Tekst: William S. Mørch | Foto: Arabiske filmdager
Arabiske filmdager: It must be heaven
Regi: Elia Suleiman
Kinematografi: Elia Suleiman
Manusforfatter: Sofian El Fani
Produsent: Martin Hampel, Thanassis Karathanos, Michel Merkt, Serge Noël, Laurine Pelassy, Elia Suleiman, Eduard Weil
Språk: Arabisk, fransk, engelsk, spansk, hebraisk
Sjanger: Drama, humor
Produksjonsår: 2019
Produksjonsland: Palestina, Frankrike, Qatar, Tyskland, Canada, Tyrkia
Den kritiske kunstner befinner seg i en vanskelig posisjon. Dersom kunstneren arbeider i stemmeundertrykkende omgivelser, må han forkle politikken, slik at den vulgære sensoren ikke ser hva som skjer og den velvillige kan prikke seg på nesen og si «la gå». Den frie, kritiske kunstneren er på den annen side underlagt andre krav: Om politikken ikke er klinkende klar og forståelig for selv en smårolling, blir ikke verket ansett som politisk nok. Og peker politikken på noe virkelig betydelig, kan kunstnerens økonomiske livsvilkår fort forsvinne. Hvis den frie kunstneren går med på kravet om en politikk som er tydelig, men tom, vannes gjerne den kunstneriske kvaliteten ut med det samme. Blir den sensurerte kunstner for tydelig, står liv og virke i fare. Derfor skal kunstneren i dag helst kun mene noe om kunst, og bør selv i den sammenheng trå varsomt.
Den internasjonalt kjente, palestinske regissøren Elia Suleiman må i denne sammenheng bære et janusansikt: I Palestina må han snakke forbi både den islamistiske og den israelske maktens språk; i Vesten må han rope høyt og tydelig, og helst bare to ord: «Fritt Palestina!». I hans nyeste film, It Must Be Heaven, makter han å snakke forbi dem begge gjennom å forbli taus. I rollen som seg selv viser han oss heller et blikk på verden – fra Nazareth til Paris til New York – hvor selve bildene og hans lakoniske, men uttrykksfulle stillhet taler for seg.
It Must Be Heaven gjør kunststykket å fortelle en enkel handling, utelukkende formidlet gjennom poetiske og politiske vignetter med surrealistiske virkemidler. Handlingen kan oppsummeres kort: Elia Suleiman spiller seg selv. Han reiser fra hjembyen Nazareth til Paris for å skrive og flane, og videre til New York for å selge manuset han har skrevet, før han reiser tilbake til Nazareth. Handlingen er ikke viktig her, men fungerer snarere som en snor å henge vignettene på. Vi kunne sagt om filmen at «et bilde sier mer enn tusen ord», men dette er et tåpelig uttrykk, og dets utbredelse er bare betegnende for at vår tidsånd egentlig hater språk. Og når filmkritikeren nevner «poetiske bilder», betyr det oftest at han ikke har forstått eller ikke ønsker å forstå montasjen bildene forekommer i. Denne filmen er en snau to timers montasje. Ikke la det hindre deg fra å se den.
Mens Suleiman tier, snakker verden rundt ham – men selv den taler alltid rundt selve saken. Gjennom hovedpersonens stillhet, og omverdenens gåtefullhet, gir Suleiman tilskueren anledning til å fortolke hver eneste vignett, og gjør oss til hemmelige, sekundære fortellere som improviserer oss gjennom filmen; Suleimans stillhet tvinger oss til å tale – riktignok kun med oss selv. Vignettene er tankebilder.
Når jeg beskriver Suleimans vignetter som surrealistiske, mener jeg det i ordets mest bokstavelige betydning. Det franske ordet sur kan bety på, i, og ved, men også mot, til og over. Realistisk må jeg neppe oversette. Skal man ta begrepet bokstavelig, vil det dermed best beskrive noe som ikke har forlatt virkeligheten fullstendig, men likevel befinner seg i et noe uklart forhold til den. Surrealismen mister stort sett sin kraft idet den forsvinner i sur(r) uten å ta med seg realismen. It Must Be Heavens vignetter er sjelden ubegripelige, tross sin surrealisme, nettopp fordi de alltid forblir forankret i en gjenkjennelig virkelighet – også når denne virkeligheten tidvis skildrer miljøer og fenomener som er fremmed for filmens (antagelig) vestlige middelklassemålgruppe, som Nazareths naboskap- og familieforhold eller kirke- og uteliv, eller filmproduksjonsselskapenes kontorer i Paris og New York.
Filmen tilbringer mesteparten av sin spilletid utenfor Palestina. Under en scene i Paris får Suleiman beskjed at manuset hans, muligens til filmen vi ser på, ikke er palestinsk nok. Det Palestina vi får se ligner rent overflatisk på et «generelt» Midtøsten. Her veives ingen palestinske flagg, og Israel nevnes ikke med ett eneste ord. I et intervju med France 24 English utrykker Suleiman at han er politisk, økonomisk og økologisk pessimistisk på verdens vegne, og at han i denne filmen fokuserer mindre på Palestina fordi verden har blitt et globalt Palestina. Det har ikke noe å si hvor filmen tar sted. Men tross all den tidvis uhyggelige satiren i It Must Be Heaven, er det også glimt av forsiktig optimisme. Eksempelvis når en røff tarotspåmann, spilt av Stephen McHattie, sier «Palestine will come – but not in our lifetime». Hvis vi lever i et globalt Palestina, blir det nærliggende å forstå «Palestina som skal komme» som et bilde på en bedre fremtid for alle. At det må en luguber spåmann til for å stille denne diagnosen, er imidlertid kanskje ikke helt beroligende.
Selv om filmens vignetter vitner om et dystert, men gjenkjennelig verdensbilde, finnes det heldigvis også latter i mørket. Et eksempel er når Suleiman ved et kioskbesøk i USA legger merke til at noen er bevæpnet. En spenning oppstår: «Skal han være vitne til ran?» Like etter legger han merke til at alle bærer våpen, selv ekspeditøren slår inn varer med en AK-47 over skulderen. Når han endelig kommer ut, blir det klart at alle amerikanere åpenlyst bærer håndpistoler, automatvåpen og rakettkastere. Vignettenes humor består for det meste i surrealistiske overdrivelser av merkelige eller uhyggelige fenomener eller å gi dem metaforiske forkledninger, som når en liten fugl ustanselig setter seg på tastaturet til hovedpersonen mens han skriver; Twitter er en irriterende distraksjon det er vanskelig å kvitte seg med.
It Must Be Heaven er som en taus og essayistisk diktsamling på film, som likevel sier mye. Filmens kanskje største styrke er hvordan den effektivt presser tilskueren til å reflektere, fortolke og vurdere, og likevel er tilpasset samtidens korte oppmerksomhetsspenn idet den utvikler en hurtig, men elegant rytme fra vignett til vignett: En imponerende syntese.
