Krig, minner og gjenfortellinger: Den irske revolusjonen

Tekst: Charlotte Aslesen

Minner er sentralt for vår oppfattelse av historien. Når et tidsvitne forteller om sine erfaringer under et opprør, en krig eller en sultkatastrofe, kan deres minner gi et menneskelig vindu til hvordan det var å oppleve disse hendelsene. Noen ganger finnes det så få kilder til en hendelse at personlig gjenfortelling er alt forskere har å gå etter. Minner har imidlertid også ulemper. En sentral teoretiker innen følelseshistorie, William Reddy, definerer følelser som en størrelse i konstant endring – en dialog mellom individet og samfunnet rundt. Minner kan betraktes på en lignende måte: De endrer seg i takt med påvirkningene de får. Her skiller man derfor mellom det som kalles kollektivt minne, også kalt historisk minne, og personlig minne: altså mellom den populære framstillingen av historien og de enkelte tidsvitnenes egne minner. Ettersom historisk minne ofte påvirker personlige minner og visa versa, går disse likevel mye inn i hverandre.

I min masteroppgave brukte jeg følelser som analytisk kategori for å studere Den irske revolusjonen som fant sted mellom 1916 og 1923. Revolusjonen utspant seg altså under første verdenskrig og i mellomkrigstiden, men gjenfortellingene jeg brukte som kildegrunnlag ble produsert mellom 20 og 50 år senere. Analysen baserte seg på påvirkningen dette tidsforløpet kan ha hatt på gjenfortellingene, både i arkiverte vitneavklaringer, i intervjuer og i publiserte memoarer. Jeg tok utgangspunkt i hvordan følelser, motivert av blant annet identitet, spilte inn på hvordan disse hendelsene ble gjengitt i tiårene etter. Hovedspørsmålet var hvordan den populære gjenfortellingen av revolusjonen påvirket tidsvitners gjenfortellinger, som gjennom blant annet statlige arkiver ble fremstilt som revolusjonens offisielle gjengivelser.

Minners endring over tid: Påskeopprøret

Det tydeligste eksempelet på hvordan kollektive minner påvirker personlige minner i Den irske revolusjonen er Påskeopprøret i 1916, som mange betrakter som starten på revolusjonen. Hvor hardt den britiske staten slo ned på opprøret, og spesielt henrettelsen av opprørslederne, resonnerte dårlig med det irske folket og førte til at opprørerne fikk mye større sympati fra befolkningen generelt, som på denne tiden var lite radikalisert mot uavhengighet.

 Ofte ble deres egne angrep, gisseltagninger eller avhør satt i kontrast til hvordan deres egne ble behandlet av britiske styrker, med den hensikt å fremstille seg selv som edle og redelige.

Påskeopprøret er den hendelsen som har blitt mest fremhevet av Den irske staten, og er opphøyet som den største ideologiske hendelsen i offentlige markeringer. Det har blitt påpekt av den irske historikeren Roisín Higgins at Påskeopprøret ble fremhevet både av staten og i samfunnet, fordi det var en måte å glemme de traumatiske hendelsene fra både første verdenskrig og den irske borgerkrigen, som begge var mer kaotiske og førte til ideologiske splittelser. Påskeopprøret ble sett på som en hendelse som samlet landet ideologisk, og som utgjorde randbetingelsen for revolusjonen som sådan. Det faktum at Den irske staten valgte å ikke markere slaget ved Somme fra første verdenskrig, som også fant sted i 1916, utelukket de irske krigsveteranene fra første verdenskrig fra det nasjonale narrativet – ikke bare til fordel for deltakerne av Påskeopprøret, men generelt. Første verdenskrig ble sett på som et britisk fenomen, og i den sammenheng symboliserte irsk deltakelse lojalitet til britene og et svik mot den irske staten.

Ulike motivasjoner for gjenfortellinger av minner

Minners endring over tid kan drives både av ytre krefter – som et kollektivt minne, slik vi har sett over, men også av indre krefter: for eksempel individets motivasjon, følelser og identitet. To eksempler jeg vil trekke frem for å illustrere dette, er hentet fra Uavhengighetskrigen (1919-1921) og sultestreiken under revolusjonen.

