I anledning Arguments nye nettsider har vi spurt tre litteraturforskere ved Universitetet i Oslo om å skrive noen ord om sine respektive forskningsprosjekter. Første tekst i denne serien kommer fra Marianne Egeland som er professor i allmenn litteraturvitenskap.
Motepreget litteraturvitenskap, påtrengende etiske spørsmål og en utbredt anklageretorikk i resepsjonen var noe av det som slo Marianne Egeland, i hennes resepsjonsstudie av den kjente og omdiskuterte forfatteren Sylvia Plath.
Tyve år med Sylvia Plath av Marianne Egeland
Lite visste jeg høsten 1993 at en tilfeldig bemerkning på radioen, hørt under et opphold i Oxford, skulle resultere i en rekke publikasjoner fra min hånd om den amerikanske dikteren Sylvia Plath, og at jeg i januar 2013 skulle utgi en omfattende resepsjonsstudie om henne på engelsk. Det var en BBC-kommentator som trigget min oppmerksomhet ved å erklære at Sylvia Plath led av et ”biography overload syndrome”. Diagnosen var ukjent for meg og antagelig for de fleste andre lytterne, men den vekket interessen min for å undersøke hva som lå bak.
Av Plath hadde jeg som student i USA på 1970-tallet lest en del dikt og den selvbiografiske romanen The Bell Jar (1963), om en ung kvinne som prøvde å ta livet av seg og ble behandlet med elektrosjokk. Etter den tid hadde det vokst frem en hel forsknings- og kommentarindustri, hvor det ble utkjempet en veritabel strid om eierskap og ettermæle. På grunn av den store oppmerksomheten om henne var mesteparten av det Plath hadde skrevet, blitt utgitt posthumt – brev, dagbøker, prosatekster og dikt. Selv opplevde hun bare å se The Bell Jar og én diktsamling (The Colossus, 1960) på trykk, i tillegg til kortere enkeltstående tekster.
Sterke følelser og dramatikk
Sylvia Plath begikk selvmord i 1963, bare 30 år gammel. Hun bodde da i London, separert fra ektemannen, den engelske dikteren Ted Hughes. Hun etterlot seg to små barn under tre år sammen med en trykkeklar diktsamling (Ariel,1965) som etter døden sikret henne den berømmelsen hun hadde drømt om. Diktene ble lest inn i en såkalt konfesjonell tradisjon som bekjennelser om selvopplevde erfaringer og oppgjør med personer i dikterens omgivelser. Familien ble holdt ansvarlig for hennes lidelser og død, og Plath ble gjort til martyr for den fremvoksende kvinnebevegelsen. Kampen om ettermælet sto hovedsakelig mellom moren, Aurelia Plath, og Ted Hughes på den ene siden og lesere som identifiserte seg med dikterens liv og verk på den andre siden. Til denne siden hørte dessuten et bredt assortement av forfattere, forskere, biografer og journalister.
Det var slik jeg oppsummerte situasjonen i 1993. Jeg hadde da nylig avsluttet et foreløbig manus om Universitetsforlagets historie (Med kunnskap skal landet bygges, 1996), og var åpenbart moden for noe ganske annet. Apetitten min er sammensatt, men tilfeldigheter påvirker gjerne retningen den tar. Gjennomgående har jeg vært mer opptatt av større spørsmål og sammenhenger – historiske, politiske og etiske – enn av estetisk-tekstnære problemstillinger, til tross for at jeg jo godt liker å analysere litterære tekster. Og i tilfellet Sylvia Plath var det de sterke følelsene og dramaet rundt forfatteren jeg ble nysgjerrig på å undersøke. Ønsket om å bidra med nye dikttolkninger har nok ikke vært en motivasjonsfaktor for meg.
Spekulative biografier
I første omgang leste jeg en New Yorker-artikkel det ble referert til i BBC, og deretter de fem standardbiografiene om Plath som da eksisterte, foruten en haug med kortere innføringer. Det ga meg en god oversikt både over livet hennes og hvordan de forskjellige biografene brukte det til å fremme sin versjon av historien. Jeg hadde ikke lest så mange biografier før og ble i grunnen rystet over det jeg oppfattet som spekulasjoner, uetterretteligheter, lettvinte konklusjoner og uetiske personkarakteristikker presentert som fakta. Dermed begynte jeg også å grave i biografiens historie og studere sjangerens retoriske konvensjoner. En bok som inneholdt deler av materialet mitt om Sylvia Plath kom i Gyldendals Ariadne-serie i 1997. Så fulgte i 2000 Hvem bestemmer over livet? Biografien som historisk og litterær genre, der en analyse av Plath-biografiene utgjør ett av kapitlene. Året etter disputerte jeg på doktoravhandlingen Biografiens retorikk, en bearbeidet utgave av boken.
Ikonisk frelsesskikkelse
Men jeg satt på mye mer materiale om Plath som jeg ikke ville la fare og arbeidet med det når anledningen bød seg. Nå, omsider, foreligger Claiming Sylvia Plath. The Poet as Exemplary Figure. Det er en resepsjonsstudie av 50 års litteratur om Plath. Hun er en av de mest studerte og omskrevne dikterne i sin generasjon. Stofftilfanget har vært enormt. Nye titler som helst bør inkluderes, dukker opp hele tiden, og jeg slet med å finne en form som kunne fungere. Å dele dem som har skrevet om henne inn i lesefellesskap bestående av kritikere, biografer, feminister, psykologer og venner, og spørre hvordan hun er brukt – eventuelt misbrukt – som eksempelfigur, ble løsningen. Igjen må jeg vedstå at funnene mine har forskrekket eller i hvert fall forundret meg, for eksempel den religiøse tonen og anklagende retorikken som gjennomstrømmer mye av resepsjonen. Dikteren dyrkes som et ikon og har nærmest fått status som en frelsesskikkelse. Forbausende mange har på særdeles tynt grunnlag uttalt seg om Plaths selvmord og felt dom om hvem som er å klandre. De etiske problemstillingene dette burde reise, er merkelig fraværende.
Resepsjonen fremstår samlet som en katalog over moteretninger og forklaringsmodeller som har preget litteraturvitenskapen mellom 1960 og 2010 – psykoanalyse, feminisme, marxisme, dekonstruksjon, cultural studies, økokritikk. Plath har vist seg påfallende anvendelig for å fremme saker så vel som karrièrer og teoretiske skoleretninger. Også i forbindelse med denne bruken er etiske refleksjoner fraværende. Interessen for Sylvia Plath er derimot høyst påtagelig. Den synes ikke å avta og fremstår som global. Årsakene til det store engasjementet hos lesere og litteraturvitere er blant spørsmålene jeg prøver å besvare. Siden jeg ikke akkurat tilhører Plath-menigheten, kan det vel tenkes at enkelte vil mislike perspektivet mitt, slik det presenteres i baksideteksten på omslaget.
Marianne Egeland er professor i allmenn litteraturvitenskap og faglig ansvarlig for masterstudieretningen i litteraturformidling, Institutt for lingvistiske og nordiske studier.
