Tekst: Tor Syrstad | Illustrasjon: Mari Burheim
Det er ikke alltid så lett å være poststrukturalist. Stadig i forsvarsposisjon. Alltid beredt for å verne om store franske tenkere. Foucault presses opp i bevisstheten før enhver diskusjon. I kampmodus for Derrida. Det handler om makt. Det handler om språk. Det handler om alt som er viktig. Likevel høster småsmarte resonnementer om diskurs og dikotomier ofte hoderisting og latter. I beste fall kan vi håpe på et medlidenhetens nikk: «litt vel sært dette her. Alt kan jo ikke være relativt».
Et angrep uten like
En mann har gjort tilværelsen mye enklere for oss poststrukturalister. Mannen som elsker å hate, og som ånder for protestene som kommer i retur. Han som reiser på kamptokt i vesten for å hevde den hvite kulturs fortreffelighet. For å sable ned kjønnsteori, homobevegelse, antirasisme og stort sett alt annet som er godt og fint og spennende her i verden. Han vil reformere akademia og sende humanistene på dør. Som samfunnsviter sitter du også utrygt, så lenge du ikke er en stolt, erkekonservativ, hvit, mannlig psykolog, helst med Peterson til etternavn. I dette verdensbildet er postmodernister og poststrukturalister i ferd med å ta over. Hadde det bare vært så vel.
Hvorfor er vi så farlige for Peterson og hans meningsfeller? Ifølge den poststrukturalistiske forståelsen av språk er det et tilfeldig forhold mellom begreper og det begrepene betyr. Ordet tekst har altå ikke noen naturlig eller essensiell forbindelse til fenomenet tekst. Denne forbindelsen skapes i kulturen og er i stadig endring. Mennesker og grupper forsøker å få makt ved å fastsette innholdet i begrepene på en måte som passer med deres virkelighetsforståelse. Ved å fryse ordenes betydning kan de forme hvordan alle språkets brukere tenker. Den poststrukturelle diskursanalysen handler om å avdekke hvordan kampen om språket går for seg, og vise at begrepers fastlåste betydning legger visse premisser for hva som oppfattes som godt, naturlig og selvfølgelig i samfunnet. For Peterson er dette en farlig tankegang, fordi den innebærer at ord som mann og nasjon ikke kan knyttes til objektive og evigvarende sannheter. Derimot er disse begrepene fylt med innhold som kunne vært annerledes. Derfor gir poststrukturalismen håp til alle som ønsker å skape nye normer for samfunnet. Peterson, og mange med ham, er skeptisk til mange av samfunnsforandringene de siste tiårene. Derfor er poststrukturalismen, som en inspirasjonskilde for endring, svært truende.
Folkefiendene
Og her står vi, selve folkefiendene, og jubler. Vi har ikke vært så relevante på år og dag. Latterliggjøringen kommer ikke lenger fra venner på fest eller positivismens naive studenter. Vi har fått en ekte fiende. En ordentlig sint professor som tilbyr enda sintere tekster om alt han ikke liker. Tekstene bejubles på nett. Han er en folkets stjerne, en akademisk antihelt. Men selv stjerner kan ta seg vann over hodet: Det må da være noe han har glemt. Midt blant de spissformulerte poengene sine må det være noe han ser vekk fra. Vi poststrukturalister er nemlig noen jævler på tekstanalyse. Vi kan radbrekke hvilken som helst tale, og se skjulte premisser i den mest velredigerte Youtube-video.
