En stor majoritet av verdensbefolkningen er enige om at mennesker forårsaker endringer i klimaet. Geovitere og meteorologer advarer om høyere havnivåer, tørke, tapte avlinger, ekstremvær og det som verre er, så lenge vi fortsetter i samme spor. Hvorfor kan vi ikke gjøre noe med disse klimaendringene som vi selv er skyld i? Det er for dyrt, får vi stadig høre. Det internasjonale energibyrået, IEA, beregnet i 2014 den globale kostnaden ved å stabilisere klimagassutslipp til omtrent 44 billioner (eng. trillion) dollar frem til 2050 – altså omtrent 1.2 billioner dollar i året. Dette tilsvarer ikke mer enn 1.5% av verdens samlede bruttonasjonalprodukt og virker ganske overkommelig. Så hva er grunnen til at verdens nasjoner tilsynelatende er handlingslammede når verden skal reddes gjennom en global avtale om utslipp? Spillteori gir en god forklaring på akkurat det.
Spillteori – en innføring
For å forstå klimaspillets spilleregler trenger vi først litt teori. Spillteori brukes i mange fag, men er spesielt viktig innenfor den grenen av samfunnsøkonomien som heter mikroøkonomi. Her ser man på hvordan en enkelt aktør (spiller), som en forbruker eller en bedrift, tilpasser seg i et marked bestående av andre spillere. Når en knytter spillteori til fagfeltet klimaøkonomi er det spesielt to begreper en må kjenne til: Nash-likevekt og eksterne virkninger. En Nash-likevekt er situasjonen som oppstår når ingen spillere har et insentiv til å vike fra sin strategi når de er kjent med alle andre spilleres strategi. De kan ikke gjøre det bedre ved å endre på sin egen tilpasning, og fører individuelt sett en optimal strategi. Selv om strategiene blir best for hver enkelt spiller, kan det fremdeles finnes strategier som er bedre for alle samlet sett. Med andre ord: i sum kan alle få det bedre gjennom samarbeid.
En ekstern virkning er en effekt som skjer utenfor en spillers sfære – som spilleren i utgangspunktet ikke bryr seg om – men likevel forårsaker. Eksterne virkninger kan være både positive og negative. En fabrikk som dumper avfall i en elv er et eksempel på en negativ ekstern virkning. Fabrikken bryr seg ikke om hva som skjer etter at utslippet er gjort, men det kan være ubeleilig for andre. En birøkter som velger å etablere seg ved siden av en eplegård er skoleeksempelet på positive eksterne virkninger. Biene vil pollinere epletrærne, og det vil produseres både mer epler og honning enn før etableringen.
Spillteori i klimapolitikk
Med teorien i boks er det på tide å se litt nærmere på hvordan klimaavtaler fungerer. Vi kan se på dette gjennom et spillteoretisk forstørrelsesglass. Når et land kutter i sine utslipp er dette noe også andre land vil kunne ha glede og nytte av. Da er det tydelig at vi snakker om positive eksterne virkninger. Så kan vi gå litt videre og tenke oss at en gruppe land går sammen om å kutte i utslipp. Sammen vil de greie større kutt enn hver for seg, men samtidig koster det noe for hvert av landene som gjør disse kuttene. Land som ikke er med i avtalen har stor glede av at verden blir bedre uten at de selv gjør noe som helst. En klimaavtale fungerer åpenbart best når alle sammen er med. Da sørger man for de kraftigste utslippskuttene. Men samtidig øker fristelsen for å hoppe av. Om de er bundet av en avtale vil medlemslandene kutte mer enn de ville ha gjort hver for seg. Om bare ett land hopper av avtalen, vil dette landet få vanvittig nytte fra alle de andre landenes slit. Men når dette ene landet først har hoppet av, så blir det lettere for neste land å hoppe av. Dette gjør klimaavtaler spesielt ustabile. Paradokset ligger i at når klimaavtalen har falt fullstendig fra hverandre, så har ikke landene som hoppet av i starten lenger noen utslippskutt å glede seg over!
Å velge bort verdens undergang bør være såre enkelt, men som spillteorien kaldt og kynisk illustrerer er det dessverre sterke krefter som står imot.
Avtalen bryter sammen
La meg repetere definisjonen av en Nash-likevekt for å få frem poenget: den situasjonen der alle spillere velger optimal strategi når de kjenner alle andre spilleres strategi. For en mulig utbryter fra en klimaavtale vil situasjonen altså være som følger: Om dette landet bryter ut av avtalen, så vil det ikke lenger måtte ta kostnadene ved klimautslipp. Samtidig vil det få fordelene av at resten av landene fortsetter å kutte i utslipp. Å bli værende i en klimaavtale er følgelig ikke en optimal strategi for noen av landene som er med i samarbeidet. Nash-likevekten gir derfor en verden uten samarbeid.
Mye av grunnen til at klimaavtaler er så ustabile er at det ofte ikke finnes noen klausul for sanksjonering av utbrytere, og om de finnes er straffen ofte mild. Dessuten finnes det ingen supernasjonal myndighet som kan håndheve en internasjonal avtale. Canada var det første landet som hoppet av Kyoto-avtalen i 2011. De slapp dermed kostnaden av utslippskutt som avtalen innebar, men fikk samtidig gevinsten av andre lands utslippskutt. Kort tid etter fulgte Japan og Russland etter. Disse tre landene sto til sammen for 29.2% av verdens klimagassutslipp i 2011. USA, som sto for 36% av det samlede utslippet, ratifiserte aldri avtalen.
Håpet i teorien
Teorien spår katastrofe og elendighet for verdens befolkning, men man finner heldigvis håp. Samfunnsøkonomer har spådd at en mulighet for overføringer – som i praksis betyr innføringen av kvotehandel – vil øke muligheten for en stabil klimaavtale. En mer stabil avtale betyr at flere land vil finne det optimalt å forbli bundet til avtalen. Dette beviset er analytisk gjennomført, altså med matematikk, blyant og papir. Det samme resultatet har man også kunnet demonstrere ved datasimuleringer. Årsaken til stabilitetsforbedringen er at land lettere kan dra nytte av forskjeller seg imellom, og vil være kraftigere bundet sammen.
Videre ser man derfor at institusjoner er svært viktige i arbeidet frem mot en internasjonal klimaavtale. Ved grunnleggelsene av De Forente Nasjoner etter andre verdenskrig, omtalte President Harry Truman den nye institusjonen som ”[a] great instrument of peace and security and human progress in the world. If we fail to use it, we shall betray those who have died in order that we might meet here in freedom and safety to create it. If we seek to use it selfishly, for the advantage of one nation or small group of nations, we shall be equally guilty of that betrayal.” Jo større grad av internasjonalt samarbeid og sterkere bånd mellom nasjoner, desto enklere vil en internasjonal klimaavtale la seg implementere. Å velge bort verdens undergang bør være såre enkelt, men som spillteorien kaldt og kynisk illustrerer er det dessverre sterke krefter som står imot. Neste gang et land bryter ut av et internasjonalt klimaavtale kan det være lurt å ha dette i mente. Og om du ikke husker mine ord, husk ordene til Ice-T: “Don’t hate the player. Hate the game.”
Sebastian Gregorius Winther-Larsen har en BSc Økonomi og Ledelse fra NNH, MSc Economics and Finance fra University of Bath. Studerer nå fysikk ved UiO. Har for øvrig brukt et drøyt år på å seile rundt halve kloden.