Demokrati og menneskerettigheter brukes for å sverte Russland, hevder Kreml. Argument har vært i Sibir og undersøkt vanlige russeres forhold til Vesten.

Årevis med statlig propaganda har fortalt russerne at Vesten er dekadent og truende. Dette perspektivet har lenge eksistert i grasrotmiljøer i Russland, og Kreml får rikelig med gehør for sin propaganda hos den jevne russer.

Under Ukraina-krisen blusset anti-vestlige holdninger opp for fullt. Vestens, og spesielt USAs, russiskfiendtlige hensikter ble bekreftet i mange russiske øyne. Maktpolitikeren Vladimir Putin utnytter strømningene for alt de er verdt, og strammer sitt grep om Russland.

USAs våpen

– USA er energimessig avhengig av Russland. Derfor kan de ikke gå til krig mot oss, sier en 25-årgammel russisk mann som vi møter på togstasjonen i Irkutsk i Sibir. Han insisterer på å være anonym, men forklarer villig videre om sitt syn på Vesten:

– Russland er sterkt, og vår styrke ligger i våre tradisjoner og våre sinn. Derfor vil USA drepe tradisjonene våre, forteller mannen som etter hans uniform å dømme er løytnant i hæren.

Russiske myndigheter og media har lenge fastholdt at vestlige land, med USA i spissen, bruker menneskerettigheter og demokrati som et våpen for å ødelegge Russland. Julie Wilhelmsen, Russlandsforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), bekrefter at tematikken lenge har sirkulert i myndighetenes diskurs:

– Kreml mener at begreper som demokrati og menneskerettigheter fortolkes på en vestlig måte, og at dette «menneskerettighetsgnålet» egentlig er tomme termer som brukes for å undergrave Russland og det egentlig russiske, sier forskeren.

Et annerledes demokrati

– I Kremls verdensbilde vil USA spre sin vestlige tolkning av demokratibegrepet over hele verden, forteller Wilhelmsen videre. Russland settes opp som en motvekt til dette.

Putin-regimet har i den anledning kommet med en rekke alternative konsepter, [pullquote align=left]- Vår styrke ligger i våre tradisjoner og våre sinn. Derfor vil USA drepe tradisjonene våre[/pullquote]blant dem «suverent demokrati». Begrepet ble først lansert i 2004, og betegner et styresett som skal kombinere vanlige demokratiske prinsipper med en sterk stat som skal ha reell suverenitet og kraft til å gjennomføre sin politikk uavhengig av andre maktfaktorer i samfunnet.

– De sier aldri at de er mot menneskerettigheter, men snakker heller om «overdreven liberalisme», forteller forskeren.

Tradisjonen rår

Kremls bilde av Russland som en slags alternativ sivilisasjon gjelder spesielt på moralens område. De siste årene har begreper som tradisjonelle, kristne verdier og familieverdier blitt fremhevet i myndighetenes diskurs. Retorikken gjenspeiler holdninger flere russere har.

– Hva synes du om at Russland har blitt kritisert for brudd på menneskerettighetene på grunn av sin behandling av homofile? spør vi den unge mannen i Irkutsk.

– Det er ikke myndighetene, men folket som forbyr det. Og det er uavhengig av religion – det handler om vår mentalitet.

Kritikk av Pussy Riot-støtte

Julie Wilhelmsen har tidligere stilt spørsmålstegn ved den veldige dekningen av punk-aktivistene i gruppa Pussy Riot, som ble dømt og fengslet for sin regimekritiske «punkebønn» i Kristus Frelser-kirken i Moskva i 2012. I mai, kort tid etter å ha blitt løslatt, gjestet de Norge. Russlandsforskeren reagerer på at det var akkurat disse som skulle skape storm i Vesten.

– Det har vært ekstremt grove menneskerettighetsutfordringer i Russland lenge, spesielt i tilknytning til krigen i Tsjetsjenia, og Vesten har ikke reagert med særlig tungt skyts, forteller Wilhelmsen, hvis spesialfelt er nettopp Nord-Kaukasus. Først bemerker hun at oppmerksomheten var veldig forutsigbar, fordi unge kvinnelige kunstnere som protesterer mot kirke og stat kan sies å gjenspeile Vestens moderne og sekulære verdier. Wilhelmsen advarer om at den velmente støtten til Pussy Riot kan bli et våpen i det russiske regimets hender.

