Minner sett fra en hjerneforskers perspektiv

tekst: Freia Catana Aasdalen

– Minner er fysikk og kjemi; hjernen er ikke mer magisk enn det, sier Elise Holter Thompson, som forsker på demens ved UiO. Hennes faglige bakgrunn er molekylærbiologi, og hun har skrevet doktorgrad om hva som skal til for at hjernen kan lagre minner.

Hjernen er kompleks, og det er nok av tematikk å fordype seg i. Jeg spør Elise om hva det er ved hjernens evne til å danne og lagre minner hun forsker på.

–  Jeg har skrevet om hva som kreves av hjernen for at vi skal kunne lagre et minne. Mer spesifikt har jeg undersøkt strukturen ekstracellulær matriks, som ligger rundt cellene vi har i hjernen. Du kan tenke på det som et nett som ligger rundt hjernecellene og bidrar til at de fungerer.

Mye vi ikke vet

Det er en grunn til at det fortsatt er mye vi ikke vet om hjernen, ifølge Elise, ganske enkelt fordi den ikke er så lett å forske på. Elise bruker mus og rotter i sin forskning. Hun undersøker hvordan deres hjerner endrer seg, for eksempel når de lærer noe nytt.

– Det er vanskelig å se hva som skjer i hjernen, fordi det er så små ting vi undersøker: For eksempel, om et dyrs hjerneceller blir mer aktive når dyret blir flinkere til en bestemt oppgave. Dette kan vi ikke undersøke hos mennesker ennå, men vi anvender en hjerneavbildningsteknikk kalt  fMRI for å studere musehjerners aktivitet. Ved fMRI ser man på endringer i blodtilførsel i hjernen ved hjelp av et spesielt mikroskop. Blodet strømmer dit det er aktive hjerneceller, fordi aktive celler trenger mer energi og energien transporteres med blodet.

For Elise er det mest spennende ved hjerneforskning at det er så mye man ennå ikke vet. Hun jobber med sykdomsforskning og demens, og der finnes fremdeles store, ubesvarte spørsmål. 

– Vi ser at flere og flere får demens, i hovedsak fordi det er flere gamle nå enn før. Det finnes ingen kur mot demens, og nesten ingen behandling heller. Det er forferdelig trist. Å forske på hjernen er veldig givende, sånn sett. Det er viktig at det jobbes hardt med forskningen så vi kan bli bedre til å avdekke og behandle demens i framtiden.

Et minne blir til

Selv om det fremdeles er mye vi ikke vet, er det liten tvil om hvordan et minne dannes. På dette området har forskningen kommet langt.

– Minner oppstår ved at du får et sanseinntrykk som lagres i kort tid. Hver gang du opplever noe som du har en grunn til å huske, dannes det koblinger mellom nevroner i hjernen som kan bli sterkere. Når et minne dannes, aktiveres synapser – altså koblinger mellom nevronene – slik at de kan bli sterkere. Ting som ikke er så viktige, blir fort borte. Evolusjonsmessig kan alt dette forklares med overlevelse: Dersom noe er farlig, er det gunstig å danne et sterkt minne for å gjenkjenne lignende situasjoner senere. 

Samtidig skal et moderne menneske gjerne huske mer enn bare farlige situasjoner. Det er mange former for minner, og det varierer også hvordan vi husker dem.

– Det finnes også andre typer minner som du har lyst til å danne deg – for eksempel når du leser til eksamen. Å lese pensum gjør ikke nødvendigvis noe stort inntrykk på hjernen, og da må du repetere det du leser. Dette er en annen måte for hjernen å danne nye koblinger mellom nevronene eller å gjøre dem sterkere. Da fyrer nevronene av flere ganger, og koblingene mellom dem blir sterkere. Det beste er å assosiere det du lærer med noe du har lært før. Hjernen er skapt for å assosiere; det er sånn vi lærer nye ting. 

Plastisitet og stabilitet

Elise skriver i doktorgradsavhandlingen sin at hjernen balanserer mellom plastisitet og stabilitet. Hva betyr det?

– At hjernen er plastisk vil si at den kan endre seg veldig lett. Hjernen til et barn er plastisk fordi barnet trenger å lære mye. Når vi blir eldre, går hjernen fra å være plastisk til å bli mer stabil. Det er fordi vi har lært alt det grunnleggende vi trenger å kunne, og for at vi skal kunne holde på denne kunnskapen. Da blir hjernen mindre plastisk, og vår evne til å lære nye ting reduseres. Livet ut veksler vi mellom å være plastiske for å lære oss nye ting, og å være stabile for å kunne huske det vi allerede har lært.

Kjemiske endringer hver gang du tenker på et minne

La oss si at du har lagret et minne. Da skulle man kanskje tro at minnet ville være relativt stabilt. Det er ikke tilfellet, forteller Elise:

– Hver gang du henter fram et minne, endres det litt. Dette er rett og slett kjemi. Når du tenker tilbake på et minne, kan proteinene endre seg slik at noen koblinger kan bli sterkere mens andre blir svakere. Sånn er det med alle minner. Minner er altså subjektive. To personer vil mest sannsynlig ha ganske forskjellige oppfatninger av samme situasjon. Tilsvarende er barndomsminner langt ifra objektive. 

Framtidens hjerneforskning

Elise har noen innspill til hvordan hjerneforskningen kan utvikle seg i framtiden:

– Jeg håper at vi vil finne tidlige markører på demens, slik at vi kan gi diagnoser tidligere. Det er også viktig at vi finner måter å bremse utviklingen av demens. Dessuten er det større variasjon av demens enn antallet diagnoser tilsier, så jeg håper vi vil se mer spesifikt på de ulike versjonene for å kunne raskere gi riktig diagnose og behandling.

I det siste har det blitt mer fokus på kvinnehelse, både i media og innen forskning. Elise påpeker viktigheten av at det forskes mer på kvinner i tiden som kommer.

– Det er viktig – ikke bare i hjerneforskningen, men mer generelt – at vi forsker på forskjellen mellom kvinner og menn. Til og med forsøksdyrene er som regel mannlige. Jeg bruker selv dyr av begge kjønn i forskningen, og oppfordrer andre forskere til å gjøre det samme. Dessverre har de aller fleste sykdommer i hovedsak blitt studert i menn, og det gjelder også studier av hukommelse. At det forskes så lite på kvinner er alt for dårlig. Kanskje en idé er å øremerke midler til denne typen forskning.

Forfatter: Freia Catana Aasdalen: (2000), Samfunnsgeografi, UiO