Christian Tybring Gjedde at ”norsk kultur” stod i fare for å bli vasket bort, og at Arbeiderpartiets politikk var ”rotløshet satt i system” – til en påfølgende strøm av blogg- og avisinnlegg.
I Frankrike noen uker senere kom ”rotløshet” igjen i fokus, da president Nikolas Sarkozy startet utvisning av alle sigøynerne fra landet – og hans parti skjøt fart på meningsmålingene.
De to hendelsene tegner konturene av et vesteuropeisk fenomen som stadig blir tydeligere: I takt med økende tilflytting fra land i sør og øst, tilspisses striden om hvem som hører hjemme, og hva som er kriteriene for nasjonal tilhørighet.
I en aktuell artikkel i siste utgave av argument (#4), undersøker Margrethe Løøv den franske nasjonalromantikken nærmere, og beskriver et overraskende eksempel på striden om nasjonen.
Les artikkelen her:
Et nytt ansikt for en ny tid
Marianne, det offisielle symbolet på Frankrike, har fått mørk hud og sorte krøller. Den ekstreme makeoveren til den franske gallionsfiguren har vekket en oppildnet debatt om hva «det franske» er – og bør være.
Marianne, det offisielle symbolet på Frankrike, har fått mørk hud og sorte krøller. Den ekstreme makeoveren til den franske gallionsfiguren har vekket en oppildnet debatt om hva «det franske» er – og bør være.
Tekst: Margrethe Løøv. Foto: (fra toppen) Wikimedia Commons, http://www.pscharleville.over-blogg.com/ og Fête de l’Humanité.
Helt siden den franske revolusjon har Marianne-figuren blitt regnet som et symbol på den franske republikken. Hun ledet folket mot frihet i Eugène Delacroix’ berømte maleri «La Liberté guidant le peuple». I dag troner hun i offentlige bygg, hun figurerer på frimerker, euromynter og den franske stats nettsider. Som et romantisert ideal for nasjonen inkorporerer Marianne verdier som forstås som særegent franske. Men hva kjennetegner nå egentlig «det franske», og hvem er Marianne?
Et nasjonalsymbol fra revolusjonen
Marianne-figuren har sine eldste røtter i den antikke gudinnen «Friheten». Som et kjent motiv i gresk og romersk kunst er «Friheten» ofte avbildet med en frygisk lue, et hodeplagg frigjorte slaver ofte bar som symbol på sin nyvunne status. Med den franske revolusjon ble «Friheten» i løpet av noen årtier forandret til et symbol på hele den franske nasjon og folk. Den antikke figuren egnet seg godt som et billedlig uttrykk for opprøret mot monarki, aristokrati og pavelig innflytelse i den politiske sfære. I løpet av de få årene revolusjonen pågikk ble samtidig «Friheten» forvandlet fra en romersk gestalt til et mer særegent revolusjonært – og dermed også fransk – symbol. «Friheten» ble samtidig en mer folkelig figur, og ble omdøpt til «Marianne», som var et alminnelig navn i Frankrike på slutten av 1700-tallet.
Marianne-figuren har sine eldste røtter i den antikke gudinnen «Friheten». Som et kjent motiv i gresk og romersk kunst er «Friheten» ofte avbildet med en frygisk lue, et hodeplagg frigjorte slaver ofte bar som symbol på sin nyvunne status. Med den franske revolusjon ble «Friheten» i løpet av noen årtier forandret til et symbol på hele den franske nasjon og folk. Den antikke figuren egnet seg godt som et billedlig uttrykk for opprøret mot monarki, aristokrati og pavelig innflytelse i den politiske sfære. I løpet av de få årene revolusjonen pågikk ble samtidig «Friheten» forvandlet fra en romersk gestalt til et mer særegent revolusjonært – og dermed også fransk – symbol. «Friheten» ble samtidig en mer folkelig figur, og ble omdøpt til «Marianne», som var et alminnelig navn i Frankrike på slutten av 1700-tallet.
Republikken som ble etablert etter at revolusjonsbrigadene hadde vunnet fram, innstiftet en ny orden. Revolusjonsdevisen «frihet, likhet, brorskap» ble viktige ideologiske bærebjelker i det nye Frankrike. Samtidig ble Marianne til noe mer enn bare en frigjørende revolusjonsfigur. Marianne ble et symbol for nasjonen som helhet, en inkarnasjon av det moderne Frankrike. Siden har Marianne-figuren sammen med trikoloren og revolusjonsmottoet vært en del av en slags hellig treenighet som går igjen i offentlig ikonografi og symbolikk.
Blondine, brunette – og «beurette»
Marianne ble lenge framstilt med anonyme trekk. Men i 1969 ble hun portrettert i skuespilleren Brigitte Bardots skikkelse. Det som i utgangspunktet var en spøk ble spiren til en elsket og omdiskutert offentlig missekonkurranse. Med ujevne mellomrom velger Frankrikes ordførere en kjent og ikke minst billedskjønn fransk kvinne til å være modell for Marianne. Siden Bardot har berømtheter som blant andre skuespillerne Mireille Mathieu (1978) og Catherine Deneuve (1985), samt supermodellene Inès de la Fressange (1989) og Laetitia Casta (2000) lånt sine ansiktstrekk til nasjonalsymbolet.
