Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Foto: Shaye Saint John, skjermdump fra Youtube
«Are you still doing the hand thing?» spør en ung mann i åpningssekundene av en Youtube-video. Med vidåpne, intense øyne stirrer mannen, med navn Jarron, mot Youtube-karakteren Shaye Saint John, som sitter i en sofa. Hun har trukket T-skjorten opp mot brystet og klapper seg frenetisk på magen, som i en transe. Ingen av dem blunker, og det går ikke lang tid før også den unge mannen begynner å klappe. Forvrengt og grunge-aktig bakgrunnsmusikk summer i bakgrunnen. «God, I cannot stop doing the hand thing», sier Jarron. Rosa, millimetertynne lepper beveger seg når han snakker, men ellers er det umulig å ane en eneste følelse i det stive, likbleke ansiktet.
Dukkemannen
Er et videoklipp der dukkefigurer gnir seg på magen og stirrer intenst ut i ingenting oppskriften på marerittsøvn, eller nyskapende og kunstnerisk humor? Youtube-seerne strides. Shaye Saint Johns dukkeunivers blir både hyllet, fryktet og latterliggjort. Selv om seere i kommentarfeltet påpeker videoens nærmest ikoniske status, har flere også skrevet at videoen er «the seeds of hell», «disturbing» og lignende. På nettsider som Reddit og Tumblr har karakteren endt opp på lister over «most creepy Youtube videos». Saint John-karakteren er ment å være humoristisk fra skaperens side, så hvorfor reagerer mange så negativt på karakteren?
Kraften i det avvikende
Svaret kan, for de aller fleste, ligge i menneskehetens biologi, og en vitenskapelig teori ved navn «uncanny valley». Én av nøklene til menneskehetens overlevelse gjennom millioner av år, hundrevis av sykdommer og epidemier, og flere tusen konflikter med andre menneskearter og grupperinger har vært noe som også i dag preger våre liv: evnen til å gjenkjenne et menneskelig ansikt. Dette i seg selv virker kanskje banalt, samtidig skal man ikke glemme at det ikke er andre menneskearter enn oss igjen. Det fantes menneskearter som lignet oss, men som likevel ikke tilhørte vår gruppe. Og selv ikke nå, uten konkurranse fra andre arter, er tilværelsen vår bekymringsfri hva angår biologiske utfordringer.
Estetiske standarder
Den vitenskapelige teorien om uncanny valley dreier seg om vår estetiske standard for menneskeansiktet: Det finnes visse mønstre for hvordan mennesket «pleier» å se ut. Det er grenser for hvilke avvik vi kan akseptere før en ubestemmelig frykt, uro – et ubehag vi ikke kan forklare – gjør at vi knapt greier å være i nærheten av personen som er årsaken til disse reaksjonene. Det er ikke rasisme, og det er heller ikke diskriminering av funksjonshemmede. Biologisk sett har vi blitt «programmert» til disse reaksjonene, de har reddet livene våre og sikret vår overlevelse som art. Vi ønsker ikke å være i nærheten av lik, dødssyke og farlige personer.
Dødsvarselet
Særlig tidligere, men også i dag, kan smittsomme sykdommer avslutte våre liv. Spedalskhet, svartedauden, kopper, pest og syfilis er blant de ofte svært synlige sykdommene som har rammet menneskeheten. Risikoen for smitte fra en leprasyk til en frisk person har gjennom historien medført at man har tvunget den syke til fullstendig isolasjon fra andre, eller til å varsle sin tilstedeværelse med bjeller. Byller og væskende sår – i tillegg til fingre og tær som visner hen og til slutt faller av – hos leprasyke var blant de synlige konsekvensene av slik smitte. Spedalskhetens siste fase var en skremmende advarsel om fremtiden for de andre som var smittet, men også for lokalsamfunnet.
