Johan Harstad
Max, Mischa & Tetoffensiven
Gyldendal 2015,
1083 sider
I grew up in a shotgun row
Sliding down the hill
Out front were the big machines
Steel and rusty now I guess
Outback was the river
And that big sign down the road
That’s where it all started
– Sonic Youth, «The Sprawl», 1988
På nyttårsaften for et par år siden startet vi, uforvarende, en ny tradisjon hjemme. Det hadde vært en slitsom høst, jeg var stressa og oppkavet uten helt å vite hvorfor, og jeg tror kanskje jeg var på jakt etter en slags trygghet da jeg foreslo å se årskavalkaden på TV, som jeg pleide som barn. Det var noe beroligende med det – den kjente nyhetsankeren som loset oss gjennom året, fragmentene som ennå lå friskt i minnet, men nå satt inn i en sammenheng, foto limt i albumet.
Det lot seg ikke gjøre, det oppsto en teknisk feil. 2014 lot seg ikke oppdrive. Men det gjorde 1991, på YouTube. Først som en spøk, så hyponotisert av tidlig nittitalls dataeffekter, endte vi opp med å se hele. Og mens vi så disse begivenhetene som for meg alltid hadde vært blekk i historiebøkene, nå framført som nakne nyheter, tok en forståelse sakte form, som gjorde at vi kjørte et nytt vilkårlig år året etter. Forståelsen var denne: Verden har gått til helvete hele tida. Og på et eller annet vis var faktisk det litt beroligende.
Vietnam i Stavanger
Jeg kom til å tenke på dette igjen da jeg leste Johan Harstads enorme, overlessede, fantastiske roman Max, Mischa & Tetoffensiven. Først og fremst fordi hovedpersonen, teaterregissør Max Hansen, synes å lengte etter å finne tilbake en trygghet han forbinder med barndommen. Max er i trettiårene når vi møter ham og i flyt, søvnløs på nok et hotellrom i Midtvesten, på turné med et stykke som han tror burde bli hans siste, og han lurer på hvordan i all verden han havnet her.
«Her er stedet det starter: Jeg ligger i gresset, i skogen mellom fabrikkene på Forus, det er sensommer 1988 i Stavanger og den siste dagen før skolen begynner igjen. Jeg er død (…)». Slik begynner tilbakeblikket, og den tilforlatelige, egentlig komiske koblingen mellom eksistensiell krise (død) og technicolor-nostalgi vil komme til å gjennomsyre hele boka. Max og kameratene leker Vietnamkrigen i skogen, han er elleve år og besatt av den krigen, samler bilder og avisutklipp, til mild sjenanse for hans foreldre, gammelraddiser som har roet seg ned og slått rot i et byggefelt mellom småborgerne, det er to dager siden Max så Apocalypse Now for første gang og det er sommeren før han vet at familien skal flytte til USA og snu alt på hodet.
Klisjeer og cameos
Det er noe kjent allerede her, noe som resonnerer (sensommer, boligfelt, norsk barndom), og etter hvert blir ekkoene tydeligere. Kjernen i boka – og la oss bare si med en gang at den er mye, en oppvekst- og kunstnerroman, en kjærlighetshistorie og hyllest til New York, med utstikkere til Vietnamkrigen og AKP (m-l) og Club7-miljøet i Oslo, for å nevne noe – er historien om Max, hans seks år eldre kjæreste Mischa og hans bestevenn Mordecai. Mischa, den fremadstormende kunstneren som vokser til å bli handelsvare hos Saatchi. Mordecai, den homofile skuespilleren som slåss med indre demoner. Og altså Max, regissøren som, nærmest på slump, stadig finner fram til stykker som fanger hans Zeitgeist. Så er det Max’ onkel, Owen (tidl. Ove), som reiste til USA på 1960-tallet på jakt etter jazzen, og endte med å verve seg til Vietnam-krigen for å få amerikansk statsborgerskap. Høres dette ut som klisjeer? Det er fordi det er klisjeer. Harstad stikker det ikke under stol. Tvert imot, som Eivind Myklebust skriver i Klassekampen, går han klisjeene i møte. Han gjør det ved å bruke ord som vagt klinger av hitlåter («løvblåserblues»), sette opp scener vi har sett før (men hvilken film var det igjen, den med de ungdommene som går rundt i suburbia nattestid…) og ved å namedroppe en helt latterlig mengde kunstnere, regissører og musikere.