Marianne ble lenge framstilt med anonyme trekk. Men i 1969 ble hun portrettert i skuespilleren Brigitte Bardots skikkelse. Det som i utgangspunktet var en spøk ble spiren til en elsket og omdiskutert offentlig missekonkurranse. Med ujevne mellomrom velger Frankrikes ordførere en kjent og ikke minst billedskjønn fransk kvinne til å være modell for Marianne. Siden Bardot har berømtheter som blant andre skuespillerne Mireille Mathieu (1978) og Catherine Deneuve (1985), samt supermodellene Inès de la Fressange (1989) og Laetitia Casta (2000) lånt sine ansiktstrekk til nasjonalsymbolet.
Ved siden av de offisielle Marianne-figurene finnes det imidlertid et mangfold av alternative Marianne-framstillinger. Disse kan være alt fra uautoriserte kopier av Delacroix’ bilde av «Friheten» til karikaturer med politiske budskap. Marianne er blant annet blitt framstilt som transvestitt, politiker og husmor. Stort sett har disse representasjonene passert i stillhet. Men i 2002 vakte det stor oppstandelse da en inntil da ukjent «beurette» – en ung kvinne av nordafrikansk opprinnelse – ble brukt som modell for Marianne.
Refleksjon av det multietniske
Denne nye, multietniske Marianne står i et politisk minefelt, og har vakt en debatt med steile fronter. For Marianne er ikke bare en figur som opptrer på frimerker og i museumsmontre. I motsetning til en ordinær miss har Marianne en reell politisk symbolverdi. Hennes rolle er definert som inkarnasjonen av sentrale franske verdier. Hvem Marianne er, er altså uløselig knyttet til hvilke verdier hun inkarnerer. Kampen om Marianne er kampen om nasjonen, om hva Frankrike er og bør være.
Framstillingen av Marianne som en nordafrikaner innebærer et forsøk på å redefinere hva
det vil si å være fransk. Agenten som lette fram den nye Marianne ønsket å finne noen som kunne symbolisere et moderne, multietniske Frankrike. Av Frankrikes 62 millioner innbyggere er rundt fem millioner av utenlandsk opprinnelse. Rundt en og en halv million kommer fra nordafrikanske land som Marokko, Tunisia og Algerie. Mange pluralismevennlige debattanter mener den franske nasjonsforståelsen bør reflektere variasjonen som eksisterer blant Frankrikes statsborgere, og at det er på høy tid at også statssymbolet reflekterer dette mangfoldet.
Men langt ifra alle hilser en ny og alternativ Marianne velkommen. Enkelte mener at en nordafrikansk Marianne bryter med grunnleggende franske verdier. De siste årene har man i Frankrike sett en lang rekke eksempler på konflikt mellom minoriteter og storsamfunn. Det kanskje mest kjente eksemplet er debatten rundt bruken av hijab i skolen. Fransk lov forbyr religiøse symboler i offentlige institusjoner med henvisning til prinsippet om «laïcité» – religiøs «nøytralitet». Enkelte muslimske kvinner ønsker imidlertid å bære det tradisjonelle hodeplagget. Det å gi Marianne et nordafrikansk ansikt blir av enkelte tradisjonalister forstått som en symbolsk underkastelse av hevdvunne franske verdier. Selv om den franske stat rommer et stort kulturelt mangfold, behøver ikke den franske nasjon gjøre det samme, hevder kritikerne. Denne smalere nasjonsforståelsen forbindes gjerne med det høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige partiet Front National.
Nasjonalfølelse i en pluralistisk kontekst
Konflikten rundt Marianne-figuren er kanskje ikke i seg selv en trussel mot rikets sikkerhet. Men eksempelet belyser brede og viktige problemstillinger som Frankrike på en eller annen måte må forholde seg til. Migrasjon har ført til at Frankrike – i likhet med andre europeiske land – i dag kulturelt sett er langt mer sammensatt enn tidligere. Nasjonalromantiske, idealiserte forestillinger om det franske stemmer på mange måter ikke overens med denne nye virkeligheten. Men som Marianne-debatten illustrerer, er det ikke gitt hvordan man skal skape en nasjonal identitet i en pluralistisk kontekst. På den ene siden ser vi en konservativ, romantiserende trang til å holde fast på det «genuint» franske, på den andre side en trang til nyskapning og multietnisitet. Hvordan Frankrike velger å forholde seg til disse overordnede problemstillingene, vil trolig gjenspeiles i de kommende offisielle Marianne-figurene.
(Bildetekster: Den nye Marianne, portrettert på bloggen www.pscharleville.over-blog.com; og under, et Marianne-portrett fra festivalen Fête de l’Humanité fra 2009)