Kampen om hegemoniet
For la oss nå ta Jordan Peterson på alvor noen minutter. Han mener at venstrevridde sjeler på et tidspunkt ga opp klassekampen for å kjempe en ny og annerledes kamp etter en oppdatert marxistisk modell. Venstre-sosialismen lot seg inspirere av fransk akademisk galskap, og slik ble vår tids samfunnsfiende født. Den nye kampen handler ikke om penger, men står mellom «såkalt» undertrykte identitetsgrupper og de som undertrykker dem. Vestlige menn får skylden for alt som er vondt, og på den måten tar kvinner og de politisk korrekte kontroll over språket. Tidligere privilegerte gruppers formuleringsmåte blir stående i skyggen – de blir definert ut. Det Peterson egentlig beskriver her er altså et typisk eksempel på diskursiv kamp. For å bruke poststrukturelle termer, mener Peterson at feminine krefter har klart å fryse fast viktige begrepers betydning på en måte som tjener dem selv. De har fått hegemoni over språket og virkelighetsforståelsen i vesten. Meningsinnholdet er ikke lenger oppe for diskusjon, men definerer i stedet selve debatten. Man kan saktens være uenig med Petersons virkelighetsbeskrivelse, men hans evner innen poststrukturell diskursanalyse kan det ikke være noe å si på.
Så peker professoren på det faktum at feminismen og multikulturalismens hegemoni nå utfordres av nye krefter. De tilsidesatte slår tilbake ved at den tause majoritet tar ordet. Hvite menn setter spørsmålstegn ved grunnpremissene for meningshegemoniet, og sakte, men sikkert, gjør de opprør. De såkalte taperne forsøker å omdefinere sin rolle og kjempe seg tilbake til gammel storhet. Rent substansielt kan dette selvsagt bestrides, men også her er Petersons tenkemåte helt i tråd med poststrukturelle prinsipper. Professorens historiske hovedfiende, Jacques Derrida, pekte jo nettopp på at språkets maktkamp aldri kan vinnes for godt. Dette er selve kjernen av post-elementet i poststrukturalismen. Mens strukturalistene så for seg at språket utgjorde et mer eller mindre stabilt nettverk av mening, fastholdt Derrida at nettverket alltid er i bevegelse. Gjennom språklig, eller diskursiv, brytning skapes nye forbindelser mellom språkelementer, mening og makt. Ifølge Peterson er det dette som nå skjer med de sinte mennene. Derrida hater deg, Peterson, men han leser analysen din med glede.
Faglig sterk, med dikotomisk blind
La oss så se på identitetspoenget til Peterson. Den kanadiske psykologen mener at onde krefter har overbevist selv den minste rare gruppe til å kjempe for retten til «å være seg selv». Resultatet er et samfunn der det normative har blitt merkelig og rart og helt «vanlige» grupper står ribbet tilbake med skadet selvbilde. Derfor ber han disse menneskene skyndte seg å fylle identiteten sin med innhold. De må stå opp og deklarere hvem de er, og ikke minst: De må være stolt av hva de ikke er. Stolt av å ikke være kvinne. Stolt av å ikke være homo. Stolt av å ikke være fra den tredje verden. En poststrukturalist kunne ikke sagt det bedre selv. I en poststrukturell forståelse vil ethvert menneske, og enhver gruppe, definere seg selv i kontrast til «de andre». Når gruppa mangler identitetsinnhold, vil medlemmene undersøke menneskene rundt seg og forme en ny selvforståelse basert på hvem de så absolutt ikke er eller vil være.
Midt oppi alt sin mannsforherligende avsky, leverer altså Peterson en diskurs- og identitetsanalyse som bekrefter genialiteten i alt han er mot. Selve substansen i analysen kan diskuteres, men det er ikke poenget. Jeg tror ikke kvinner er så mektige han skal ha det til. Jeg tror ikke multikulturalismen tar over verden, tvert imot. Jeg tror ikke poststrukturalister står så høyt i kurs på universitetene som Peterson frykter. I alle fall ikke i Oslo. Men Peterson har forstått at språket er en kamparena, der mening aldri blir fastsatt for godt. Han har forstått at vi alle higer etter å være noe – ett eller annet- men at innholdet i det vi er forandrer seg og er flytende. Derfor bekrefter han – i sin person, og i sitt prosjekt – de poststrukturelle tenkemåtene.
Takk for det, Peterson. Jeg vil gjerne være både din og ditt samfunns fiende, så lenge du jobber så iherdig for å holde meg i live.
Tor Syrstad er statsviter og psykologstudent.
