Tekst: Carina Marie Rose | Illustrasjon: ESA
Alle trenger næring og energi for å overleve. For de fleste av oss kommer den næringen i form av at vi spiser planter eller dyr. Vi er avhengige av at noen kan ta inn energi på andre måter. Disse er primærprodusenter. Primærprodusentene, som planter og alger, bruker sollyset til å produsere næring. Men havet er ikke godt egnet for at alger skal leve der. Hvordan havet kan gi oss så mye mat kan virke som et mysterium. Et enda større mysterium er hvordan havet skal kunne fortsette å gi oss så mye hvis vi fortsetter å tømme det.
Det lagdelte havet
Hvis havet er dypere enn noen meter, vil det dele seg opp i lag. Kaldt og saltrikt vann er tyngre enn varmere vann med mindre salt. Derfor er det et kaldt, ekstra salt og næringsrikt lag på bunnen. På toppen ligger et varmere lag, med masse sollys, men nesten ikke noe næring. Problemet er at akkurat som planter på land, trenger også alger både sollys og næring, men disse finnes ikke i de samme lagene.
Et hav uten liv
Havet ser ofte veldig levende ut, men i virkeligheten ser vi mennesker bare noen få deler av havet.
Se for deg at du har et hav uten noe liv, med masse næring i de øvre lagene der sollyset treffer. Dette er et perfekt sted for alger å bo. Hvis man tilsetter alger i dette havet, vil de vokse eksplosivt, og vi får en enorm algeoppblomstring. Faktisk trenger de bare noen uker på å bli enorme kolonier. Etter hvert vil de eldste dø, og da synker de nedover. Her ser vi problemet. Algene bruker energien, men når de dør går ikke energien tilbake til der de tok det fra, det synker ned med den døde algen, og slik tømmes det øverste laget for næring. Under er det ikke noe sol, så der kan ikke algene leve selv om det er masse næring her.
Næringskjede
Havet ser ofte veldig levende ut, men i virkeligheten ser vi mennesker bare noen få deler av havet, som ikke er representative for havet som helhet. Nært land er det både varmere og grunnere, og det er derfor ikke mulig å synke bort fra sollyset. I tillegg renner mye næring med regnvannet rett fra land og ut i kystområder. Dette gjør kysten til et godt sted for liv, som ikke finnes ved dypere hav.
Dårlige løsninger
Det finnes noen løsninger på problemet med det lagdelte havet, men ingen av dem er veldig langvarige. En løsning er at stormer kan være sterke nok til å blande litt av dypvannet med det øvre vannlaget – og riktig nok, alger vokser frem på kort tid. Dessverre forsvinner både stormene og algene like fort som de oppstår. Den andre mulige løsningen er hvordan vannet fra havbunnen langs kysten blir dyttet opp av understrømmer, og dratt opp av overstrømmer. Dette fungerer godt, men hovedsakelig veldig lokalt, også dette langs kysten. Det er også en viktig grunn til at vi ser havet som mer rikt på liv enn det egentlig er.
Vinteren som redder livet
Kvotene går på vekt, og ikke på antall. Hvis det blir færre store individer, fisker man altså enda flere små for å dekke kvota.
Her i Norge har vi, på grunn av de store sesongforskjellene våre, et rikt dyre- og algeliv i havet. Om vinteren blir det så kaldt at vannet på toppen blir kaldere og tyngre og synker ned, og over tid blandes vannlagene. Da blir det næring på toppen. Likevel er det for kaldt og mørkt til at alger kan blomstre. Når våren kommer blir det øverste vannlaget varmt igjen, og blandingen stanser, men næringen fra vinteren er der fortsatt. Alt som skal til er at en og annen liten alge har blitt blandet inn i dette vannet, og plutselig har man en situasjon som beskrevet over, hvor alger kan blomstre opp. På noen uker er næringen brukt opp, og algene forsvinner igjen, men de har blomstret lenge nok til å fore opp horder av smådyr som igjen er god næring for et rikt fiskeliv.
Vi tømmer havet
På tross av havets mange finurlige løsninger på problemet med sollys og næring, er det ikke fullt av liv. Likevel fisker vi som om det er uuttømmelig. Det har skjedd igjen og igjen; fiskere finner et lukrativt fiskeområde og investerer mye penger i å fiske der. For å tjene inn det som er investert må det fiskes mye, og området tømmes for fisk. Kanskje ikke det første året, kanskje ikke de ti første årene, men til slutt er det tomt.
Første tegn på at det begynner å bli tomt, er at fiskene blir mindre fordi alle de voksne allerede er fisket opp. For å begrense problemet med overfiske har de fleste land innført kvoter for hvor mye man kan fiske, men disse kvotene går på vekt, og ikke på antall. Hvis det blir færre store individer, fisker man altså enda flere små for å dekke kvota, og fiskene utryddes likevel. Faktisk er problemet så stort at hver eneste art vi har bestemt oss for å drive storfiske på har blitt kraftig redusert over tid. Mange fiskebestander vil kanskje aldri komme seg igjen.
Fremtiden må beskyttes i dag
Siden vi ikke kan forandre på produktiviteten i havet, eller hvordan vannmassene beveger seg, må vi bruke ressursene klokere. Vi må sette mer fornuftige kvoter, og vi må være villige til å senke kvotene ved behov. Havet er ikke en uendelig ressurs, men det er stort, og det kan gi oss mye mat og glede hvis vi bruker det med respekt og omhu.
