Tekst: Katrine Bjørnsdatter | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Klimatrendene peker mot trøbbel, samtidig ber statsministeren oss føde flere barn. Samtidens unge voksne må forene oppfostringen av landets neste generasjoner med følelsen av å stå overfor en gryende dommedag.
Min ideelle fremtid innebærer at jeg blir mor. Selv
er jeg en av de heldige menneskene som kan si at jeg har verdens beste mamma. Moren min har derimot innrømt at hun til tider skjemmes over å ha satt barn til verden. Før du tenker at jeg må være litt av en forferdelig datter som har fått moren min til å angre på at hun fødte meg, vil jeg bare
si dette: Tankene hennes har ingenting å gjøre med hvordan jeg, eller noen av søsknene mine er. Hun er bekymret for fremtiden vår, i sammenheng med (og dette har du hørt før) fremtiden til planeten. Tanken er smittsom. Hvordan kan jeg sette barn til en verden som ikke kan garantere en trygg og bærekraftig fremtid? Hva slags liv kan jeg håpe på for det barnet? Om det viser seg at levestandarden tvinges nedover i løpet av deres tidsalder, burde jeg bare ha latt være? På tross av klima- argumentet kan jeg kjenne en slags biologisk, følelsesstyrt stahet i meg. Den ber meg om å ignorere fornuften fullstendig.
Disse tankene flyttet inn i hodet mitt for noen år siden, og stadig vekk kan jeg høre dem romstere der oppe. Hver gang jeg tror at de endelig har tatt kvelden, starter de opp igjen med stadig flere spørsmål og debatter. Tankene handler ikke om den umiddelbare, uunngåelige frykten som kommer med det å bestemme seg for å bli gravid. Jeg er nok ti år unna tiden av livet mitt hvor det blir en virkelighet. De handler rett og slett om hvordan og hvorvidt jeg kan forsvare den ideelle fremtiden jeg ser for meg. «Skal jeg få barn? Skal jeg ikke få barn?» har blitt til «er det moralsk forsvarlig å få barn i samtiden, med tanke på klimaendringene vi står overfor?»
Fornuften skriker nei, men den følelsesstyrte staheten kommer fort på banen: Kanskje jeg bare lider av livsstilsar- roganse? Mener jeg at den norske levestandarden er det som sikrer at livet er verdt å leve? I Oslo møter jeg millionærer på min egen alder. De snakker om livene sine som om jeg deler de samme mulighetene og erfaringene. Selv om jeg har mindre økonomisk frihet og stabilitet enn de har, vil jeg påstå at jeg lever et godt liv. Det er mulig at jeg fortsatt ville likt livet mitt selv etter en nedgang i levestandard. Planeten vår kan ikke støtte et elitistisk levesett inn i evigheten uansett. Hvor i all verden kommer tanken om at materielle goder og ekstravagante opplevelser er det som gir livet verdi?
Jeg må stoppe meg selv. «Materielle goder og ekstra- vagante opplevelser» blir en lettvint måte å ufarliggjøre tapet av et trygt samfunn på. Hva vil skje når landmasser svelges av havet og ørkener sluker opp stadig flere bebodde områder? Vil prisen for overlevelse bli for høy for velferds- samfunnet vårt å takle? Da blir plutselig «materielle goder» en eufemisme for «et velfungerende helsesystem», og «ekstravagante opplevelser» en fancy frase som erstatter «et næringsrikt kosthold og tilgang på ferskvann». Hvordan skal kjære mor konkurrere i kampen om ressursene med en bachelorgrad i medievitenskap?
Nå ble det altfor mørkt. Menneskeheten har opplevd masseutryddelse før. På dette punktet i teksten vil jeg gjerne takke forfedrene mine i 1347 som ikke ga opp reproduksjon på tross av svartedauden og vanskelige tider. Mye kan gå galt, så hvorfor reproduserer mennesket i det hele tatt? Selv klarer jeg ikke å gi et konkret svar på hvorfor jeg har dette ønsket om å bli mor. Min egen mamma kan heller ikke svare på hvorfor hun bestemte seg for å få barn, på tross av hvor mye jeg spør og graver. Som nevnt tidligere, er vel dette ett av de områdene hvor biologien overkjører fornuften. Hand- lingen er muligens dømt til å være delvis egoistisk, på tross av hvor mye man forbereder seg eller reflekterer omkring den på forhånd.
Vil mitt eget egoistiske ønske om å få barn føre til at dette mennesket må lide gjennom livet sitt? Kanskje denne bekymringen sier mer om en evig skyggeside ved det å være forelder, enn den gjør om problemene i samtiden. For sikkerhetsskyld: La oss jobbe for å begrense disse problemene så mye som mulig slik at våre egne barn slipper å dele samme dilemma. Den fundamentale oppgaven til en forelder er å gi barnet sitt muligheten til å vokse opp og finne ut av livet på egenhånd. For øyeblikket nøyer jeg meg med denne konklusjonen, helt til tankesyklusen starter forfra igjen og igjen. Og igjen.