Fortellingen er brutt opp i deler, som blir en slags tablåer: For hver epoke tas tidsriktige rekvisitter fram, lyset settes, lydsporet kjøres i gang. Innimellom blir det nesten parodisk. Nylig leste jeg Kim Gordons bok Girl in a Band, der den tidligere Sonic Youth-frontkvinnen skriver om sine erfaringer i kunst- og musikkscenen i New York. I Max, Mischa… beskrives ikke bare et lignende miljø – Kim selv dukker opp, som venn og kunstnerisk partner for Mischa.
Max behersker USA til fingerspissene, men det er aldri hans hjem, noe som terrorangrepet igjen synliggjør.
As seen on TV
Og så er det de store begivenhetene: Vietnam, 11. september, Hurricane Sandy: En greatest hits-samleplate av alle de hendelsene vi kjenner fra TV, slik som vi husker dem fra TV. Til en tjukk roman om USA gir den svært få innsikter i landet. Som her:
Du kunne se det på ansiktene, du kunne føle det i luften. Det var noe med måten folk beveget seg på, som om de gikk i søvne og konstant våknet til marerittet. Og hele tiden kastet de bekymrede blikk mot toppen av bygningene og himmelen omkring dem, speidende etter det neste flyet.
Jeg prøver ikke å si at dette er en ugyldig måte å beskrive reaksjoner etter 11. september på. Men bildet er kjent, nesten platt. Og det er, ettertrykkelig, en outsiders blikk vi får her. Max behersker USA til fingerspissene, men det er aldri hans hjem, noe som terrorangrepet igjen synliggjør. Så går det gradvis opp for en at dette aldri skulle være en roman om USA. Max, Mischa… handler om en tilstand av rotløshet, der det som føles mest som hjemme er de bildene vi kjenner igjen fra TV. Og man trenger ikke å ha flyttet til utlandet som barn for å kjenne igjen den tilstanden. For hva var det med denne boka som fikk meg til å lese i timevis, som etter 1000 sider fikk meg til å grue meg til den skulle ta slutt? Delvis var det stilen, med setninger som strekker seg over flere sider, som trekker leseren med, ikke nettopp uanstrengt, men selvbevisst og messende som en indre voiceover kan være. Delvis det at hovedpersonene etter hvert føltes som gamle venner. Delvis var det de fabelaktige og fabulerende beskrivelsene av (fiktive) kunstverk, musikk og teaterstykker, komplett med faglig røverspråk. Men mest av alt var det noe som minnet meg om å se årskavalkaden fra 1991: En særegen blanding av drama og total forutsigbarhet. Du vet hva som kommer. Selv når Harstad skriver om krig eller kreft eller terror har man følelsen av fast grunn under føttene (ironisk nok er det den ene gangen Max faktisk er i livsfare, ikke bomber eller terrorister som utgjør trusselen, men noe mye mer snikende og ikke minst pågående: klimaendring, i form av en orkan; noe man kunne si en god del om, men det får bli en annen gang). I noen uker ble boka mitt safe space.
Verden har gått til helvete hele tida. Og på et eller annet vis var faktisk det litt beroligende.
Monstre finnes
I siste sesong av TV-serien Mad Men er det en scene som handler om månen og hamburgere. Serien spenner over hele 1960-tallet, og tar for seg tilblivelsen av det ikoniske USA vi kjenner fra reklamene – samtidig som seriens hovedpersonene, i likhet med hele nasjonen, føler at alt er på vei til å glippe. I sesong sju er det blitt 1969, Armstrong har nettopp landet på månen (og Buzz Aldrin gått inn i historien som evig nummer to), og creative writer Peggy fortryller burgerkjedens utsendte ved å snakke om hvordan TV-sendingen forente nasjonen. «Vi tørstet etter det», sier hun. Mens krig og ungdomsopprør splittet landet og alt var på vei til å spinne ut av kontroll, fikk man en stakket stund illusjonen av at alle fortsatt var samlet om noe.
Reklame, i Mad Men, handler om å utnytte slike illusjoner, om å få folk til å tro at produkter vil kunne fylle opp det gapende hullet av savn, lengsel, dødsangst – som før eller siden åpner seg i alle. Ironien blir doblet idet vi smiler av serien fordi vi vet at lykken ikke ligger i biler og hamburgermiddager, samtidig som vi selv lar oss forføre og berolige av en annen, enklere tid. Harstad har ingen slik enkel løsning å tilby. Men gjennom Max Hansen, en mann med et hulrom i midten som tidsånden fritt blåser gjennom, lar han oss kjenne på vår egen frykt og hjemlengsel, samtidig som han sier at det er det som forener oss. Monstre finnes, terror finnes, klimaendringer finnes, vi er redde, vi vet ikke om det skal gå bra, men vi er ikke alene om det, vi er ikke alene.
Carline Tromp (f. 1984) jobber i Klassekampens debattredaksjon og er utdannet filolog.
