Tekst: Eline Prytz Andersen | Foto: Film fra Sør
Film fra Sør: Radiograph of a Family
Regi: Firouzeh Khosrovani
Kinematografi: Mohammad Reza Jahanpanah
Musikk: Peyman Yazdanian
Medvirkende: Soheila Golestani
Språk: Persisk
Sjanger: Dokumentar
Produksjonsår: 2020
Produksjonsland: Norge, Iran og Sveits
Da jeg for noen år siden besøkte Iran på turistvisum, var det kvinnene som gjorde størst inntrykk på meg. Hvordan de i hovedstaden bar hijabene så langt ned på bakhodet at det snarere minnet om fransk mote enn et dekkende hodeplagg, vitnet om at den unge befolkningen gjorde opprør mot sine styresmakter – de selvsamme styresmaktene som deres foreldre og besteforeldre bare noen tiår tidligere kjempet for å innsette.
Det er nettopp foreldregenerasjonens revolusjon – den iranske revolusjon – som tematiseres i Firouzeh Khosrovanis dokumentar Radiograph of a Family. Med utgangspunkt i foreldrenes private film- og fotoarkiv, brevutvekslinger og samtaler viser hun noen av de bakenforliggende årsakene og påfølgende konsekvensene av hendelsene som førte til det historiske maktskiftet i Iran i 1979. Hun poengterer dermed at private anliggender også er politiske.
Åpningsscenen er lagt til regissørens barndomshjem. Den viser et folketomt hus med noen få, tildekkede møbler, et mørkebrunt flygel og et par lysekroner hengende fra taket. I bakgrunnen kan et stille sus fra omverdenen høres før et noe melankolsk pianospill innleder fortellerstemmen: «Mother married father’s photograph», sier Khosrovani. Denne absurde setningen får snart en klar betydning. Regissørens mor giftet seg nemlig med en mann hun aldri hadde møtt, og som ikke var til stede i deres eget bryllup. Hun ble kjent med sin kommende ektefelle utelukkende gjennom tilsendte bilder og brev.
Tro til foreldrenes historie blir vi dermed også introdusert for moren, Tayi, og faren, Hossein, gjennom gamle brevutvekslinger og familiebilder. Vi lærer at Hossein kommer fra et sekulært, liberalt iransk hjem og studerer for å bli radiolog i Sveits, mens Tayis oppvekst er preget av strenge, religiøse forhold. Aldersforskjellen mellom dem er omtrent 20 år.
Etter bryllupet flytter Tayi til Sveits for å bo med sin ektefelle. Gjennom levende bilder fra samtiden, fotografier av det nygifte ekteparet og bruddstykker av tiltenkte samtaler mellom dem får vi smake på den vestlige sekstitallskulturens grensesprengende ungdommelighet, yrende kulturliv og lyse fremtidstro. Det blir likevel snart tydelig at Tayi ikke føler seg hjemme i vestens sekulariserte, tidvis seksualiserte verden, hvor religion kun er et personlig anliggende. Dette kommer frem i en episode der ektemannen oppsøker en fotograf for å ta deres forsinkede bryllupsbilder. Tayi bærer ikke hijaben på noen av disse bildene. Hun skriver løgnaktig i et brev til sine foreldre at fotografen var en kvinne.
Hossein omfavner på sin side den vestlige tidsåndens liberale idealer og tankesett. Den sveitsiske tilværelsen passer ham utmerket. I denne tidlige delen av ekteskapet er det tydelig at det er Hossein som legger føringer for deres sameksistens, og han påser især at de har et sekularisert forhold til islam. Når Tayi blir gravid, klarer hun imidlertid å overbevise ektemannen til å flytte tilbake til Teheran. Der venter det fraflyttede huset fra filmens åpningsscene. De tomme rommene fylles straks med Hosseins møbler og malerier og likner til forveksling innsiden av et europeisk middelklassehjem. Noen filmklipp fra samtiden viser videre at den iranske hovedstadens gater er fylt med menn i lysebrune dresser og kvinner i kjoler med bare skuldre og legger, filmreklamer av lettkledte mennesker og store reklameplakater av sminkede kvinneansikt. Det er tilsynelatende lite som skiller Teheran fra en vestlig storby.
I tiden mens Tayi har bodd i utlandet, har vestlige verdier infiltrert kulturen og normene i hjemlandet. Hun kjenner ikke lenger igjen sin egen by og føler at også hun, i fravær av en tydelig religiøs tilhørighet, er i ferd med å miste seg selv. Dette identitetstyveriet er hun ikke alene om å kjenne seg som et offer for. De iranske myndighetene hadde i løpet av det siste tiåret ført en aktiv industrialisering-, modernisering- og urbaniseringspolitikk i landet, som sammen med en vestliginspirert sekularisering satte islam til side. Desperasjonen etter å finne tilbake til de religiøse røttene får en stemme gjennom ayatollah Ruholla Khomeini. Fra eksil i Irak (og senere fra Frankrike) mobiliserer han millioner av iranere, deriblant dypt religiøse tradisjonalister så vel som antiimperialister fra venstresiden, til å demonstrere mot det sittende styret.
Khomeinis tale resonnerer i Tayi, som blir en aktiv tilhenger av hans islamistiske politikk. I takt med revolusjonens oppslutning får hjemmet et stadig mer minimalistisk preg over seg. Sakte, men sikkert forsvinner Hosseins malerier og møblement, den barokke musikken dempes mens kortspill og rødvin byttes ut med bønnetepper. Til slutt er det kun persiske tepper på gulvene og stoler langs veggene som preger stuen i regissørens barndomshjem. Revolusjonen har nådd hjemmet.
I Radiograph of a Family viser regissør Firouzeh Khosrovani hvordan den iranske revolusjonen ble startet av identitets- og felleskapssøkende iranere som hadde mistet opplevelsen av nasjonal tilhørighet gjennom landets systematiske sekularisering. Samtidig synliggjør hun gjennom morens aktivisme hvordan revolusjonen for mange kvinner spilte en viktig rolle i deres kamp for flere rettigheter. Under revolusjonen fikk kvinner ta del i viktige samfunnsprosesser og avgjørelser som tidligere hadde vært forbeholdt menn. Videre bidro hijaben til at kvinner i større grad kunne løsrives fra en stadig voksende, verdensomspennende seksualisering av kvinnekroppen. Å få lov til å beholde hijaben var derfor en fanesak i deres kvinnekamp.
At Firouzeh Khosrovani klarer å male et så tydelig bilde av det iranske samfunn før, under og etter den iranske revolusjonen, nesten utelukkende gjennom lysbilder fra foreldrenes fotoarkiv, er slående imponerende. Fortellermåten gir en følelse av at vi selv er på besøk i regissørens barndomshjem, hvor vi sammen blar oss gjennom hennes familiealbum. Med Radiograph of a Family viser Khosrovani at stillbilder kan være vel så kraftfulle virkemidler i historiefortelling som levende film.
For kvinnene som vokser opp i Iran i dag, er det kanskje vanskelig å se at revolusjonen, som førte til innstrammede rettigheter for kvinner i ekteskap og påbud om å bruke hijab, av mange ble kjempet i kvinners navn. Om mulig er det dette siste poenget som rører sterkest ved meg i Khosrovanis dokumentar – en revolusjon kan aldri i seg selv stå som garantist for ettertiden.
