Tekst: Harald Langslet Kavli
I essayet «The Extended Mind» (1998) utfordrer filosofene Andy Clark og David Chalmers tanken om at selvet vårt stopper ved grensene for vår egen kropp. De viser til at vi bruker diverse teknologiske hjelpemidler til å utføre kognitive prosesser, som å løse regnestykker ved hjelp av en kalkulator eller med penn og papir. Clark og Chalmers viser også at det er mulig å trekke denne idéen enda lengre ved hjelp av følgende tankeeksperiment: Inga har hørt fra en venn at det vil være en utstilling i et kunstmuseum på 53rd Street. Hun går mot museet, men blir plutselig usikker på hvor det ligger. Etter å ha tenkt seg om, henter hun fram minnet om museets adresse, og finner dermed veien dit. Otto, derimot, har Alzheimers. Han kan derfor ikke stole på hukommelsen sin, så han har blitt en flittig bruker av notatbøker. På vei til samme utstilling som Inga glemmer også han adressen til museet. Han sjekker notatboken sin, finner adressen og går videre. Clark og Chalmers argumenterer for at vi bør være like tilbøyelige til å hevde at Ingas minner er en del av Inga, som at Ottos notatbok er en del av Otto.
Selvet
Med dette resonnementet friskt i minnet, er det mulig å hevde at også andre mennesker kan sies å utgjøre deler av vårt eget selv? Jeg tror det går an å argumentere for det. Hvis vi forsøker å nærme oss en slags forståelse av begrepet ‘selvet’, kan vi si at det blant annet er et sett med oppfatninger, handlemåter og disposisjoner. Disse gjør at en aktør kan handle, oppleve, tolke og forstå på bestemte måter, og at dette er forholdsvis stabilt. Hvis andre mennesker er sentrale for at vi skal kunne handle, oppleve, tolke og forstå, begynner det å virke plausibelt at også andre mennesker kan sees på som en del av oss selv. Dette blir tydeligere dersom vi ser på hvordan enkelte former for tap, og sorgen som medfølger, kan oppleves som et tap av vårt eget selv.
Å miste
Det har blitt skrevet mye om sorg og tap, og C.S. Lewis’ A grief observed er blant de bedre verkene. Essayet ble skrevet som en slags dagbok av Lewis etter at hans kone, Joy, døde av kreft. Lewis gir oss et dypt og personlig innblikk i sine egne tanker rundt konens død. Han beskriver rastløsheten, tvilen på Gud (dog ikke tvilen om at Gud eksisterer, men heller tvilen om at Gud er god) og hvordan andre mennesker skygget unna ham, ettersom de ikke visste hvordan de skulle håndtere en som sørger. Viktigst for denne tekstens formål er imidlertid hvordan han sammenligner tapet av konen med å miste en del av sin kropp. Lewis spør seg selv om han kan komme over tapet av sin kone for raskt, hvorpå han trekker sammenligninger til kroppslige tap og skader. Dersom en person får fjernet blindtarmen, vil han etter kort tid komme seg til hektene igjen. Amputerer han derimot et ben, vil han ifølge Lewis etter hvert «komme seg over det», men smerten kan vedvare. Han vil også måtte lære seg å humpe rundt på krykker. Å miste et ben innebærer at plikter, handlinger og væremåter endres. Det kreves en nyorientering. Han må lære seg å leve livet som en enbent mann.
Det er noen vesentlige poenger ved Lewis’ sorgerfaring. For det første er den på ingen måte unik. I boken Happiness for Humans viser filosofen Daniel Russell at det er svært vanlig at etterlatte beskriver tap av sine kjæreste som å miste et lem (2012, 202-4). Han skriver at «the thought that beloved others can be within the ‘boundary of me’ is not just a theoretical postulate but seems to be a common and even fundamental feature of how people typically grieve» (Ibid., 201).
Å miste noen som står en så nær nødvendiggjør også en nyorientering, slik som etter tapet av et ben. Det vante livet er ikke lenger tilgjengelig, og man må lære seg å leve på nytt som enke eller enkemann, foreldreløs eller barnløs. Lewis viser også til pliktene som forsvinner. Med dette mener han trolig de pliktene man har overfor sine nærmeste i kraft av bestemte relasjoner, som for eksempel å være en mor eller en ektemann. Å spille disse rollene er ikke bare meningsfullt, men utgjør et slags anker eller et moralsk kompass å styre etter når det er vanskelig å se hva en bør og ikke bør gjøre.
Relasjoner og selvforståelse
Andre mennesker er også viktige for at vi i det hele tatt skal kunne utvikle selvforståelse. Lewis forteller i samme verk en anekdote om sin kone som også viser hvordan andre mennesker er relevante for selvet vårt. I anekdoten komplimenterer Lewis sin kone for hennes «maskuline dyder», hvorpå hun svarer: «Hvordan ville du ha likt at jeg komplimenterte deg for dine feminine dyder?». Lewis erfarte med dette noe som sikkert mange av oss har opplevd, nemlig at ord kan trille ut av munnen på oss og virke helt rimelige, fram til en annen person poengterer hvor fjollete det egentlig høres ut.
Jeg tror at disse ovennevnte erfaringene peker i retning av at grensene for selvet vårt går utover vår egen kropp. Relasjonene vi har, særlig til våre nærmeste, er ofte blant de mest meningsfulle aspektene ved oss selv og vår egen selvforståelse. Vi orienter oss i verden ved hjelp av andre, vi deler gleder og sorger og vi tar sammen del i meningsfulle prosjekter. Relasjonene våre gir noen av de mest betydningsfulle svarene på spørsmålet: «Hvem er jeg?». Det er til og med vanskelig å være helt klar over hvem man er uten andre mennesker. Derfor er det ikke rart at å miste noen kan oppleves som å miste deler av seg selv.
Kilder:
Clark, Andy & Chalmers, David. 1998. «The Extended Mind». Analysis, 58 (1): 7-19.
Lewis, C.S. 2014 [1961]. A Grief Observed. London: Faber & Faber Ltd. Kindle Edition.
Russell, Daniel C. 2012. Happiness for Humans. Oxford: Oxford University Press.
