Tekst: Robin Van de Walle
I januar kom kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen med et forslag om å danne en offisiell norsk kulturkanon. At forslaget kom fra høyrefløyen, nettopp i disse mørke nasjonalistiske tider, var det mange som ble provosert av. Den store frykten er at kunnskapsministerens kanon vil virke ekskluderende heller enn inkluderende. For hvordan kan en kanon forholde seg til minoriteter og innvandrere? Eller, rettere sagt: Hvordan forventer vi at de skal forholde seg til statens offisielle definisjon av norsk kultur? Dette ble det en voldsom debatt om i noen uker, men som alltid skjer med kulturdebatter munnet diskusjonen ut i et desperat sukk og det retoriske spørsmålet «Hvem bryr seg, egentlig?».
Ingen, tydeligvis – for i all stillhet ble forslaget nedstemt på Høyres partikongress i mars. Likevel er det først nå at diskusjonen blir interessant, mener jeg, for hvem bryr seg egentlig om en norsk kulturkanon? Eller, hvem bør bry seg? Hvem ville Isaksen skrive sin kanon for?
Riktig idé, feil publikum
Hvorfor går vi egentlig ut fra at det er nordmenn som best kan definere hva som er «norsk», og hva som er viktig kulturarv?
Det virker på mange måter logisk at en kanon vil ha størst relevans for de som kommer utenfra vårt «kulturelle felleskap», hvis det da går an å definere Norge på den måten. Det er ikke først og fremst nordmenn som har behov for en kanon – de fleste vet jo allerede hva som er viktig kulturarv? Jeg kan bare komme på to mulige grunner til å lage en offisiell kanon for et norsk publikum: (1). En generell, antikvarisk forkjærlighet for lister av forskjellige slag (som Aftenposten innrømmet da de la frem sitt forslag til en kulturkanon i søndagsavisa den 15. januar 2017), eller (2)., et eksplisitt ønske om å skille viktig fra såkalt uviktig kultur, og det som er norsk fra det som er unorsk. En sånn kanon vil automatisk være ekskluderende. Heller enn å fokusere på «det som er viktig» og «det som er norsk» bør en kanon kanskje rette blikket mot «det som også er viktig», «det som også er norsk», var det flere som foreslo.
Når målgruppen til Isaksens kanon først og fremst er innvandrere, bør det ikke da være innvandrere som selv lager en kanon? For hvorfor går vi egentlig ut fra at det er nordmenn som best kan definere hva som er «norsk», og hva som er viktig kulturarv?
Alternativ kanon
Det er først gjennom et annet menneskes blikk at vi får en identitet, påsto Jean-Paul Sartre. Det er først gjennom «den andre» at «vi» blir definert. Så hvem ville vært bedre egnet til å definere «oss» enn de som ikke alltid har tilhørt gruppen? Hvis vi lar «den andre» formgi vår norske kulturkanon, ville den ikke bare bli et bedre redskap til integrering, men vil den samtidig være et speil som også «vi» kan ha nytte av å se oss selv igjennom.
En viktig side ved alle typer kanonisering er at en kanon helst skal defineres av det publikumet som har bruk for den. Dette kan høres ut som et paradoks, men er i grunnen alt annet enn selvmotsigende: Kanonisering skjer spontant i mange ulike sammenhenger og grupper. Dagens litteraturstudenter på Blindern virker unisont å ha kanonisert Knausgårds Min kamp som en bok du må ha lest, mens professorer flest har et mer kritisk forhold til verket. Studentene dannet altså et slags fellesskap, ikke ved å ukritisk omfavne pensumlitteraturen (bestemt av professorene), men ved å konstruere en egen, uskreven pensumliste. Den listen er det selve målgruppen som bygger, nedbryter og gjenoppbygger, i en kontinuerlig dialektisk prosess mellom autoriteter av forskjellige slag – og nykommere.
En vei inn i norsk kultur?
De innvandrerne eller utlendingene jeg mener hadde vært egnet til å danne en norsk kulturkanon er selvsagt ikke de ferskest nyankomne som bare så vidt har fått et første glimt av Norge – antakelig av Oslo S eller UDI i Hausmanns gate. Jeg tenker heller på personer som har vært her i en lengre periode, og som har klart å integrere seg – hva nå enn det betyr i praksis. Spørsmålene vi kan stille dem er flere: Hvilken del av kulturarven opplever du som typisk norsk? Av hvilke verk har du lært mest om Norge? Hvilke verk har hjulpet deg til å forstå det norske samfunnet? Nå har nordmenn sikkert en rekke forslag, men det er ikke gitt at listen ville blitt den samme. En sånn kanon kan være et nyttig redskap for nye innvandrere, samtidig som det utvilsomt vil være interessant lesestoff for nordmenn.
En annen gruppe vi kan spørre om råd er utenlandske eksperter som har spesialisert seg i norsk kultur. Sånne finnes det faktisk en del av, for eksempel ved alle de universitetene som tilbyr Scandinavian studies over hele verden. Disse kan måle den norske kulturen opp mot sin egen kultur, så å si som sammenligningsmateriale. Det er flere spørsmål å stille akademikere med norsk kultur som fagfelt: Hvilke norske kunstverk kan betraktes som unike i en internasjonal sammenheng? Og ikke minst: Hvilke verk besitter en såpass høy kunstnerisk kvalitet og originalitet at de kan konkurrere med det beste fra andre land?
Robin van de Walle tar en master i litteraturformidling ved UiO.