– Når stormen blir så voldsom etter nettopp dette, som åpenbart er et mindre overtramp enn mange andre hendelser i Russland, tenker folk at regimet har rett: «De er visst bare ute etter å snakke ned våre tradisjoner, vår kirke, hvem vi er.»

Identitetsproblemer

Wilhelmsen knytter det problematiske ved oppmerksomheten rundt Pussy Riot til det hun betegner som Russlands «reise» siden Sovjetunionens fall i 1991: Russerne forsøker å forme en nasjonal identitet, og definere hva som er positivt med Russland. På 90-tallet var det en utbredt oppfatning i Russland at landet måtte se til Vesten for å løse sine problemer. Putin-regimet har styrket den nasjonale stolthetsfølelsen.

Wilhelmsen understreker at hun selv er svært skeptisk til Putins prosjekt, men påpeker at det delvis handler om å finne tilbake til kirken, fellesskapet og til hva som definerer Russland i positiv forstand. Derfor mener hun at Vestens kritikk i Pussy Riot-saken kan oppfattes som sårende og respektløs, all den tid det virket ekstra legitimt å kritisere tilfellet i Vesten fordi det hendte i nettopp kirken.

– Da kan den jevne russer tenke at Vesten liker at man ikke respekterer deres religion, sier hun.

Den russiske 25-åringens dom over Pussy Riots opptreden er i alle fall klar: Han synes aktivistene er motbydelige og fastslår at det russiske folket fordømmer dem.

Putin utnytter nasjonalismen

Valgresultatene fra 90-tallet viser tydelig at disse ideene eksisterte forut for Putins propaganda. [pullquote align=right]- De sier aldri at de er mot menneskerettigheter, men snakker heller om «overdreven liberalisme».[/pullquote]Med sin anti-vestlige retorikk og et veldig fokus på en sterk stat, var det nasjonalistene og kommunistene som den gang ble valgvinnere. Da Putin ble president, opptok han umiddelbart deres retorikk om at en stat som garanterer stabilitet er viktigere enn visse individuelle rettigheter. Putins evne til å kopiere opposisjonens agenda er det som gjør ham til en genial politiker, mener Wilhelmsen.

Hun trekker en parallell til en nylig utvikling i forbindelse med Ukraina-krisen: Etter annekteringen av Krim innlemmet Putin beskyttelsen av det russiske språkfellesskapet i sitt program. Denne typen etnisk nasjonalisme var opprinnelig kjernesaken til dagens eneste virkelige regimetrussel – en bevegelse ledet av antikorrupsjonsbloggere som Aleksej Navalnij. Den eneste forskjellen fra 90-tallet, er at den reelle opposisjonen den gang var i Dumaen, Russlands nasjonalforsamling. Nå har den flyttet ut på gata.

Fredselskende russere

Tilbake i Irkutsk kan den unge offiseren fortelle oss at alt det vestlig TV forteller om situasjonen i Ukraina, er feil.

– USA bisto Maidan-revolusjonen. De opererer med doble standarder. Jeg liker ikke USA – det er et barbarisk land som utnytter små land for penger og olje, sier 25-åringen. Han tror USA også ønsker å utnytte det ressursrike Russland, at USA vil dele opp hans fedreland i mange småstater for så å plukke opp restene.

I det vi drar fra Irkutsk, møter vi imidlertid noen med meninger som er mindre krasse enn den unge mannens. Vi kommer i snakk med de middelaldrende reisekameratene Nikolaj Netsjajev og Ljudmila Nikolajevna, som mener at USA er et bra land hvor det er mye frihet. Likevel fordømmer de USA for å tvinge Russland inn i det de kaller Ukraina-krigen.

– Vi trenger ikke dette, og USA er ikke vår fiende. Vi vil bare ha fred! roper de i kor.

De gjentar sitt viktigste budskap fem ganger i løpet av samtalen: Russland vil kun ha fred.

 Anni Roth Hjermann (f.1992) studerer (endelig) russisk ved Universitetet i Oslo. Teksten er hentet fra Argument #4/2014, som er å finne i Arguments bladstativ ved de fleste studiestedene i Oslo.