Utstillingen Vi lever på en stjerne er på sitt beste når den våger å utfordre våre forestillinger om oss selv.

Av Hilde Berteig Rustan

22. juli 2011, klokka 15:25:22, sto jeg på jobb og hørte sirene etter sirene suse forbi, mot et for meg ukjent mål, mot en foreløpig navnløs hendelse. Nettavisene ga ikke noe umiddelbart svar på hva som var på gang. Ingen hadde sendt melding for å høre om jeg var okei. Men så kom det.

I ukene og månedene som fulgte, var Norge en nasjon på desperat jakt etter å forstå det man sannsynligvis aldri kan forstå. Hvordan en av oss kunne bli en mot oss. Og hvordan vi skulle komme oss videre.

Terror og kunst

Å lage en kunstutstilling med nettopp 22. juli som utgangspunkt, kunne lett ha blitt et minefelt av banale floskler og pinlige politiske ytringer. [pullquote align=»left»]Å pakke inn 22. juli i melankoli og tristesse, faller seg kanskje naturlig for mange, i frykt for å tråkke noen på tærne.[/pullquote]Men Henie Onstad Kunstsenters nye utstilling Vi lever på en stjerne er heldigvis mye mer subtil og tankevekkende enn det. Denne utstillingen er Henie Onstads bidrag til årets Grunnlovsjubileum, og tar for seg hva normalitet kan være, snarere enn 22. juli i seg selv.

Dette er et smart grep. 22. juli er der, som bruddstykker både i konkrete verk og via assosiasjoner, men ikke så eksplisitt at det føles for påtrengende og spekulativt. Normalitet som begrep er i utstillingen brukt for å påpeke dets ustabile natur, hvordan det tilpasses og endres når det unormale blir det normale.

Fragmenter av en hendelse

Tittelen på utstillingen er hentet fra Hannah Ryggens enorme veggteppe med samme navn, og dette er også et av de første verkene man møter når man går inn i Prismasalene. Ryggens teppe hang i foajeen i Høyblokka da bomben gikk av. Til tross for de enorme kreftene som var i sving, klarte det seg overraskende godt. Etter nitid konservering, er flengene verket pådro seg, i dag kun synlige som arr i veven.

Disse flengene blir trukket frem som symboler for skadene Norge som samfunn fortsatt jobber med å lege. Arr som aldri helt vil bli borte. Dette er også en av utstillingens sterkeste sider; den tvinger deg til å tenke på 22. juli, men uten medias utmattende og repeterende oppslag. Utstillingen peker mer mot ettertanke og tiden som har gått. Og tid er noe man absolutt bør ha litt av, når man først tar turen til Henie Onstad.

De melankolske

Som en motpol til Ryggens figurative teppe, har man Hanne Friis abstrakte tekstilverk Nyanser i blått og svart (2013-2014); en monumental form laget av jeansstoff og nylonsnører. Ved siden av dette verket står Jumana Mannas melankolske betongavstøpninger av søylene i Høyblokka. De bærer og bærer, uten at det er noe å bære.

Friis’ verk kan fargemessig fremstå som en abstrahert versjon av Ryggens veggteppe, men for meg vekker det også uhyggelige assosiasjoner. Fotograf Niclas Hammarstrøm vant en pris fra World Press Photo for blant annet sine bilder av livløse kropper med olabuksebein i vannkanten på Utøya. Assosiasjonene jeg får til Friis’ verk, peker mot alle disse olabuksene, alt dette stoffet som var igjen, som om det er blitt samlet til en skulptur på 4 ganger 3 meter.

Monumenter over sorg

Fotografiene var her til lands utskjelte, noe man absolutt ikke skulle vise frem. Til tross for at vi ser lemlestede kropper dag ut og dag inn i riksmediene, ble det sett på som uhørt å vise andres døde barn på denne måten. Bildene var på et tidspunkt publisert i det franske bladet Paris Match, som Narvesen valgte å ta ut av hyllene sine etter press fra støttegruppen for de etterlatte.

Det kunne vært interessant å se verk som var mer kritiske til tematikken, hvordan noen plutselig har monopol på hva man kan vise og hvordan man skal sørge, hva et rosetog kan brukes til. Verkene til Friis og Manna er veldig vakre i seg selv, men sammen blir de monumenter over sorg mer enn noe annet. Å pakke inn 22. juli i melankoli og tristesse, faller seg kanskje naturlig for mange, i frykt for å tråkke noen på tærne. Dette kunne også fort blitt et problem.

