Oslo – urban natur gjennom generasjoner

Tekst: Ariane Karlsen | Illustrasjon: Camilla Voutilainen Nordbø

Melkemannen kjører så fort i svingene at det klirrer i flaskene. Brosteinen får melken til å skvulpe kraftig. Mormoren min har fortalt meg dette. Hun ble født like før jul i 1932 og vokste opp ved Olaf Ryes plass på Grünerløkka i Oslo. Grünerløkka var den gangen et sted for arbeiderklassen, med små leiligheter og felles toalett i gangen. I dag er Grünerløkka et hipt sted med nisjebutikker, caféer og restauranter.

Ikke bare Grünerløkka var annerledes før. Andre steder har forandret seg enda mer. Manglerud har navnet sitt etter en gård. For 70 år siden var det landbruksareal der. Kuer beitet på engene, og kanskje kjørte melkemannen melk herfra? I dag står det blokker og rekkehus der jordene lå. Manglerud gikk fra å være en gård til å bli en drabantby.

Natur i Norge
Oslo er i konstant endring og utvidelse. Mange av endringene er brutale, sett fra naturens side. For bedre å kunne drive forsvarlig utvikling, kartlegges byens naturtyper. Til min masteroppgave har jeg kartlagt områder fra den tettbygde bykjernen og ut i den frodige marka. Jeg bruker systemet «Natur i Norge». Dette systemet deler naturen inn i naturlige, seminaturlige og sterkt endrede naturtyper. Naturtyper kan være for eksempel skog, myr eller åker. Disse er igjen delt inn i mer spesifikke typer. Når man kartlegger naturtyper, har man fokus på hvilke planter som finnes i et område. Plantene skaper grunnlaget for hva annet som kan leve der.

Innenfor de sterkt endrede naturtypene finner vi typisk bynatur som asfalt og gressplen. Men i byene finner vi også her og der en liten «øy» av «ekte natur». Disse er ikke alltid lette å kjenne igjen og plassere i systemet. For systemet er opptatt av å få med hele økologien og sammensetningen av arter. Det holder ikke at det er trær der for at det skal kartlegges som skog. En del av det de fleste av oss tenker på som skog, skal derfor likevel ikke kartlegges som skog.

Ofte kan et område som ser ut som skog, egentlig være gamle eng- og åkerrester som gror igjen. Før dette skal kartlegges som skog, må økologien være som i skogen. Det er en prosess som tar mange år. Det skal være en mer eller mindre bestemt sammensetning av arter. Før det er blitt til «skikkelig skog», skal det fortsatt kartlegges som det som var der før det begynte å gro igjen. Derfor må vi i mange tilfeller kjenne historien til området, gjerne 70-80 år tilbake i tid.

Kartlegging i praksis
Når jeg kartlegger, går jeg rundt med et slags forvokst nettbrett og tegner inn områder oppå et flyfoto av stedet vi undersøker. Gamle flyfoto kan også være til hjelp når man trenger å kjenne historien til området. Det finnes flyfoto av Oslo helt tilbake til 1937.

Da jeg kartla områder i Oslo til min masteroppgave, og studerte parker og parkeringsplasser, var det flere som lurte på hva i alle dager jeg drev med. Det var til og med en som avsluttet en telefonsamtale for å spørre meg hva jeg gjorde. Han lurte på om jeg var spion.

Kartlegging og byutvikling
Hvorfor skal vi kartlegge et sted med bare asfalt? Det er vel ingenting som lever der? Det er faktisk overraskende mange arter man kan finne der også. I sprekker i asfalten kan vi i tillegg til hestehov og løvetann finne arter som tunbalderbrå, tunrapp, engrapp, groblad og burot.

For å kunne ta gode og bærekraftige valg i den videre byutviklingen, må vi vite hva slags natur vi har. Hvordan kan vi ellers vite hvilke områder vi kan bygge ut, hvor vi kan legge nye veier og hvor vi bør la være? Kunnskap om ulike naturtyper og hvor de befinner seg, er viktig for beslutningstakerne.

Jeg lurer på hva slags Oslo mine barnebarn vil oppleve. Hvor annerledes kommer byen til å være? Kommer den til å være grønnere enn den er i dag? Kommer bygningene til å stå enda tettere? Være høyere? Kanskje de fleste hager og parker er på taket av bygningene? Når jeg forteller mine barnebarn om min ungdomstid i Oslo, hvor annerledes kommer «mitt Oslo» til å høres ut for dem?