Avhengig frihet

Barn poserer ved en utstoppet isbjørn i Tromsø.

Den liberale fortellingen om frihet svikter i møte med økokrisen. Filosofen Hans Jonas kan hjelpe oss til å tenke på måter som utfordrer forestillingen om isolert, individuell frihet.

 

Barn poserer ved en utstoppet isbjørn i Tromsø.
Foto: JensANDMarian / Wikimedia Commons.

 

Kronikk av Sigurd Hverven

 

Måten vi i vestlige land utfolder vår frihet på, kan ødelegge eller forringe betingelsene for liv. Hva må til for å unngå en økologisk krise? Trolig må mange mennesker legge om livene på måter som begrenser deres frihet. Det er altså en sammenheng mellom økokrisen og vår praktiserte frihet. Muligheten for økologisk sammenbrudd vitner om en teoretisk frihet som i praksis er i ferd med å slå over i ufrihet.

 

Den konvensjonelle friheten

I vestlige demokratier er den liberale fortelling om frihet konvensjonell: Individet er i utgangspunktet fritt til å forfølge sitt eget gode, så sant det ikke hindrer andres frihet. Omkring det enkelte individet trekkes en sirkel ingen har rett til å trå inn i. Jo mindre avhengig individet er, jo friere er det. Bevisbyrden ligger hos dem som vil begrense individets frihet.

Oppfyller økokrisen bevisbyrden som kreves for å begrense individuell frihet? Rent empirisk ser det ikke slik ut. Vestlige samfunn i dag viser ikke vilje til å oppgi frihet for å styre unna en økologisk krise, til tross for at klimaendringer allerede truer med å begrense friheten. Hva skyldes det?

 

Distansen er stor

En viktig årsak er den store distansen mellom økokrisens årsaker og virkninger. Hvis distansen var kort, kunne vi pekt på et direkte årsaksforhold mellom Bårds bilkjøring og Rasmus’ flomraserte hus og sagt: «Bård, du må kjøre mindre bil, for bilkjøringen begrenser Rasmus’ frihet!» Slik er det ikke. Distansen er stor. I miljøspørsmål har handlinger virkninger langt borte, både i tid og rom. Og virkningene er kumulative: Miljøskadene skyldes summen av en rekke handlinger.

Distansen mellom handling og virkning gjør det vanskelig å innfri den liberale bevisbyrden: En mulig og abstrakt virkning, langt unna den konkrete (frie) handlingen, er ikke god nok begrunnelse for å begrense den enkeltes frihet. Dermed opprettholdes en frihetspraksis med kurs mot økt ufrihet. Det liberale, individbaserte frihetsbegrepet kommer til kort konfrontert med muligheten til å ødelegge felles betingelser for liv.

 

Livets betingelser

Jeg mener dette frihetsbegrepet svikter i forståelsen av avhengighet. Vår avhengighet av naturen betraktes som en begrensning av friheten. Begrensningen forsøker vi å overvinne med ny teknologi og stadig økonomisk vekst. Økokrisen fordrer at vi tenker annerledes om frihet. Til denne tenkningen har filosofen Hans Jonas gitt viktige bidrag.

– Hva er liv, spør Jonas, og svarer: Liv finnes aldri i ensomhet, eller isolasjon. Levende vesener er alltid allerede involvert i en verden utenfor seg selv. De har behov og er avhengige. Stoffskifte er felles for alt liv. Gjennom å ta opp og skyve fra seg stoff opprettholdes organismers livsprosesser: Vev bygges opp og fornyes, organene forblir virksomme. For Jonas er det viktig at levende vesener aldri er identiske med stoffet de består av. Vår identitet er formen som vedvarer over tid ved å bytte ut stoffet.

 

Form og stoff

Allerede i begrepet stoffskifte mener Jonas å finne kimen til et annerledes syn på menneskelig frihet. Alt liv har frihet fordi det har en betinget selvstendighet i forhold til konkret stoff. Dette bestemte stoffet er ikke er nødvendig for den levende formen. En flue må bestå av noe stoff, men trenger ikke akkurat dette stoffet. Derfor har alt som lever en trengende frihet.

Men mennesker og fluer er ikke frie på samme måte. Mennesker har en høyere grad av frihet, fordi vi har evnen til å skape bilder: Vi kan mentalt skille form fra stoff. Når jeg forestiller meg et hus gjør jeg det på bakgrunn av mange hus jeg har sett, uten et stofflig hus foran meg der og da. Hos mennesker er formen mer frigjort fra det konkrete, bestemte stoffet.

 

Avhengig frihet

All frihet, også menneskelig, er utenkelig uten avhengighet. Her skiller Jonas lag med liberalismen. For ham er frihet og avhengighet ikke motsetninger. Avhengighet er snarere en forutsetning for frihet. Levende vesener er alltid avhengige, og bare levende vesener kan være frie. Derfor opptrer frihet og avhengighet alltid sammen. Liberalismens isolerte og uavhengige individer ligner mest døde ting, som er seg selv nok.

For Jonas har alt som lever egenverdi. Liv er godt, og verdt å ta vare på. Likevel gir han mennesker forrang over annet liv: Vår evne til å forestille oss form uten stoff, gjør at vi kan ta på oss ansvaret for fremtidig liv. Evnen til ansvar gir oss en særstilling. Og fordi vi kan ta ansvaret, bør vi ta det. Vi må sørge for at betingelsene for liv og frihet bevares på den ene planeten vi har.

Jonas’ frihetsforståelse gir bedre muligheter til å anerkjenne frihetens grenser. Grensene finnes et sted: Vi kan ikke risikere å ødelegge den verden som vår frihet er avhengig av. Menneskelig frihet hviler alltid også i det andre; i tillegg har dette andre sin egen frihet. Ødeleggelsen av det andre er alltid ødeleggelse av frihet. Anerkjennelsen av dette er anerkjennelsen av frihetens grenser.

 

Sigurd Hverven (f. 1991) er masterstudent i filosofi ved Universitetet i Oslo og arbeider med en oppgave innen politisk filosofi og miljøfilosofi. Han er elev ved Klassekampen-akademiet, spiller i Rødtvet Rockeband og jobber tidvis i Kirkerådet. Dette er vinnerteksten i Argument og Kultuhistorisk Museums kronikkonkurranse FRIHET. 

 

En gjeng eldre menn og kvinner spiller nakenvolleyball på stranda. Tittel øverst på bildet: "Ja vi
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty, KHM

 

Les også:

 

One comment

Kommentarfeltet er stengt.