En åpen dør – hvor hovedpersonen skriver seg inn i en parentes i historien
En gang da jeg gikk på skolen, jeg må ha vært en femten-seksten år, leste jeg en bok om en ung mann (selvfølgelig), som dro til byen for å gå på universitetet. Der fylte han hodet med kunnskap, ble kjent med andre unge, intelligente menn, dannet en dikterkrets, gikk på en smell, pugget lange netter og ble utfordret til en duell, før det hele roet seg ned og han ble en av samfunnets støtter.
Noe sånt – jeg fant ikke igjen boka, men historien finnes i et knippe studenterromaner på tvers av Europa. Poenget er at romanen malte et bilde av universitetet som en annen verden. En mytisk, lukket verden befolket av vise og verdensfjerne professorer, og av studenter, de som sikter etter stjernene – med egne lover og regler, og en umåtelig frihet når en først hadde kommet seg dit. Et mål som syntes nesten uoppnåelig.
Så var det likevel ikke det. Tvert imot. I samme periode begynte universitetenes brosjyrer å tikke inn. De lokket med hypermoderne campuser, opphold i utlandet og studieprogram med fjonge navn. Reklamespråket kræsjet med bildet jeg hadde – men i logoene med greske søyler og latinske mottoer, og i de svulstige forordene, kjente jeg igjen Akademia. Som inviterte inn meg! Tiår med målrettet utdanningspolitikk i Nederland hadde åpnet universitetene for langt flere enn før, og dessuten rådde optimismen tidlig på 2000-tallet. Økonomien gikk så det suste. Studierådgivere bedyret at det viktigste var å velge noe man trivdes med. Alt var mulig.
Når jeg ser tilbake, ser jeg at det var en brytningstid. Reklamekampanjene pekte framover mot dagens markedsrettede universitet, der studenten først og fremst er en kunde (eller en vare, i form av poeng og grader). Samtidig framsto akademia fortsatt som et slags fristed hvor du kunne boltre deg i noen år før samfunnspliktene kalte. To vidt forskjellige konsepter – elfenbenstårn og kunnskapsmarked – la seg over hverandre og dannet et bilde som unektelig så vakkert ut fra avstand: det frie1, åpne universitetet – for alle. Men var det hele en optisk illusjon som kun fikk eksistere så lenge pilene pekte oppover?
Veien og målet – hvor vi stiller oss noen spørsmål om (ut)dannelse
Mens jeg mesket meg i klassiske verk og kritisk teori, slo finanskrisa inn i den virkelige verden. Arbeidsledigheten gikk i været. Mange som hadde høyere utdanning fant ut at den var nærmest verdiløs. De som fortsatt sto ved start, valgte annerledes enn før. Flere steder ble det en merkbar forskyvning fra «myke» fag til studier med mer solide arbeidsutsikter.
I Norge har vi de siste årene sett den samme tendensen. «Før var [studentene] mer opptatt av hva som skulle skje i selve studietiden. Hva de skulle lære, oppleve sosialt, hele utdannelsesprosessen. Nå er det ikke et pip om det, men bare ‘hva skjer etterpå’, ‘får jeg jobb’, ‘tjener jeg godt’ og ‘er det trygt’», sier for eksempel karriererådgiver Trude K. Ekker til Dagens Næringsliv (25.04.2016). Beskrivelsen understøttes av tall fra Samordna opptak. Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende: I tider preget av omstilling og usikkerhet velger smart ungdom trygge jobber. Kjipere er det at vinduet for å velge fritt lukker seg raskere for enkelte. Men jeg lurer på om Ekkers beskrivelse ikke også peker til en dypere endring, som er knyttet til større spørsmål: Hva er akademisk (ut)dannelse, og hva skal den brukes til? Hva er universitetets rolle i samfunnet?
Dette er spørsmål som det har blitt diskutert, filosofert, reflektert (og duellert) rundt siden universitetenes spede barndom. Én viktig konflikt kan nettopp ordet (ut)dannelse kaste lys på. Dannelse er intet mindre enn et ideal for hvordan et menneske skal være. Den som kanskje formulerte dannelsesidealet klarest var Wilhelm von Humboldt (1767-1835), hvis ideer fortsatt gjennomsyrer festtaler og formålsparagrafer verden over. For Humboldt handlet dannelse om å utvikle potensialet i ethvert menneske (vel å merke den brøkdelen av befolkningen som hadde tilgang til akademisk utdanning) fullt ut; om å forme kritiske og reflekterte samfunnsborgere. For å kunne gjøre dét, skulle universitetene være frie, uten innblanding fra staten og uten å bli styrt av kortsiktig nyttetenkning.
«Utdannelse», på sin side, refererer til konkrete ferdigheter knyttet til et skole- eller studieløp. I dag tar stadig flere høyere utdannelse, og i takt med det har bachelor- eller mastergrad blitt et krav i mange jobber. Akademia har dermed blitt knyttet tettere til arbeidslivet enn før. Samtidig har den politiske styringen blitt sterkere. Universitetene må rette seg etter samfunnets behov, er et mye hørt refreng – det er uansvarlig å utdanne kandidater det ikke er bruk for. Målstyring har ført til en forskyvning i fokus fra selve læringsprosessen til hva man kan bruke den til. Veien er ikke lenger målet. Målet er målet.
