Onsdag 21. oktober i år var en historisk dag i Sør-Afrikansk historie. For første gang har en protestmarsj til parlamentet trengt seg inn i selve parlamentsområdet, dette i en nasjon som har en lang historie med sivil ulydighet. Så hvem står bak denne historiske begivenheten? Jo, studenter som på mange måter har bedre fremtidsutsikter enn de fleste andre i Sør-Afrika. Studentene ble skutt på med tåregass og røykgranater, over 50 ble arrestert, og mange ble slått av politiet. I forkant av protestmarsjen til parlamentet stengte studenter nesten alle universiteter og høgskoler i landet ved å blokkere alle veier inn og ut. Protestene som i skrivende stund har vart i over en uke blir omtalt som en nasjonal krise.
«Drømmene vi ble solgt i 1994»
For de fleste som deltar i demonstrasjonene hersker en følelse av at ikke nok er blitt gjort for å forandre Sør-Afrika siden apartheidtida. De som var fattige da, er som regel fattige nå. Universitetene er fortsatt dominert av hvite professorer og har i liten grad prøvd å legge opp pensum med perspektiver og synspunkt fra det afrikanske kontinentet.
I 2009 fastslo ANC i sitt partimøte at gratis utdanning for fattige studenter var en prioritering. Allikevel har statlig støtte til høyere utdanning gått ned siden da.
Forskjellene er blitt større mellom fattig og rik siden 1994, og universitetene er blitt dyrere. Mange har begynt å uttrykke at regjeringspartiet ANC, African National Congress, har forkastet drømmen mannen i gata hadde om et post-apartheid Sør-Afrika. Det har vært mye snakk om forandringer, men lite handling. I 2009 fastslo ANC i sitt partimøte at gratis utdanning for fattige studenter var en prioritering. Allikevel har statlig støtte til høyere utdanning gått ned siden da. Sør-Afrika bruker nå bare 0,8% av BNP på universiteter og høyskoler, langt under 2,5%, som i følge South African Institute of Race Relations trengs for å dekke utgiftene i høyere utdanning. Dette tyder på at reformer i høyere utdanning blitt glemt blant andre problemer, og at ANC har mislykkes i å takle den store fattigdommen i landet. Sør-Afrika opplever mange demonstrasjoner hvert år, men det som er nytt nå er de som bli skutt på med tåregass og vannkanoner er morgendagens ledere. Dette er sørafrikanerne som burde ha mest håp for fremtiden. Mange av studentene som protester er sønner og døtre av høytstående politikere, akademikere og forretningsfolk. At denne gruppen nå står så bastant på sine krav er muligens et vendepunkt i Sør-Afrikas historie. Folk i Sør-Afrika er lei av å vente på fremtiden, og de krever at drømmen de ble lokket med i 1994 endelig kommer.
Universitetene blir dyrere
Nyhetsbildet i Sør-Afrika har denne uka vært dominert av bilder og historier som beskriver politiets voldelige sammenstøt med studenter. Mange studenter har endt opp på sykehus og titalls er blitt arrestert. Omfanget og intensiteten av protestene er historiske, og kan måle seg med høyden av anti-apartheidbevegelsen. Eksamener som skulle begynne i slutten av oktober er blitt utsatt, og ingen av universitetene vet når de får muligheten til å åpne igjen. Dette er ikke første gang Sør-Afrika opplever at folk tar til gatene. Flere ganger hvert år er det noen som marsjerer til parlamentet, i hånden har de en liste med krav. Denne gangen var det en økning av skolepenger på cirka 10% i gjennomsnitt ved de fleste universitetene og høgskolene i landet. Protestene begynte ved Universitetet i Witwatersrand, hvor nærmere 2000 studenter marsjerte mot prisøkningen, og bevegelsen spredte seg til resten av landet derifra.
