Tekst: Jo Marvik | Illustrasjon: Christa Barlinn Korvald
I Norge operer vi med forvaring, en særegen straffereaksjon tiltenkt person som har begått alvorlige forbrytelser som krenker andres liv, helse og frihet. Forvaring er forbeholdt dem rettsvesenet anser som tilbøyelige til å gjenta samme type forbrytelse. Domstolen setter en tidsramme for straff, men som kan forlenges periodevis livet ut. Ofte kan en kort tidsramme i realiteten bli om til lengre soningstid enn en lengre tidsramme, da en kort forvaringsdom i mange tilfeller blir forlenget. Forlengelsen kan være inntil fem år. En dom på tre års forvaring kan med andre ord lett bli forlenget og bli lengre enn en fem års forvaringsdom. Ideelt sett skal forvaringsdømte sone i egne avdelinger. Disse har mer fokus på individuell oppfølging enn andre domsavdelinger.
Helt siden 1903, med den første samlede fengselslov, har norske fengsler vært basert på et system som belønner god oppførsel, et slags privilegiesystem. For en innsatt på forvaring er en uviss framtid og soningstid, forståelig nok, rot til mye misnøye, frustrasjon og apati. Fengselet bøter på slike tendenser med sysselsetting, aktiviteter og enkelte fysiske goder, men også med en progresjonsstige basert på tillit. Avdelingene opererer med ulik grad av tillit og rigiditet. Når en innsatt viser tegn på tilpasning, samarbeid og rusfrihet, omrokeres personen videre til en avdeling med høyere grad av tillit og lavere rigiditet. Slik får en innsatt følelse av progresjon i soningsforløpet. Kriminalomsorgen jobber med å etablere fengsler med lavere sikkerhet for de mest «erfarne» forvaringsdømte, noe som kan bli til et videre nivå i privilegiesystemet.
Fengselets rammer
I norske fengsler opererer man med tre sentrale sikkerhetsbegreper. De fysiske hindringene, som murene, gitteret og låsene, går under statisk sikkerhet. Organisatorisk sikkerhet omhandler rutiner og planer anstalten har til ulike situasjoner, mens dynamisk sikkerhet fokuserer på de menneskelige relasjonene mellom ansatte og innsatte. I sistnevnte spiller tillit en stor rolle. Et rigid fengselssystem er både svært infantiliserende og krenkende. Det å redusere mistenkeliggjøring overfor en innsatt ved å la hen dra på permisjoner til venner eller familie, bruke kniv til matlaging, til bare det å kunne stå med ryggen til vedkommende, er med på å gjenoppbygge et nedbrutt menneskeverd. Den amerikanske sosiologen Erving Goffman (1961) kalte menneskers ankomst til en total institusjon (som et fengsel), for en mortifikasjon av selvet, hvor rekvisittene til ens egen identitet blir brutt ned og erstattet med institusjonens egne rekvisitter og utdelte identitet. Prosessen kan også sees på som en nedbrytning av menneskeverdet, hvor vedkommende blir nedbrutt gjennom mistenkeliggjøring, for så å gradvis gjeninnføre verdighet og mer normal grad av tillit til den innsatte. Slik blir tillit et sentralt gode i fengselets privilegiesystem.
Fengselets inngripen kan, i mer Goffmansk ånd, også føre til et tappet individ som føler seg nektet for autonomi. I en slik streben kan ens individualitet bli satt i motsetning til fengselet. Det kan føre til at mange driver med ulike grader og former av opposisjon, inkludert en ren symbolsk form for opposisjon. Den utarter seg på ulike måter, men kan for eksempel komme til uttrykk gjennom å motsette seg formelt reglement ved å oppbevare sukker, gummihansker eller andre rekvisitter på egen celle, tilsynelatende uten å bruke det til noe. Etter cellevisitasjon kan disse elementene bli fjernet før det hele igjen blir repetert. Kriminolog Thomas Ugelvik (2011) observerer lignende tendenser der innsatte praktiserer opposisjon ved å justere tildelt mat på kreative måter. I stedet for total underkastelse, skaper de seg selv som subjekter med egne smakspreferanser og opparbeidede ferdigheter. Et slikt opponerende subjektiveringsarbeid kan gi følelsen av individualitet for den innsatte.
