De fleste som bor i Norge i dag ønsker likeverd for kjønnene og like muligheter. Dette kan man kalle likestilling. Ett mål man kan sette seg for hva som er «riktig nivå» av likestilling, og som ofte brukes, er å oppnå en 40/60-fordeling, hvor det underrepresenterte kjønn i det minste er over 40%. Hvordan skal vi på best mulig vis oppnå en riktig fordeling på sikt?
Et utenkelig scenario?
Vi kan forutsi at andelen kvinner i topposisjoner vil stige, fordi det er et flertall av kvinner i høyere utdanning i dag. Flere jenter kommer inn på prestisjestudiene fordi jenter gjør det bedre enn gutter på skolen. Guttene strekker ikke til i enkelte fagområder, og færre gutter fullfører videregående på normert tid. Like viktig som at guttene taper kampen om de få studieplassene på elitestudiene, er det at mange menn ikke utdanner seg etter videregående skole i det hele tatt.
Kvinners inntog i arbeidslivet og til ledende stillinger er en seier, og bevissthet rundt kjønnsdiskriminering av kvinner har bidratt til å jevne ut forskjellene. Men for å fortsatt tilstrebe en jevn fordeling må vi se fremover: Hva skjer når kvinner har overtaket over menn? På profesjonsstudiene er det i dag 65-70 % kvinner, og ifølge tall fra SSB var andelen kvinner i høyere utdanning i løpet av skoleåret 2013-14 allerede 61,6 %. I 2015 er det om lag 50 000 flere kvinner i høyere utdanning enn menn.
Ut ifra et kvinneperspektiv, når det er vi som har de ledende stillingene, når det er vi som har makta, blir det like viktig med en jevn fordeling? Skal vi ta igjen for årene med ujevn fordeling i vår disfavør, eller skal vi gå dilemmaet i møte nå, før vi får sjansen til å påberope oss et overtall i prestisjestillingene?
Numerisk representasjon og makt
En debatt om kvinnedominans kan ende opp med å bli stigmatiserende. Kvinner har historisk ikke hatt de samme rettighetene, stillingene, eller mulighetene som menn. Dette har vært små skrittvise endringer som har gått over lang tid, og som resultat av hardt arbeid. Det er fortsatt bred uenighet om hvor likestilt vårt samfunn er i dag. Flere kvinner må få lederstillinger i privat sektor, da det her er menn som er overrepresenterte.
I offentlig sektor er andelen kvinnelige komitéledere og nestledere på 75 % i 2009. Likevel hører man uttalelser som sier at der kvinnene går inn, går makta ut. Er det forskjell mellom numerisk og reell representasjon av kvinner? Noen vil hevde at kvinner får de såkalte «myke» postene. Kvinner er overrepresentert i velferds- og helsekomiteer, mens menn sikter etter de «harde» postene, i forsvars- og finanskomiteen.
Det viser seg at dette ikke handler om diskriminering, men at menn og kvinner rett og slett prioriterer forskjellig. De har ulike preferanser, og studier fra 2012 sitert i Stortingets Historie (2014) viser at 7/10 fikk den komiteen de ønsket og at kvinner var litt mer fornøyde med resultatet enn menn. I dagens regjering er to av de tradisjonelt mannlige postene besatt av kvinner: finansministeren og forsvarsministeren. Beslutningsmyndighet kan være vanskelig å måle, men lederposisjon i regjeringen, LO og NHO, samt for tre av fire regjerings(-støttende) partier må vel telle for noe?
Vi kan forutsi at andelen kvinner i topposisjoner vil stige, fordi det er et flertall av kvinner i høyere utdanning i dag.
Kjønnskvotering virker
Blant de politiske partiene er det kun Høyre og Fremskrittspartiet som ikke operer med kjønnskvotering. FrP skårer lavest med en kvinneandel på 20,7 % innad i partiet, mens Høyre ligger på tredje beste plass med 37,5 % kvinner, og dette uten kjønnskvotering. Arbeiderpartiet ligger på 50,9 % kvinner, mens Senterpartiet har en andel på 70 % kvinner, og disse partiene opererer med kjønnskvotering.
Tenker vi på det ønskelige målet som er en 40/60 fordeling, har verken FrP eller Sp en ideell fordeling. For det er nemlig slik at for mange kvinner og for få menn ikke er ønskelig, ei heller det motsatte. Høyre har derimot klart å oppnå en ønskelig fordeling mellom kjønnene uten kvotering.
Det er beundringsverdig, ettersom kvotering kan ha bidratt til å styrke tanken om at kvinner faktisk ikke er kvalifiserte nok, og må derfor bistås med en lov som gir dem plass i sentrale styrer, råd og komiteer. Men når man sammenlikner alle partiene, og ikke bare ekstremtilfellene FrP og SP, ser det ut til at kvotering fungerer etter sin hensikt – selv om effekten kanskje ikke gir like heldige utslag på lang sikt.
I enden av tunellen
Ønsker vi likestilling mellom kjønnene på alle områder i samfunnet, som varer på lang sikt og ikke bare har som mål at balansen skal være god i 2020 eller et annet tilfeldig valgt målsetningsår, må vi begynne på grunnskolenivå og vente tålmodig til effekten forplanter seg oppover i systemet. Det er stor forskjell mellom kvinner og menn på mange arenaer som ikke synes å bli viet like mye oppmerksomhet som mangelen på kvinner i lederstillinger i privat næringsliv. Fra et samfunnsperspektiv kan få kvinnelige ledere i privat næringsliv fremstå som et mindre problem enn det enorme frafallet av gutter og menn i utdanningssystemet, som koster samfunnet milliarder i form av tapt produktivitet.
På kort sikt kan vi derfor bli nødt til å vurdere kjønnsnøytrale kjønnspoeng (altså kjønnspoeng som slår ut for det underrepresenterte kjønn, uavhengig av om det er mannlige eller kvinnelige studenter som er i mindretall) ved opptak til høyere utdanning for å motvirke det kjempeproblemet vi skaper oss med underutdannede menn.
Det har vært altfor mange år med et mannsdominert samfunn. La oss sørge for at ett kjønns dominans hører fortiden til. Vi må se på likestilling ikke fra et kvinneperspektiv, men fra et samfunnsperspektiv. Da vil målet med likestillingen nås.
Louisa Boulaziz studerer statsvitenskap på UiO. Hun er halvt algerisk og interesserer seg for politikk.
