Tekst: Tony Norgaard | Illustrasjon: Mari Hole
Nylig oppdaget jeg en gammel helt alle med en Petterøes-røkende onkel har hørt om; Marius Müller, rockeren som døde i bilulykke i 1999. En slags gitarens Joachim Nielsen. Som den musikkarkeologen jeg er, er jeg ikke fremmed for å finne musikk andre steder enn på Spotify, og i det siste har jeg kost meg med å oppdage flere perler fra Müllers plater i den siste CD-boksen med Christer Falck-stempel på seg. Jeg har også hatt et positivt gjenhør med «Den du veit», som jeg tidligere har avfeid som allsang for folk som kun går ut én gang i året.
Med sitt udødelige gitarriff og fengende refreng er rockelåta fra 80-tallet lett å få på hjernen, selv 35 år senere. Det som imidlertid treffer meg mest, er hvor ofte jeg tar meg selv i å være «den du veit». Teksten kan tolkes dit hen at hovedpersonen forelsket i en person som er i et forhold. Denne personen trenger bare «knipse og si hei» for at hovedpersonen skal komme løpende. Det er beskrivelsen av oss som er én tekstmelding unna å stille opp for en for en annen, helst for å kle av oss klærne eller i håp om en følelse av nærhet som varer litt lenger enn de 2 minuttene og 56 sekundene Marius Müller bruker på låta.
Dette er en historie om ufullendt kjærlighet. En enveiskjørt forelskelse.
Mulig at dere har slått opp
En delvis hjemmesnekra definisjon på fenomenet «Friend zone»: Et vennskap hvor den ene er ulykkelig forelsket og undertrykker følelsene sine, uten evne til å kvitte seg med olme baktanker om en lykkelig slutt. Man kan ha fått avslag og beskjed om at den andre helst vil være venner, men man kommer fortsatt løpende. Enda verre er det med de som er forelsket i noen som er i et forhold, slik som i «Den du veit». Hovedpersonen sitter faktisk og ønsker seg et samlivsbrudd. Jeg har tatt meg selv i å ønske at tilsynelatende gode kjæresteforhold skal ta slutt så jeg kan få sjansen. Hva slags venn er jeg da?
Jeg kommer kommer alltid løpende til deg
Det er ikke alltid så lett å vite at man er «den du veit». Jeg har vært den som blir med på Hanna Montana-filmen på kino, selv om jeg på ingen måte er fan. Jeg latet som. Lastet ned låtene og hørte på dem slik at denne vennen skulle se det i MSN-statusen min. Ikke nok med det, jeg reiste i over tre timer med buss og overnattet med denne vennen for å se filmen. Det er lett å gjette hva jeg håpet skulle skje. Andre ganger har jeg stått opp midt på natten etter å ha fått en SMS for å gå ut og ta to øl og få en klem før utestedet stenger. Det er pinlig å tenke på at jeg har vært så utspekulert mot de jeg har kalt venner. Av og til har jeg prøvd å la være å svare på snaps, vente med å se meldinger, eller enda verre, si nei til å henge. Jeg kaldsvetter nesten av tanken på at jeg går glipp av en mulighet til å overtale disse personene om at det er meg du vil ha. For det er det det blir, overtaling. Sånn sett er det sunnere å høre at man ikke er noens type, fremfor «jeg vil ikke miste deg som venn», for i det finnes det enda et håp. Da har man kanskje det som skal til, det er bare å stå løpet ut og prøve og overbevise. Eller overtale.
For jeg er den du veit
Hvem er «Den du veit»? På et eller annet tidspunkt har vi kanskje alle vært det. 15-åringen som bruker hardt opptjente ukepenger på en langtur for å være på premieren til en film han visste kan kom til å hate, eller 40-åringen som mer enn gjerne henger igjen en etter jobb i tilfelle det er bruk for en hjelpende hånd. Alle kan være ulykkelige og forsmådde, føle seg lurt av både ens egen og andres følelser. «Den du veit» er kanskje den minst homogene gruppen i samfunnet vårt. Kanskje er vi også, om vi er ærlige med oss selv, noen ganger den andre som holder noen på kroken?
Tony Norgaard studerer Medier og kommunikasjon ved OsloMet.
