Tekst: Henrik Buljo Anstorp | Foto: Arabiske Filmdager
Arabiske filmdager: Beirut, La vie en rose
Regi: Èric Motjer
Kinematografi: Èric Motjer
Manusforfatter: Albert F. Arcarons, Ferran Calbet, Èric Motjer
Produsent: Albert F. Arcarons
Produksjonsselskap: Batabat, Sabir Studio
Språk: Arabisk, fransk og engelsk
Sjanger: Dokumentar
Produksjonsår: 2019
Produksjonsland: Libanon
Første gang jeg ble invitert på hjemmefest til en medstudent i Libanon, var det to ting som umiddelbart skilte seg fra vorsspillene jeg var vant med i Oslo. For det første hadde flesteparten av gjestene kjørt til festen og parkert sine røde Porscher, sølvgrå Rolls-Royce og rosa Hummere langs gata utenfor. For det andre hadde jeg aldri tidligere opplevd at det var en hushjelp som stod parat på kjøkkenet hele kvelden kun for å åpne ølflasker og potetgullposer til gjestene. Da jeg spurte verten hvorvidt det var nødvendig å ha en hushjelp stående på kjøkkenet en hel kveld kun for å åpne kjøleskapet, svarte verten at hun jo var enig i at det ikke var så mye arbeid tilknyttet en slik fest, og derfor hadde hushjelp nummer to fått fri denne kvelden.
Beirut, La vie en rose gir et innblikk i en liten, men innflytelsesrik minoritet av Libanons befolkning: den kristne overklassen. Siden Frankrike utpekte seg som de kristnes beskytter i Libanonfjellet på midten av 1800-tallet, har landets kristne innbyggere nytt godt av sine forbindelser til utenlandske, vestlige aktører. Dette kom spesielt til syne under det franske koloniherredømmet i Libanon tidlig på 1900-tallet. Franskmennene benyttet seg av den kjente kolonitaktikken «splitt og hersk», hvor kristne ble satt opp imot sine muslimske landsmenn i konkurransen om innflytelsesrike posisjoner innenfor politikk og handel. Denne forfordelingen har vedvart, lenge etter at franskmennene til slutt ble presset ut av Libanon i 1946, og utgjør fortsatt en kilde til konflikt i familiedynastienes kamp om størst mulig økonomisk og politisk velstand.
Dokumentaren illustrerer den ekstreme velstanden som har blitt nedarvet i et knippe familiedynastier. Edde, Sursock og Torbay – alle representert i denne filmen – er familier som har akkumulert en enorm velstand, mye takket være landets tidvis blomstrende turisme, eiendomsbransje og finansindustri. Vi blir med til en verden fylt av gallamiddager, ærverdige palass, mindre sjarmerende luksusleiligheter og kjøreturer i skuddsikre biler. Èric Motjer klarer likevel å skjære igjennom det noe vulgære og kalde ytre som omringer denne tilværelsen, og skaper en intimitet mellom seeren og disse fire familieoverhodene. Denne intimiteten skapes delvis ved at hver person får god tid til å fortelle om sitt livsprosjekt, og til å vise frem artefaktene av sine bragder og drømmer. Slik unngår dokumentaren å fremstå som dømmende. Man får tidvis et snev av sympati når Roderick Sursock nostalgisk forteller om forfallet av klassisk libanesisk arkitektur eller Sheik Maurice Torbay besøker sitt utbyggingsprosjekt Cascada Mall, 20 kilometer fra grensa til Syria. Der forteller han entusiastisk om hvor god investering dette kjøpesenteret er, så lenge nabolandets borgerkrig snart tar slutt og rike syrere igjen kommer på helgebesøk til Libanon for å dra på fest i Beirut eller for å kjøpe vestlige luksusvarer.
Nabolandets borgerkrig har hatt en fatal påvirkning på den libanesiske økonomien. Siden krigen startet i 2011 har den libanesiske økonomien beveget seg sakte mot randen av fullstendig kollaps. I denne perioden har landet blant annet pådratt seg en av verdens høyeste statsgjeld sammenlignet med brutto nasjonalprodukt. Kombinert med en kraftig nedgang i turisme over det siste tiåret, påfølgende bremsing av utenlandske investeringer og interne politiske kriser, har den libanesiske økonomien beveget seg langt utenfor dette stupet, og vanlige libanesere lider nå av rekordhøy inflasjon og matpriser som har økt med over 400% sammenlignet med samme periode i fjor.[1]
Disse tallene stopper ikke Libanons økonomiske elite fra å leve et utsvevende liv, godt skjermet fra den dramatiske utviklingen som både den gjennomsnittlige libaneseren og landets over 1.5 millioner flyktninger nå opplever. Libanons rikeste 10 prosent sitter fortsatt på nesten 70 prosent av landets totale formue.[2] Regissøren Èric Motjer fanger den ekstreme kontrasten mellom eliten og vanlige innbyggeres liv i Libanon – ikke ved å sette dem opp mot hverandre – men snarere ved å utelukkende feste kameraet på de rikes tilværelse. «Vanlige» libanesere fremstår som statister i de rikes hverdag, noe som peker på den ekstreme makten overklassen har i et land hvor korrupsjon og kontakter bestemmer alt fra tilgang på grunnleggende velferdstjenester til hvem som får COVID-19 vaksinen først.[3]
Slike enorme klasseskiller er selvsagt ikke unikt for Libanon, men fremkommer likevel som hårreisende når man ser hvordan disse skillene finner sted i et land på størrelse med Rogaland fylke. Velstanden er å finne vegg i vegg med neglisjerte høyblokker i urbane strøk og provisoriske teltleirer på landsbygda. Libanesiske investorer tjener seg rike på å ansette syriske flyktninger og fattige libanesere til å arbeide svart med utbygging av storslåtte kjøpesentre og IMAX-kinoer, slik at den øverste 10 prosent av Libanons befolkning kan fortsette å leve i en illusjon om at hjemlandet deres med rette kan kalles «Midtøstens Sveits», eller at hovedstaden Beirut kan kalles «Midtøstens Paris.» Denne illusjonen svikter nå for en økende del av befolkningen, ettersom flere og flere libanesere blir tvunget ut av et komfortabelt middelklasseliv og må kjempe for å få endene til å møtes i et land med skyhøy arbeidsledighet og prisvekst. Dette er ikke scener som blir vist i Beirut, La vie en rose, men utgjør den knusende virkeligheten som finner sted på den andre siden av kameraet.
Beirut, La vie en rose sparker kanskje ikke opp noen dører i diskusjonen rundt sosiale ulikheter i Libanon. Dokumentaren gir likevel et provoserende tydelig bilde på hvilken utfordring det er å mobilisere for politisk endring når ressurser og gjennomføringskraft er konsentrert blant en liten gruppe familier. Når den eminente Torbay-familiens overhode lirer av seg setninger som «Det er fattigdom i Libanon, men folk spiser godt», samtidig som han har et kamera-crew i ansiktet og patter på en sigar, får man inntrykk av at solidaritet og selvinnsikt ikke er høyt prioritert blant Libanons elite.
Henrik Buljo Anstorp (f. 1993) er master i Midtøstenstudier med arabisk fra Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS), UiO.
