Av Ida Helene Andersen
På barneskolen gikk jeg på ukentlige «pikemøter» på bedehuset rett over gata. Naboen min, Thomas, deltok på tilsvarende «guttemøter». Da han en uke forlot bedehuset med egenprodusert tregevær i armene, fikk jeg blod på tann. Jeg var lei av å sy og brodere – det ble ensformig og lite utfordrende da det var samme aktivitet uke etter uke – og spurte om jeg ikke kunne delta på guttemøtet for å snekre en gang. Svaret var kontant nei; jeg var jente, og dermed hørte jeg hjemme på pikemøte og hvilke enn aktiviteter som var planlagt der. Selv i en alder av ni år skjønte jeg at dette var meningsløs logikk. Jeg dro aldri på pikemøte igjen, og talte heller ned ukene til jeg skulle begynne i femte klasse og ha sløyd på skolen. Jeg vet ikke om noen av gutta noen gang spurte om de kunne delta på symøtene våre (i bokstavelig og overført forstand), men jeg vet at de hadde blitt møtt med tilsvarende logikk: Du er gutt og burde holde deg til gutteaktivitetene.
Uskyldig kategorisering av stereotypiske gutte- og jenteaktiviteter var nok ikke problematisk i seg selv, men strukturene som hører med i å tilskrive gitte egenskaper til gutter og jenter kan være skadelige, i verste fall dødelige. For det handler egentlig ikke om hvorvidt gutter skulle snekre og jenter skulle sy, men om bredere personlighetstrekk der jenter fikk være sensitive, snakke åpent om følelser og ikke minst vise følelser. De gode, gamle gutta i bygda skulle være «hardinger»; man skulle heller ty til nevene enn til tårene, og heller til stillhet enn til å snakke ut når livet ble tøft. Det er ikke rom for å snakke om hva som er tøft, når man hele tiden må bygge opp en fasade om å være tøff.
Å slite psykisk er ikke «en jentegreie».
Det å møte på utfordringer som kan virke overveldende å mestre på egenhånd tar ikke hensyn til biologisk kjønn. Å slite psykisk er ikke «en jentegreie». Likevel oppsøker mindre enn halvparten av alle menn som sliter psykisk hjelp. Her har vi trolig maskulinitetsidealet å takke. I Storbritannia er selvmord den desidert største dødsårsaken hos menn under 45 år. I 2015 ble 75 % av alle selvmord begått av menn. Til at bygda mi har et folketall på et par-tre tusen, kan jeg navngi skremmende mange som tok sitt eget liv. De hadde alle ett fellestrekk: de var eldre, enslige menn, menn som har blitt sosialisert med holdninger som: «Gutter gråter ikke.» «Mann deg opp.» «Ekte menn tar seg sammen.» Og menn vi ser i mediene er den stillferdige, sterke mannen som alltid har stålkontroll og som ikke viser følelser. Bare se for deg Don Draper, for eksempel.
Mange egenskaper vi ser på som feminine eller maskuline er verken eller, men snarere menneskelige egenskaper. Dette inkluderer hele spekteret av emosjoner, empati, behovet for mellommenneskelige relasjoner, nærhet, emosjonell støtte og bekreftelse. Hvorfor opprettholder vi da en kultur som lærer gutter at det å vise – og snakke om – følelser er forbundet med noe feminint, noe man som gutt skal ta avstand fra? For å kunne bygge opp noe nytt, må noe gammelt brytes ned. Det er på tide å bryte ned normene som forhindrer menn å snakke ut når ting blir vanskelig på grunn av et maskulinitetsideal. Det er på tide å bygge opp et samfunn der alle mennesker får utfolde sine menneskelige, emosjonelle sider uten stigmatiserende merkelapper.
Ida Helene Andersen er tidligere Argument-redaktør og tar en master i journalistikk ved UiO. Hun er for tiden praktikant ved FN-delegasjonen i New York.