Bildet av en forvaringsdømt
Det er mulig å legge frem generelle beskrivelser av menneskene som står bak de ulike dommene som eksisterer i en forvaringsanstalt for menn. De kan minne om idealtyper. De er konstruksjoner som rendyrker enkelte spesielle trekk ved den innsatte. Slike idealtypemodeller står i fare for å forvrenge sannheten mer enn å fungere som et produktivt virkemiddel. Det er dermed viktig å understreke at realiteten naturligvis er mye mer kompleks og at idealtypene står i fare for å falle i en subjektiv virkelighetsbeskrivelse fra den som legger dem frem. De tre idealtypene her er forenklet til tre ulike type dommer. De er basert på vold, ofte med død til følge, sedelighet og ildspåsettelse.
Den voldsdømte kan beskrives som maskulin, han kan ha bakgrunn i kriminelle gjenger og historikk med anabole steroider. Han kan være manipulerende mot andre innsatte og være katalysator for statuskamper. Fengselets infantiliserende inngripen kan føre til en motreaksjon og kompensasjon gjennom hard trening og muskelbygging for denne typen innsatte. Til motsetning er personen dømt for ildspåsettelse særdeles tilbaketrukket, ressurssvak, fungerer svakt sosialt og har innslag av personlighetsforstyrrelser. Forbrytelsen er i større grad et resultat av uforløst frustrasjon mot institusjoner eller mennesker, enn den stereotypiske forestillingen om en pyroman som tenner på boliger basert på en sykelig trang. Sist er den sedelighetsdømte også tilbaketrukket og fungerer svakt sosialt. Stigmatisering forekommer, hvor han ofte blir minnet på av andre innsatte at han er underdanig eller mislikt, ofte implisitt og i stille form bak betjentenes rygg, noe som kan forsterke komplekser han allerede besitter.
Den sedelighetsdømte frykter også løslatelse. Det eksisterer mange organisasjoner som jobber med å hjelpe innsatte ved en løslatelse, men de fokuserer ofte kun på rus, vold og vinningskriminalitet, og ikke problemer som er relevante for sedelighetsdømte. Ved en potensiell bolig for en løslatt sedelighetsdømt blir naboer informert om den løslatte og hans dom. Slik forsterker alle disse prosessene en sosial ekskludering som gjør det rasjonelt for den sedelighetsdømte at han i mange tilfeller heller vil forbli i fengsel, enn å løslates.
Dynamikken blant de dømte
Like barn leker også best i fengselet. Det er fascinerende i hvor stor grad relasjoner og “klikker” i stor grad baserer seg på like typer dommer. Statuskamper forekommer blant voldsdømte og det er et velkjent fenomen at sedelighetsdømte er utsatt for hat og stigmatisering. Dette var bakgrunnen for et mord i Ringerike fengsel senest i 2017 hvor en sedelighetsdømt ble drept. Idealtypene kan på den måten vise seg nyttige i en analyse av fengsler.
Studier og forbedring for innsatte og ansatte innenfor fengslets fire murer vil forbli et ufullendt prosjekt. Nye goder og nivåer innen privilegiesystemet, med opprettelsen av flere lavsikkerhetsanstalter, kan være nyttige. Kanskje fengselssystemet med fordel også kan ha et mer avslappet forhold til innsattes symbolske former for opposisjon samt ta en kikk på nødvendigheten av sine egne symbolske undertrykkelsesmetoder. Det kan nemlig hende rekvisitter som betjentuniformen, gitteret og piggtråden ikke tåler tidens tann.
Litteratur:
Goffman, Erving. (1961). Asylums: Essays on the social situation of mental patients and other inmates. New York: Doubleday.
Kriminalomsorgen. Kriminalomsorgens historie. Hentet 01.02.19 fra http://www.kriminalomsorgen.no/kriminalomsorgens-historie.237908.no.html
Ugelvik, Thomas. (2011). Fangenes friheter. Makt og motstand i et norsk fengsel. Oslo: Universitetsforlaget