Gjenoppstandelsen

Ekkokammer/Et samlingssted for gauker, halliker, homoseksuelle og andre (2012-2013) av Martin Braathen, Marius Engh, Superunion Architects og Even Smith Wergeland, var det verket jeg brukte mest tid på. Verket tar for seg Arne Garborgs plass i nåtid, fortid og fremtid. Denne plassen var et forsøk på å lage en slags piazza med fontene mellom Deichman, Hovedbrannstasjonen og Regjeringskvartalet. Men med utvidelsen av regjeringskvartalet, ble plassen dekket av betonglokket som nå er fundament for Y-blokka.

Ved hjelp av flere postkort, fotografier, en gravkrans, gipsmodeller av en byste av Arne Garborg og en arkitektonisk modell, fortelles et stykke relativt ukjent byhistorie på en særdeles opplysende og underholdende måte. Postkortene kan plukkes opp og leses av publikum, og inneholder alt fra kronikker om nåtidig diskusjoner rundt bevaringen av Høyblokka, til 37-bussens trasé før og etter bomben. Plassen gjenoppsto etter 40 år som bussholdeplass for 37-bussen da Akersgata ble stengt.

Av kuriosa er det også verdt å nevne plassens forhistorie som et yndet cruisingsted. Her møttes hovedstadens homofile for tilfeldig sex. En gravkrans i et hjørne, med påskriften «Klagemuren 1940 – 1967: Takk for alt» peker mot et offentlig pissoar ved plassen som gikk under dette navnet på folkemunne. Pissoaret ble stengt da politikere og politiet ønsket å få bukt med uønskede aktiviteter i det offentlige byrommet, og en gravkrans ble lagt ned av brukerne. Faren for usømmelighet ble også et poeng da man diskuterte det nye betonglokket som var planlagt over plassen. Som politiet selv, noe politisk ukorrekt, uttrykte det: «En overbygget plass som denne vil utvilsomt bli et samlingssted for gauker, halliker, homoseksuelle og andre, og man har erfaring med at slike overdekkede steder dessuten ofte blir benyttet som et slags offentlig toalett i ly av de bærende søyler.»

Dette nære, og for meg ukjente stykke byhistorie, er interessant i lys av dagens debatt om bevaring av Høyblokka. Kanskje bør man ta til følge den noe utopiske oppfordringen fra kunstnerne: å fjerne betonglokket og gjenopprette Arne Garborgs plass, for å gi byen tilbake et stykke glemt byrom og skape et nytt holdepunkt i et byrom som har blitt radikalt endret etter 22. juli.

Norge som et snyltedyr

Høyblokka fremstilles som en avansert romstasjon under oppføring i Eline McGeorges verk, Med blindpassasjeren inn i oljealderen og beyond (2013). I dette videoverket klippes bilder fra Høyblokka sammen med utdrag fra Bing og Bringsværds science fiction-kultserie Blindpassasjer (1978). [pullquote]22. juli er der, som bruddstykker både i konkrete verk og via assosiasjoner, men ikke så eksplisitt at det føles for påtrengende og spekulativt.[/pullquote]Trusselen i serien er den fryktede «biomaten»; et menneskelignende snyltedyr som først dreper, og så tar menneskets plass. I McGeorges verk er snyltedyret Norge, representert av Statoil som utvinner oljesand i naturskjønne områder i Canada. Utdrag fra Blindpassasjer klippes sammen med et intervju med en representant for den fordrevne urbefolkningen, spilt inn på en lettere dystopisk og klaustrofobisk kjøretur gjennom nettopp Statoils områder.

Vi liker kanskje best å bli assosiert med rosetog, og med at vi alle ville gitt jakka vår til et kaldt barn på bussholdeplassen. At det i utstillingen også finnes elementer av kritikk mot Norge som nasjon, er derfor forfriskende. Verket blir for meg et vellykket avbrekk og et innblikk bak fasaden, og virker som sunn selvkritikk i en ellers ganske sober og sindig utstilling.

Kunst som traumebearbeidelse?

Selv om utstillingen på mange måter fremstår delvis distansert fra 22. juli, er terroren der som elefanten i rommet til enhver tid. Det blir tidvis som en tvangstrøye og en fasit; det er denne hendelsen, og ikke former for normalitet, jeg leter etter i verkene. Samtidig er flere av enkeltverkene mer flersidige og komplekse, noe som løfter utstillingen ut av den potensielle fallgruven 22. juli representerer.

Som betrakter er det ubehagelig å måtte konfronteres med denne mørke julidagen igjen og igjen. Men jeg tror absolutt at dette ubehaget er noe man har godt av å føle på i lengden. Slik sett fungerer Vi lever på en stjerne tidvis som en nødvendig form for traumebearbeidelse, og former en viktig brikke i puslespillet som legges opp i sammenheng med årets Grunnlovsjubileum.

Hilde Berteig Rustan (f. 1985) har en master i kunsthistorie, og lefler med en grad i konservering på si. Liker striper.