Tekst: Nora Emilie Dahl | Foto: Arabiske filmdager
Arabiske filmdager: Black Medusa
Originaltittel: Ma Tasma’a Kan Al Reeh
Regi: Youssef Chebbi, Ismaël
Manusforfatter: Youssef Chebbi, Ismaël
Fotograf: Imed Aissaoui
Produsent: Ismaël
Med: Nour Hairi, Rym Hatouni, Aymen Ben Hmida, Aymen Mejri
Språk: Arabisk, engelsk, fransk
Sjanger: Drama, spenning
Produksjonsår: 2020
Produksjonsland: Tunisia
Nada møter ulike menn i alle aldre. Hun møter dem på dansegulvet, på restauranter og i barer. Noen møter er planlagte, andre oppstår impulsivt. I et av tilfellene er Nada og en av disse mennene på vei til hans leilighet. Mannen prater høylytt om fotball. Han sjangler og er tydelig beruset. Nada er selv taus og beveger seg kontrollert. Mannen sjangler så mye at Nada griper ham i armen for å holde ham oppe. Han protesterer og sier han kan gå selv, men det er tydelig at han sliter. Han begynner å famle etter nøklene sine og fremstår hjelpeløs der han vagger ustø av gårde.
Det er noe stakkarslig over en mann som ter seg så hjelpeløst ved siden av en sterk kvinne. Når mannen ligger bevisstløs på gulvet hjemme hos seg selv, blir det tydelig at det ikke bare er alkohol han har fått i seg. Nada drar ham opp i en seng og trekker buksene av ham. Mens hun gjentatte ganger penetrerer mannen med en lang trestav hun har funnet frem, er det hennes reaksjon som er i fokus. Intensiteten øker, raskere og raskere, som under et samleie fram mot klimaks. Ansiktet hennes avslører en blanding av avsky, målrettethet og nytelse.
Nadas nattlige påfunn får en ny dimensjon når den grafiske designeren Noura begynner i samme firma. Vel vitende om sine usympatiske trekk, forsøker Nada å holde henne på avstand. Noura blir mer og mer nysgjerrig på Nada, som stadig holder kortene tett til brystet. Hun blir betatt av Nadas mystiske oppførsel.
På grunn av Nadas handlinger og tilbakeholdne mine er det lettere å føle sympati med Noura. Jeg kjenner meg igjen i hennes forsøk på å være åpen og imøtekommende, og den vonde følelsen av å bli avvist uten noen uttalt grunn. Slik står Noura i kontrast til Nada, og fungerer som et moralsk kompass for tilskueren. I filmuniverset er det Nouras væremåte som oppleves som den rette. Nada er drevet av en frykt og et sinne som ikke gjør henne i stand til å gjenkjenne kjærlighet og gode intensjoner.
På et tidspunkt avsløres Nadas hemmeligheter for Noura, og det viser seg å være mer enn bare voldtektene hun holder skjult. Hos et av sine mannlige ofre finner Nada en kniv. Hun besettes av denne kniven, og føler hun har funnet nøkkelen til frihet og rettferdighet – at den symboliserer en redning. Hun er blendet av patologisk hevngjerrighet, besatt etter å utsette menn for det hun selv har opplevd.
Ved at filmen er i svart-hvitt etableres en helt spesiell atmosfære som står i kontrast til den brutale handlingen. Filmens visuelle uttrykk oppleves fokusert og nedtonet, nærmest meditativt. Alt går sakte, og det finnes ingen distraherende elementer. Den visuelle fremstillingen danner en parallell til Nadas mangel på tvil og bidrar således til å presentere henne som en avmålt, hevngjerrig kvinneskikkelse med klare mål for øyet. Selv scenene fra utesteder med dansende folk føles nedstrippet og direkte, som å være edru på et utested. Nadas fokuserte atferd og avmålte lynne speiles i det visuelle uttrykket og tydeliggjør at det er hennes blikk vi følger.
Filmen har et klart feministisk prosjekt. Som tittelen antyder, spiller filmens handling på medusamyten. Ifølge myten, var Medusa en av de tre gorgonene: monstre i kvinneform, med vinger som vokste ut fra ryggen og hår av giftige slanger. Et av kjennetegnene til Medusa var at dersom man fikk øyekontakt med henne, ble man forvandlet til stein. I denne filmen blir ikke mennene forsteinet, men misbrukt og gjort til verdiløse objekter, symboler for Nadas egne voldsopplevelser. Mennene hun treffer på date eller som tilfeldigvis møter blikket hennes på gaten tenner hevngnisten i henne, og hun setter ut for å ydmyke og tilintetgjøre dem.
Scenen der den tydelig berusede, hjelpeløse mannen står i kontrast til den kontrollerte Nada, er ubehagelig fordi den bryter med tilskuerens forventninger. Å se en mann bli dopet ned og utsatt for overgrep er uventet, særlig når en kvinne står bak. Dersom situasjonen hadde vært snudd, og det i stedet var en kvinne som ble utsatt for overgrepet, ville man ikke blitt like overrasket. Gjennom rollebyttet møter tilskueren sin egen fordom. Våre indoktrinerte forventninger blir avslørt: Mannen er et subjekt og antas følgelig å være aktiv og ha kontroll, mens kvinnen er et passivt objekt som derfor lettere havner i slike situasjoner.
Den reverserte voldtektsscenen tvinger tilskueren til å ta oppgjør med egne forutinntattheter, og eget bidrag til videreføringen av patriarkalske strukturer. På utsiden fremstår Nada som en ufarlig, vanskeligstilt kvinne, noe hun bruker til sin fordel. At hun fremstår som overmåte uskyldig på grunn av sitt kjønn og sine fysiske hindringer, er noe som helt klart inviterer til problematisering.