I gjenfortellingene av Uavhengighetskrigen fra statlige arkiver og i memoarer, var et gjennomgående tema volden som ble utført av britiske soldater. Denne ble satt i kontrast til volden utført av irske geriljasoldater. Selv om makten de britiske styrkene hadde over den irske befolkningen er viktig å ta i betraktning, og jeg ikke ønsker å benekte at de britiske styrkene også utførte vold, er det min mening at gjenfortellingene til de tidligere irske geriljasoldatene er preget av et ønske om å forsvare egne voldshandlinger. Ofte ble deres egne angrep, gisseltagninger eller avhør satt i kontrast til hvordan deres egne ble behandlet av britiske styrker, med den hensikt å fremstille seg selv som edle og redelige. Dette kommer spesielt tydelig frem i publiserte memoarer, som for eksempel de av Dan Breen og Tom Barry. Som psykolog Leon Wurmser har sagt: «For personen bundet av et ideal av edelhet, så er det å falle inn i vulgaritet en høyst pinlig begivenhet» (egen oversettelse). Jeg konkluderte i masteroppgaven at disse framstillingene kan ha vært motivert av for eksempel skam, skyldfølelse eller frykt for å bli dømt av omverdenen. Her spiller også tiden inn: Man blir mer sikker i sin sak jo mer tid som går fra handlingen til forklaringen om hvorfor man gjorde det man gjorde.

Det andre eksempelet jeg vil trekke fram er sultestreik og tvangsforing av irske politiske fanger under revolusjonen. Det største funnet her gjaldt tvangsforing, nærmere bestemt forskjellen på gjenfortelling av hendelsen og hendelsen i seg selv. Jeg erfarte at fangene bare unntaksvis beskrev frykt eller traumer da de omtalte sine egne opplevelser med tvangsforing, som innebærer å bli beltelagt og matet med rått egg og melk gjennom et ernæringsrør. Det var flere som beskrev den intense smerten, hvordan de ble slått sanseløse av opplevelsen og felte tårer som følge, uten noen referanse til den følelsesmessige innvirkningen dette førte til. Her kommer minner og hvordan man velger å gjenfortelle historier særlig godt fram: Jeg argumenterte for at hendelsen, slik den ble beskrevet, var så dramatisk i karakter at det er uunngåelig at dette ikke kan ha ført til frykt og traumer. Dog valgte bare et fåtall å beskrive det slik.

Det var flere som beskrev den intense smerten, hvordan de ble slått sanseløse av opplevelsen og felte tårer som følge, uten noen referanse til den følelsesmessige innvirkningen dette førte til.

Jeg satte dette i sammenheng med en samtidig stereotyp om irer som mentalt ustabile, blant annet beskrevet av historikeren Joanna Bourke. Hennes eksempel er fra første verdenskrig, altså fra samme periode som revolusjonen, og hun argumenterer for at denne stereotypen førte til en usikkerhet i den irske befolkningen om deres mentale ferdigheter. Jeg argumenterte for at dette kan ha spilt en rolle i fortellingene om tvangsforing, i tillegg til en usikkerhet og skam for å bli ansett som feige.

Som vist, har tid mye å si når vi snakker om minner – spesielt når det er snakk om minner knyttet til et så mye omtalt og betent tema som revolusjon. Hvordan man velger å gjenfortelle egne opplevelser, avhenger både av konstante påvirkninger fra eget sinn og omverdenen. Når man bruker følelser som analytisk kategori for å beskrive disse påvirkningene, kommer det fram hvor mye følelser preger disse minnene. Dette gjelder ikke bare positive følelser, slik som stolthet av å ha deltatt i en del av historien, eller omsorg for sine medsoldater, men også negative følelser slik som frykt og skam over revolusjonens traumatiske aspekter. Meningsgrunnlaget bak gjenfortellingene blir altså minst like interessant som empirien, hvis vi vil forstå det som hendte.

Bilde hentet fra Wikimedia