Et nostalgisk mellomspill
De første årene bare leste vi bøker og diskuterte. Vi spiste oss gjennom pensum, opprettet et tidsskrift, kastet rundt oss med kjempesmarte forfattervitser, vi byttet mellom å ta oss selv veldig seriøst og ikke seriøst i det hele tatt, mellom å føle oss smarte og total nedsmelting i møte med tung og kantete tenkning – men hele tida kjente jeg hvordan hjernen vokste, hvordan nye rom stadig åpnet seg og ble fylt opp med kunnskap, og nye forbindelser og tverrganger oppsto.
Vi snakket ikke om jobb. Vi snakket lite om samfunnet i det hele tatt. Det var ikke så mye vi skulle, annet enn å skrive hver vår store europeiske roman eller noe. Vi trodde visst det skulle vare evig.
Innovasjon: Hvor universitetets samfunnsoppdrag reforhandles
Like mye som om dannelsen i seg selv, handlet Humboldts visjon om hvordan institusjonene som var åsted for slik dannelse, burde fungere. Universitetene var steder for fri tenkning og diskusjon. Oppdagelsene og ideene som har endret verden, har som regel vært resultatet av lange løp fulle av blindveier og digresjoner, uten umiddelbare nyttekrav.
Denne posisjonen er under press. I Agenda magasin 25. juni skriver professor Dag O. Hessen om hvordan det humboldtske idealet i norsk akademia sakte, men sikkert har smuldret bort. Markedets logikk rår: «Vi produserer studiepoeng, studenter, stipendiater og artikler, og det er dette som gir penger i kassa». Ikke minst blir forskningen avkrevd samfunnsnytte i langt større grad enn før. I Stortingsmelding 7, «Langtidsplan for forskning og høyere utdanning (2015-2024)» forekommer ikke ordet grunnforskning én gang; innovasjon nevnes 98 ganger.
Hessen føyer seg inn i en rekke prominente akademikere som har ropt varsko. I 2010 annonserte litteraturprofessor Terry Eagleton «universitetenes død», en påstand han utdypet i et lengre essay i fjor. Eagleton raser over at studenter har blitt til kunder og professorer til mellomledere, og bekymrer seg særlig for nedbyggingen av de humanistiske fagene. Dette gjør at universitetet mister sin rolle som sentre for samfunnskritikk, og som smie for kritiske borgere – en analyse som ligner den til filosof Martha Nussbaum, som i boka «Not for profit» advarer mot samfunn der borgerne kritikkløst løper kapitalismens ærend.
Eagletons sørgesang gjør meg, humanist og forsøksvis kritisk samfunnsborger, både sint, trist og redd. Men som all gullalderdiktning har den problematiske sider. Det fordums Oxford han beskriver, der studentene diskuterte Jane Austen over en sherry i professorens chambers, var forbeholdt the 1% – noe Eagleton er klar over, men i liten grad problematiserer. Hessen skriver: «Det er en viss risiko for å bli oppfattet som en pompøs røst fra elfenbenstårnet når man maser om universitets egenart – som jo kan oppfattes som privilegier. Bør man ikke komme seg ned på gølvet og bidra til verdiskapningen?». Men dette er å blande sammen nyliberal nytale med et annet og vesentlig spørsmål: Kan en institusjon som var basert på premisset at kun noen få hadde tilgang til den, åpnes uten å endre egenart?
Vi vil ikke tilbake til et universitetet som er en lekegrind for smarte unge menn fra pengesterke familier. Humboldtsk dannelse eller et åpent, inkluderende universitet? Ja takk, begge deler!
Mea culpa – der blikket rettes mot deg, kjære leser
Det er her studentene kommer inn. For de er merkelig fraværende i kritikken. Joda, de blir nevnt: som passive forbrukere, hamstere i et løpehjul. Selve roten til problemet, siden markedet tross alt styres av kundene. Når selv glødende undervisere som Hessen og Eagleton beskriver studentene som en noe amorf masse, er man ille ute.
Jeg vet ikke med dere – men jeg hadde blitt sint. Rasende, faktisk.
På dem. På meg selv. Og ikke minst på sånne som meg. Min generasjons selvtilfredse og i stor grad apolitiske måte å omgås akademisk frihet på har bidratt til at den har vært så lett å bygge ned. Studentopprør var noe for 68-erne, tenkte vi, eller noe man gjorde i land hvor mye mer sto på spill. Men det står noe på spill: Friheten til å lese, tenke og diskutere det man vil – og friheten fra å bli presset i en gitt retning av politikk eller sponsorer.
Dette er et opprop til alle som mener (ut)dannelse er mer enn en vare. Gjør noe med det. Bli sint. Ta tilbake akademia.
1 Free as in freedom – men også free as in beer
Carline Tromp (f. 1984) jobber i Klassekampens debattredaksjon og er utdannet filolog.