Forskjellene er blitt større mellom fattig og rik siden 1994, og universitetene er blitt dyrere
Kravet fra studentene var i begynnelsen en stans i økningen av skolepengene, men beveger seg nå i retning av et krav om gratis høyere utdanning. Alle universiteter og høgskoler i Sør-Afrika får primært sine inntekter fra tre hold. Omtrent 40% er statlig støtte, mens 30% kommer fra privat hold og 30% fra skolepenger. Det er flere forskjellige institusjoner som hjelper de fattigste studentene med å betale skolepenger, men mange faller mellom to stoler: De er ikke rike nok til å betale selv og ikke fattige nok til å få støtte. Det er dessverre ikke det eneste problemet for studentene. Søknadsprosessen er komplisert og byråkratisk, og mange får ikke nok støtte til å dekke mat og andre løpende utgifter. Pengeproblemer under studiene påvirker studentenes læringsevne og bidrar til at mange ikke fullfører studiene.
Mer enn bare skolepenger
Sinnet som studentene uttrykker handler om mer enn bare skolepenger. Mange er også lei av et elitistisk skolesystem som bidrar til å opprettholde forskjellene mellom svarte og hvite i landet. De mer prestisjefylte universitetene er blitt anklaget for å ikke gjøre nok for å tiltrekke seg og beholde svarte studenter og akademikere. Mange uttrykker at rasisme og nedlatende holdninger er en del av hverdagen ved universitetene. Tidligere i år var det større protester ved Universitetet i Cape Town for å bli kvitt aspekter som blir sett på som en del av arven fra apartheid. Bevegelsen som kalte seg «Rhodes must fall» ville blant annet bli kvitt en statue av John Cecil Rhodes, og ville både forandre pensum og øke antall svarte akademikere ved universitet. Økningen i skolepenger de siste årene er generelt ansett som for høy i forhold til inflasjonen.
De som var fattige da, er som regel fattige nå.
Det er også allment anerkjent at det trengs mer statelig støtte for å gjøre universitetene mer åpne for svarte sørafrikanere. Samtidig er utviklingen den motsatte: Statlig støtte står for en minkende andel av den totale støtten til universitetene, og de er mer avhengige av skolepenger nå enn noensinne. Etter at «Rhodes must fall» ble sett på som en vellykket kampanje har mange studenter fått en følelse av at de har makt til endre verden rundt dem. Universitetet i Cape Town har de siste tiårene hatt en langt mer passiv studentpopulasjon enn resten av universitetene i landet, men ikke denne gangen.
Drømmen om å utdanne seg ut av fattigdom
Én av grunnene til at økning av skolepenger har fått en så stor respons, er at tilgangen til utdanning er en essensiell del av folks higen etter et bedre liv. Med en offisiell arbeidsledighet som har ligget stabilt over 25%, og opp mot 40% uoffisielt, de siste ti årene, er utdanning en av de få metodene folk har til å få tilgang til livet de drømmer om. Uten høyere utdanning er det vanskelig å få en jobb med en lønn som dekker mer en de mest grunnleggende behovene. Den gjennomsnittlige lønna til en rengjører, en sikkerhetsvakt, eller en butikkassistent er ofte ikke nok til å dekke skikkelig husvære engang. For mange av studentene er det drømmen om et bedre liv de kjemper for. Men det er ikke bare studenter som demonstrerer. Ved universitetene er også renholdere, bussjåfører, kantinearbeidere og sikkerhetsvakter støttespillere i demonstrasjonene. I solidaritet med arbeidererme på universitetene har bedre lønninger og forbedring av arbeidsforholdene også vært et sentralt krav fra studentenes side. Arbeidere støtter bredt opp om studentenes krav fordi de også drømmer om universitetsutdannelse for sine egne barn.
Andreas Joachim Buhler tar doktorgrad i Sosialantropologi ved Universitetet i Cape Town, og har siden 2012 vært involvert i arbeiderbevegelsen ved Universitetet i Cape Town.
