Tekst: William S. Mørch | Foto: Europafilm
Relic
Premiere: 30.10.2020
Regi: Natalie Erika James
Skuespillere: Emily Mortimer, Robyn Nevin og Bella Heathcote
Språk: Engelsk
Sjanger: Skrekk/drama
Produksjonsår: 2020
Distributør: Europafilm
Ingen sykdom skremmer meg mer enn demens. Tanken på irreversibelt å miste grep om meg selv og livets mest grunnleggende bestanddeler; det er ekte marerittmat. Og til tross for hvor skummelt jeg synes det er, sliter jeg med å forstå opplevelsen av demens. Heldigvis har min nærmeste familie enn så lenge vært skånet for sykdommen, så jeg har aldri virkelig vært nær den. Enda mer utfordrende er det å se for meg at jeg plutselig ikke vet det jeg alltid har visst, at jeg ikke kjenner dem jeg alltid har kjent. Hvem skulle tro at nettopp en skrekkfilm skulle by på midlene til å føle empati med de som er rammet av sykdommen?
Når bestemor Edna (Robyn Nevin) ikke gir lyd fra seg, reiser datter og barnebarn til hennes avsidesliggende hjem for å sjekke at alt går bra med henne. Ved ankomst viser det seg at hun er sporløst forsvunnet. Mor Kay (Emily Mortimer) og datter Sam (Bella Heathcote) opplever merkelige ting i huset: Det vokser sorte flekker på veggene, og stadig hører de skraping, skritt og dunking bak veggene – spesielt om natten. Men etter tre dager med leting og venting returnerer plutselig Edna som om ingenting var hendt. Selv om hun tilsynelatende er mentalt tilstedeværende og i god form, presser mareritt, luskende skygger og illevarslende tegn gradvis frem den ubehagelige sannheten.
Demens rammer hele familien, sier man, og Relic handler ikke bare om opplevelsen av demens for det syke individet, men hvordan det påvirker familien, eller i hvert fall datter og datterdatter. Det eneste som er mindre fryktelig enn å få demens selv, er vel at ens nærmeste skal få det, at man må se sin mor eller mormor bli spist levende av sitt eget sinn. Disse utfordringene utgjør det dramatiske grunnlaget i den australske skrekkfilmen både fordi familien samles i motgangen, men også splittes i at de vil håndtere den på svært forskjellige måter.
I skrekkfilmer flest er det et fremmed element som truer livets orden og normalitet, gjerne på dødelig vis. Det kan være forbannede spøkelser (The Ring, 2002), demonbesettelser (The Exorcist, 1973), gale seriemordere (Halloween, 1978–2018) eller en blanding av flere slike troper (The Conjuring-serien, 2013-), for ikke å glemme zombier, vampyrer og andre monstre. Men i Relic kommer trusselen innenifra. Filmen forsøker ikke å konstruere en ytre, fjerntliggende skrekk, men tar en trussel vi alle kjenner på, og forsterker dens latente uhygge med skrekkfilmens surrealistiske grep.
Gjennom filmen spør en seg selv, sammen med datter og barnebarn, hvorvidt bestemor Edna faktisk er i ferd med å bli dement, eller om det er noe annet i huset som får henne til å oppføre seg som hun gjør. Hun prater med seg selv, får enorme humørsvingninger og blir paranoid og voldelig. Og så var det alle skrape- og dunkelydene, skyggene som smyger rundt i bakgrunnen og Kays gjentagende mareritt. Den tilsynelatende gode, gamle spøkelseshistorien viser seg fort å være en original subversjon av både skrekksjangerens hjemsøkte hus og familiedramaets generasjonskonflikter; bestemor trenger hjelp, men hva er egentlig problemet og hva er den beste måten å hjelpe henne på? Fremfor at spøkelseshuset terroriserer sine beboere, lar regidebutant Natalie Erika James huset reflektere den indre trusselen; det som plager familien fra før av, manifesterer seg på selve eiendommen. Et eksempel er de sorte flekkene på veggene som blir større og større, samtidig som lignende flekker gror frem på Ednas kropp. Den indre trusselen vokser ut av seg selv slik at det ikke lenger bare er bestemors vaklende psyke som byr på vansker.
Filmen er full av regn og tåke; det kunne like gjerne vært i ville, våte Hordaland som i Australia. Lyddesignet består som sagt av virkningsfulle skrap, knirk og dunk, og regelmessig dukker det opp en slags ambiens som minner om lyden av å ha hodet like under vann. Og det er litt slik jeg innbiller meg at demens føles, som om man har hodet like under vann, hvorfra alt ser tåkete og flekkete ut, og alle lyder forvrenges til knirk, dunk og dunkle ekko. Uten å røpe for mye er det spesielt en scene hvor Sam er fanget i en av husets hemmelige korridorer, hvor veggene kommer nærmere og nærmere hver gang hun ser vekk, som for meg står som en virkelig sterk visuell metafor på å være fanget i demensens rom.
Relic er ikke en skrekkfilm som får deg til å hoppe i setet med billige knep. Den forsøker heller å spille opp en latent sykdoms-, aldrings- og dødsangst hos seeren med et økende trykk gjennom filmen. Den fremstiller en vanskelig familiær situasjon, spiller opp det uhyggelige i den og lar den få uttrykk i overnaturlige dimensjoner. Fremfor å kaste blodige grimaser i ansiktet ditt hvert tiende minutt, akselerer gruen konstant opp mot et klimaks både skrekkfans og dramatilhengere kan oppleve som verdig. Det er mysteriet, familiekonfliktene og filmens generelle ubehag som holder deg på kanten av setet tvers igjennom. Det er strålende at også skrekkfilmsjangeren kan tillate seg å la uhyggen ta utgangspunkt i en utfordrende familiær eller politisk tematikk, slik vi har sett flere tilfeller av de siste årene med blant annet The Babadook (2014), Get Out (2017), Hereditary (2018) og nå Relic.
