Tekst: William S. Mørch | Foto: Selmer Media
Saint Maud
Premiere: 13.11.2020
Regi: Rose Glass
Skuespillere: Morfydd Clark, Jennifer Ehle, Lily Knight, Lily Frazer
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama / Skrekk
Distributør: Selmer Media
Jeg har aldri pustet Guds ånd, aldri hørt hans ord eller kjent hans hånd. Fra den ateistiske utsiden ser religionen først og fremst ut som et sosialt fellesskap, en samling under en fraværende Gud i hans navn. Trosfellesskapet synes for meg å være det viktigste for de fleste kristne; de fleste mennesker har behov for tilhørighet. Jeg tror på at folk tror, og jeg tror på at mange virkelig elsker Gud og Kristus, men jeg har vansker for å tro at de mange har en personlig og intim relasjon med Den hellige ånd. Nærhet mellom guddom og individ forbinder jeg først og fremst med kristenmystikere som Johannes av Korset, William Blake og Simone Weil. Personer som på idiosynkratisk vis presset kropp og sinn tett imot det hinsidige, som «ga avkall på sitt eget / tok på seg tjenerskikkelse» (Fil. 2:7), for slik å kjenne på guddommelighetens uendelige intimitet, opplevelsen av å nyte den hellige Elskede, «med flammen som fortærer uten å volde smerte»[1]. Den tittelbærende figuren Saint Maud (Morfydd Clark) tar del i nettopp denne tradisjonen av intime gudsrelasjoner: Hun kjenner Herrens hånd og hører hans ord.
Etter at den unge sykepleieren Maud gjennomgår en traumatisk opplevelse ved St. Afra’s Hospital i en anonym britisk kystby, sier hun opp og går over til å bli en fastboende sykepleier og hushjelp hos den døende danseren Amanda Köhl (Jennifer Ehle). I mellomtiden har hun veltet inn i en besettende gudetro hvis underkastelse også medfører en følelse av å være utvalgt til noe stort. Danserinnen er dekadent og borgerlig; mellom kreftmedisiner og sykestell damper hun av sigarettrøyk, holder fuktige fester og ligger med eskorter i herskapshuset sitt. Maud vet sin plass og lar Amanda gjøre sitt til hun en dag viser interesse for pleierskens religiøse oppvåkning. Gudsforholdet viser seg å være noe annet enn gjennomsnittlig kirkegjengeri og bønner; Maud mener seg å belønnes seksuelt når hun handler etter Herrens vilje. Frue og knekt deler en orgastisk opplevelse i Guds nærvær, og Maud ser det som sitt prosjekt å frelse Amanda.
Besettelsen er intet nytt i skrekken, om det så handler om overnaturlige vesener som tar bolig i mennesket, eller olme menn i natten besatte etter å nærme seg sitt begjærsobjekt, koste hva det koste vil. Det er som regel den ene eller den andre formen for besettelse som danner uhyggelighetenes premiss, hvilket gir mening når vi husker at det norske ordet «besettelse» dekker over både «obsession» og «possession». Der «obsession» karakteriserer noens utadvendte, indre lidenskap eller uoppfylte besittelsesbehov, er «possession» at noe(n) besettes av noe(n) andre. Og selv i «obsession» kan man spørre seg om hvem som eier hvem: den begjærlige eiesyke eller begjærsobjektet? «Besettelse» betegner kanskje begge forhold og er dermed vagere, men det viser også til at man kan være utsatt for både obsession og possession på en og samme tid. Og hva er ikke den mystiske gudetro om ikke en slik besettelse? Lar man seg ikke underkaste, å besettes av en høyere makt, samtidig som man ivrig følger et diffust, men mektig, åndelig mål? Med sin brede besettelsestematikk formår Saint Maud ikke bare å skrive seg inn i to skrekkfilmtradisjoner, men fornyer også dem begge. Ved å la Maud inkarnere både indre og ytre besettelser betoner filmen ubehaget av tvetydigheten i besettelsens natur. Tilskuerne engstes i tvilen: Dreier filmen seg om en «obsession» eller en «possession»?
