Les artikkelen her:
Marianne, det offisielle symbolet på Frankrike, har fått mørk hud og sorte krøller. Den ekstreme makeoveren til den franske gallionsfiguren har vekket en oppildnet debatt om hva «det franske» er – og bør være.
Marianne-figuren har sine eldste røtter i den antikke gudinnen «Friheten». Som et kjent motiv i gresk og romersk kunst er «Friheten» ofte avbildet med en frygisk lue, et hodeplagg frigjorte slaver ofte bar som symbol på sin nyvunne status. Med den franske revolusjon ble «Friheten» i løpet av noen årtier forandret til et symbol på hele den franske nasjon og folk. Den antikke figuren egnet seg godt som et billedlig uttrykk for opprøret mot monarki, aristokrati og pavelig innflytelse i den politiske sfære. I løpet av de få årene revolusjonen pågikk ble samtidig «Friheten» forvandlet fra en romersk gestalt til et mer særegent revolusjonært – og dermed også fransk – symbol. «Friheten» ble samtidig en mer folkelig figur, og ble omdøpt til «Marianne», som var et alminnelig navn i Frankrike på slutten av 1700-tallet.

Marianne ble lenge framstilt med anonyme trekk. Men i 1969 ble hun portrettert i skuespilleren Brigitte Bardots skikkelse. Det som i utgangspunktet var en spøk ble spiren til en elsket og omdiskutert offentlig missekonkurranse. Med ujevne mellomrom velger Frankrikes ordførere en kjent og ikke minst billedskjønn fransk kvinne til å være modell for Marianne. Siden Bardot har berømtheter som blant andre skuespillerne Mireille Mathieu (1978) og Catherine Deneuve (1985), samt supermodellene Inès de la Fressange (1989) og Laetitia Casta (2000) lånt sine ansiktstrekk til nasjonalsymbolet.

Refleksjon av det multietniske
Framstillingen av Marianne som en nordafrikaner innebærer et forsøk på å redefinere hva
det vil si å være fransk. Agenten som lette fram den nye Marianne ønsket å finne noen som kunne symbolisere et moderne, multietniske Frankrike. Av Frankrikes 62 millioner innbyggere er rundt fem millioner av utenlandsk opprinnelse. Rundt en og en halv million kommer fra nordafrikanske land som Marokko, Tunisia og Algerie. Mange pluralismevennlige debattanter mener den franske nasjonsforståelsen bør reflektere variasjonen som eksisterer blant Frankrikes statsborgere, og at det er på høy tid at også statssymbolet reflekterer dette mangfoldet.
Men langt ifra alle hilser en ny og alternativ Marianne velkommen. Enkelte mener at en nordafrikansk Marianne bryter med grunnleggende franske verdier. De siste årene har man i Frankrike sett en lang rekke eksempler på konflikt mellom minoriteter og storsamfunn. Det kanskje mest kjente eksemplet er debatten rundt bruken av hijab i skolen. Fransk lov forbyr religiøse symboler i offentlige institusjoner med henvisning til prinsippet om «laïcité» – religiøs «nøytralitet». Enkelte muslimske kvinner ønsker imidlertid å bære det tradisjonelle hodeplagget. Det å gi Marianne et nordafrikansk ansikt blir av enkelte tradisjonalister forstått som en symbolsk underkastelse av hevdvunne franske verdier. Selv om den franske stat rommer et stort kulturelt mangfold, behøver ikke den franske nasjon gjøre det samme, hevder kritikerne. Denne smalere nasjonsforståelsen forbindes gjerne med det høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige partiet Front National.
Nasjonalfølelse i en pluralistisk kontekst