Tekst: Sara Kristine Eklund Krog | Foto: www.pexels.com
Jeg visste tidlig hva jeg ønsket. Jeg husker det som det var i går. Mamma og pappa som ble ekstra stive i nakken når jeg kom inn i rommet. Brøytende kan du si, en gledesspreder.
Mor og far hadde tålmodighet med meg. Den lille spiren vokste til, etter hvert som samfunnet fikk kustus på meg, etter sosiologiens teorier både fra primærsosialiseringen og sekundærsosialiseringen av. Jeg var tolererbar på grunn av mitt store smil. Selv den mørkeste regndag ble en regnbue når jeg kom inn i rommet. Nå var likevel ikke poenget å skryte av meg selv som liten. Det var heller å si at mye kan forandre seg med tiden.
Når jeg ble for utolererbar, hadde mor og far sine teknikker for å gjøre meg roligere. Jeg vokste opp i et hjem med både god og variert litteratur, og ble derfor tidlig eksponert for barnelitteratur, både klassikerne og de mer radikale. Robin Hood av J. C. Holt, og Sverdet i stenen av T. H. White og Bill Peet, for å nevne noen. Når jeg tenker tilbake hadde nok ikke foreldrene mine overlevd hvis jeg ikke hadde hatt litteraturen. Suttekluten ville jeg ikke ha, smokken var et enda verre alternativ. Litteratur var likevel godkjent, noe mor og far så på som en lettelse i sine dager. Pratmakeren fikk endelig litt ro i sjelen.
Siden da har jeg elsket litteraturens magi. Å kunne drømme seg vekk, og å selv ha mulighet til å velge stemning, miljø og tone. Alt etter hvordan en føler seg den dagen. Det beste med litteratur er kanskje likevel at en har noen å snakke med, noen som forstår barnets språk når foreldrene virker uforståelige. Det er likevel verdt å nevne at min interesse for litteratur har tatt tid. Derfor kan jeg si at jeg har lært noe gjennom mine barneår, og hva har litteraturen lært meg?
Litteraturen har lært meg tålmodighet.
Sara Kristine Eklund Krog er elev i språk, samfunnsfag og økonomi ved Levanger videregående skole og fast skribent hos Argument.