Fra filmens første stund er vi tett på Maud. Vi hører hennes tanker, tar del i hennes bønner til Gud og ser som oftest verden slik hun ser den. Hun fremstår from, som en god kristen, men det er likevel klart at hun ikke er preget av kirkens institusjonaliserte teologi. Hennes kristendom er en idiosynkratisk kristendom tuftet på en individuell og protestantisk nærhet med helligdommen samtidig som den henter inn helgenbilder og ritualer fra katolisismen. Selv om hun nyter et intimt og seksuelt forhold med Gud, utsetter hun seg også for selvskading når hun mener å ha handlet galt. Jo mer vi lærer om Mauds Gud, desto mer nærliggende er det å spørre hvorvidt denne Herren egentlig er kristendommens hellige ånd eller noe annet, noe eldre og mørkere?
Dessuten er vi alltid usikre på hvor mye av det åndelige som faktisk tar sted, og hvor mye som er Mauds innbilning. Morfydd Clark er gjennomført overbevisende som den ustabile, unge sykepleieren slik at vi alltid tror på Mauds opplevelser som genuine til tross for en rekke tegn som tyder på at noe er galt. Gudetro er i seg selv forholdsvis harmløst, men å tro at Herren har en stor plan for deg, er sjelden et sunnhetstegn. I Louis Theroux’ dokumentar By Reason of Insanity (2015) kommer han tett på personer med betydelige psykiske lidelser som har begått alvorlige kriminelle handlinger. Noe av det mest påfallende var hvor mange av dem som fortalte at de handlet på ordre fra Gud, og at de hallusinerte at himmelen pratet til dem eller omformet seg på uvirkelige måter. Maud ville ikke vært noe overraskende tilskudd i denne gjengen.
Foruten spenningen mellom den psykiske nedstigningen og den gudommelige opphøyelsen i Maud preges hun, Amanda og alle de andre personene av en påtakelig ensomhet. I mangel av genuine relasjoner er personenes forhold kun av en profesjonell, flyktig eller tingliggjort karakter. I tillegg til Guds selskap har Maud alltid verdslig besøk av støyende musikk fra nærliggende utesteder, skrikende naboer og annen støy, dermed tillates hun aldri å være helt alene samtidig som ensomheten hennes aksentueres. Det finnes ikke lenger noe samfunn, bare individer, og Saint Maud viser en uhyggelig konsekvens av individualismens ensomhet og samfunnet som ikke får øye på, for ikke å snakke om bryr seg om, sine mest sårbare mennesker.
Saint Maud sparer på skrekkens mest utagerende virkemidler, men når filmen virkelig trykker på gassen, er det desto mer virkningsfullt. Det betyr ikke at filmen ikke er skummel, men det handler først og fremst om en sannferdig uhygge som åler seg under huden din, mer enn voldsomme piskeslag i form av enkle skvett. Filmen tar både sine tilskuere og personer på alvor og konstruerer en troverdig fortelling om en ung, ensom jente på vei utfor stupet i en grotesk, dekadent verden. Uavhengig av Mauds handlinger er det vanskelig ikke å føle på en viss sympati, kanskje fordi vi kommer såpass tett på og ønsker å forstå henne. Verdenen som tygger henne opp, fremstår virkelig, detaljert og nøye sammensatt; ingenting virker tilfeldig i store kunstverk. Sammen med et knippe andre skrekkfilmer, setter Saint Maud standarden for hva sjangeren kan være i dag og den kommende tiden. Den tar ikke bare skrekken seriøst, men oser også av overskudd og kjærlighet til filmmediet. Dette er en film som bør bli snakket om, skrevet om, og by på inspirasjon for filmskapere i årene som kommer.
[1] Johannes av Korset: Åndelig sang. S.15. Oslo: Bokvennen 2015