Rødhette og Louis Bloom
Tegnene på at det er noe direkte galt med et menneske trenger imidlertid ikke å være like tydelige som byller og verkende sår. Også i populærkulturen dukker uncanny valley opp, da gjerne som et virkemiddel. I Nightcrawler, Dan Gilroys thrillerfilm fra 2014, er freelancejournalisten Louis Bloom på jakt etter journalistisk suksess. Han vil bokstavelig talt gå over lik for å få den anerkjennelsen han mener han fortjener innen krimjournalistikken. Seere har påpekt at det virker som om karakteren mangler flere sosiale trekk.
Louis Bloom er spilt av Jake Gyllenhaal, og er dermed et kjent fjes i Hollywood-sammenheng. Samtidig er det noe som ikke stemmer. Bloom har store, undrende og nærmest bedende øyne kombinert med et bredt, kritthvitt smil, og en finkjemmet sleik. Utseendet til en sjarmerende mann som ønsker å gjøre et godt inntrykk. Og Bloom ønsker jo å gjøre et godt inntrykk, det er derfor han stadig forskyver grensene for hva han kan gjøre i jakten på den beste krimhistorien. Hans tilsynelatende underdanige holdning er kun et skalkeskjul for hvem han egentlig er. Bloom har over lengre tid observert mennesker og lært seg deres væremåte, men han hermer ikke godt nok til å ikke skape en dyp, vedvarende uro hos seerne.
Psykopat?
Er Louis Bloom en psykopat i forkledning? Er han rammet av en sykdom som setter ham på kanten av det menneskelige? Ikke engang Bloom vet dette, men han bryr seg uansett ikke. I eventyret om Rødhette og Ulven undrer den unge Rødhette seg over at «bestemor» har så store øyne, hender, ører og munn. «Det er fordi jeg skal kunne ete deg bedre», svarer ulven på Rødhettes spørsmål om hvorfor munnen hans er så stor. Utsagnet føles merkelig relaterbart til skyggene av Louis Blooms sjel.
Det perfekte mennesket
Uncanny valley omfatter også andre området som ikke har noe med sykdom å gjøre. Vi går inn i en tid med stadig mer robotteknologi rundt oss. Menneskelignende roboter skal, etter planen, ta over en del av jobbene ekte mennesker ikke lenger vil ha. I den forbindelse forsker man på hvordan robotene kan bli troverdige nok til å aksepteres av et menneske; foretrekker vi å vite at hotellresepsjonisten er en robot med menneskelignende trekk, eller ønsker vi å lures av teknologien? En eventuell datakrasj i «resepsjonistens» datasystem vil neppe bli godt mottatt hos en gjest som trodde han hadde en hyggelig samtale med et ekte menneske. Illusjonen om liv brytes, og tilbake står et tomt skall. Samtidig er hun levende, hun beveger seg jo (!), og likevel er hun så blottet for alt som skal til for å være levende.
Plastikk fantastisk
Også innen plastisk kirurgi finnes uncanny valley: det er en viss risiko for at man ender opp med en dårlig ansiktsløfting, karikert «nose job» eller anatomisk altfor store lepper når man skal gjøre plastiske inngrep på kroppen. For et par århundrer siden ville mange ha trodd at den opererte var rammet av en potensielt smittsom sykdom, men i dag vet de fleste av oss hva plastikkirurgi er. Amerikanske Justin Jedlica og brasilianske Rodrigo Alves, to «Human Ken dolls», omtales av mange som skrekkeksempler på mislykket kirurgi. Spørsmålet er likevel om vi over tid kan bli vant til denne typen utseender, når vi stadig ser bilder av opererte kjendiser. Kanskje både Shaye Saint John og Louis Bloom en gang i fremtiden ser helt normale ut, sammenlignet med andre mennesker. I så fall kan man bare håpe at det er veldig, veldig lenge til.
Benedicte Tandsæther-Andersen studerer journalistikk ved HiOA, og har en bachelor i kriminologi fra UiO.
