tekst: Thora Selsøvold
De små tiltakene har betydning. Til sammen vokser mange bekker små til elver og fosser, også videre til hav og innsjøer. Den samme reisen gjør søppelet som i tide og utide blir dumpet i naturen.
I sommer gikk jeg langs stranda og slepte etter meg en to meter lang plastbit havet hadde skylt i land. I den store sammenhengen: nytteløst, det har absolutt ingen innvirkning på verken den resterende plasten som fyller havet, eller den nye som hvert minutt tilføres. Det tenkte jeg også mens jeg krøp ut på noen steiner for å hente denne plastbiten. Jeg trøster meg imidlertid med at det i alle fall er et lite bidrag i kampen mot forsøpling av naturen. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen med tanke på hvilken krise man bekjemper. Dersom man er riktig så løsningsorientert kan man gjennom én og samme gode gjerning slå to fluer i en smekk! For eksempel dersom jeg både rydder stranda for søppel og resirkuler det jeg finner.
Hjemme i hagen står jeg med plastbiten rullet sammen til en stor ball i armene mine.
Antagelig rester av en type emballasje, som mer eller mindre med hensikt har blitt kastet på havet. Resten flyter sannsynligvis fortsatt et sted der ute. Men det får ikke jeg gjort noe med! Nå vurderer jeg altså hvorvidt plasten jeg fant på stranda kan resirkuleres. Jeg rister ut plastbiten som om jeg rer opp senga. Den er skitten. Og vi vet jo at det vi kaster i den blå posen skal være rent og tørt. Jeg kan vaske den, tenker jeg. Henge den til tørk her i hagen til i morgen. Vanntapet som følger av å skylle den ren med hageslangen gjør meg likevel usikker. Man skal jo ikke sløse med vann – samtidig har jo ikke Norge akkurat mangel på vann…
Jeg klarer likevel ikke slå fra meg tanken på at noen tjener på at jeg er travelt opptatt med å plukke plastbiter på stranda og skrape tannkrem ut av tuben.
Kunne jeg heller bruke en vaskeklut og skrubbe den ren, spekulerer jeg. Jeg myser mot sola. Det er vel litt mye arbeid bare for å få litt ekstra ut av den allerede gode gjerningen min. Å bli kvitt problemet på raskeste og enkleste måte begynner å bli fristende. Dersom jeg kaster den i restavfallet blir den jo brent, og energien utnyttet til oppvarming. Men best er det jo å utnytte de allerede eksisterende materialene vi har! Best vil det altså være om plastbiten fra stranda kunne fylle et allerede eksisterende behov hos meg, og følgelig spare meg fra en tur til butikken. Jeg inspiserer den noe porøse, gjennomsiktige og fillete plastbiten. På ingen måte kan jeg forestille meg hvilken nytte den skulle hatt. Da blir det plastavfall! Altså først skrubbe den ren (for å spare vann), og deretter la den tørke til i morgen på klessnora ute i hagen.
Roen som følger å endelig ha tatt en beslutning varer likevel ikke lenge. Jeg kommer til å tenke på nyhetssaker jeg har lest om at all resirkulert plast slettes ikke blir til nye produkter! Et tastetrykk senere er jeg på Google og får bekreftet min vage antagelse. Det er både billigere og enklere å simpelthen produsere ny plast. Jeg klikker meg tilbake og scroller videre. Der kommer det frem at all plast heller ikke egner seg for å bli nye produkter! Halvveis i listen over de ulike kriteriene som skal tilfredsstilles tar jeg sats og moser plastbiten i restavfallet. Den fyller hele søppelboksen, og mens jeg står og ser på vokser den sakte ut på kjøkkengulvet igjen. Jeg gjentar prosedyren, forsegler posen med dobbelknute denne gangen, og kaster den i konteineren. Etterpå ligger jeg på sofaen. Det er ikke alltid enkelt å gjøre alle de små tingene som samlet skal bidra i det store bildet, riktig.
Jeg bruker uforholdsmessig mye tid på å vurdere hvordan emballasjen i hverdagslige produkter best skal resirkuleres eller håndteres. Nå har jeg for eksempel begynt å klippe opp tannkremtuben for å få ut all tannkremen. Etterpå vasker jeg den og setter den til tørk på kjøkkenbenken. Jeg er altså en ansvarliggjort forbruker. Og min resirkulerte tannkremtube står som representant for løsningen på alle våre problemer. Det føles skremmende viktig. Et hysteri kan det nærmest kalles. Dersom ikke jeg gjør dette, nå, da går det galt.
Min resirkulerte tannkremtube står som representant for løsningen på alle våre problemer.
Men det gjør det selvsagt ikke. Det går ikke galt dersom jeg slutter å vaske tannkremtuben. En rekke av tiltakene vi som enkeltmennesker gjør må kunne sies å ha større betydning symbolsk enn noe annet. Disse tiltakene er også viktige, delvis fordi man har behov for å føle et snev av handlekraft. Jeg klarer likevel ikke slå fra meg tanken på at noen tjener på at jeg er travelt opptatt med å plukke plastbiter på stranda og skrape tannkrem ut av tuben. Som om det er slik problemene våre løses!
Søppel dumpes med viten og vilje i elver før det renner videre til havet og av og til skylles det i land der jeg befinner meg. Da kommer jeg til å plukke det med meg. Men det betyr ikke at det er hele løsningen, verken på klimaendringer eller forsøpling av naturen.
Thora Selsøvold: (f. 2001), studerer statsvitenskap, Universitetet i Oslo
