tekst: Benedicte Garmann-Johnsen
«Det der må være den absolutt styggeste fisken jeg har sett», sa jeg til klassekameratene mine mens vi kikket på søkeresultatene for ‘niøye’. På skjermen foran oss så vi bilder av et åleliknende dyr som kunne vært tatt ut av en science fiction-film. På det første bildet så vi en stor, rund munn, med rad på rad av skarpe tenner. I det neste boret de samme tennene seg inn i siden av en større, lettere fortumlet fisk. Mens jeg stirret med avsky på skjermen tenkte jeg «skal jeg virkelig skrive master om dette sjømonsteret?»
Nå, ett og et halvt år senere, er det rart å tenke på at dette var mitt førsteinntrykk av niøyen. For bak det slangete, blodsugende ytre skjuler det seg noen utrolige hemmeligheter. Og på mange måter er du og jeg mer lik niøyen enn hva man skulle tro ved første blikk.
Stammer vi fra niøyer?
For 360 millioner år siden var jorda mye varmere enn den er i dag, og de første skogene hadde begynt å gro. Det er denne perioden, kalt «fiskenes tidsalder», de første fossile niøyefunnene kommer fra. Disse fossilene viste oss at datidens niøyer var omtrent identiske med moderne niøyer; de manglet kjeve, hadde skjelett av brusk, og den samme runde, tannfylte munnen.Og i likhet med sine moderne etterkommere hadde den primitive niøyen en evolusjonær nyvinning som gjorde den ekstra spesiell – ryggrad. Knoklene i ryggraden beskytter ryggmargen – en bunt av nerveceller som, hos voksne mennesker, er omtrent så tykk som en finger, og som knytter hjernen til resten av kroppen. En samlebetegnelse for dyr med ryggmarg er ryggstrengdyr, og for ryggstrengdyrene var utviklingen av ryggvirvler essensiell for livets steg ut av havet og opp på land. For dersom man skal bevege seg på landjorda må man være koordinert, og ha balanse. Med et sentralisert nervesystem, der nerver forgreiner seg ut fra en beskyttet ryggmarg, kan man samkjøre bevegelse, og stå oppreist. Først på fire bein, og så på to bein, slik som oss.
En kropp som kan hamle opp med det meste
Når mennesker blir utsatt for sykdom eller vaksineres lager kroppen spesielle strukturer som festes på immuncellene våre. Denne mekanismen lar oss gjenkjenne sykdom dersom vi blir eksponert på nytt, slik at vi blir immune. Dette kalles et tillært immunforsvar, og har vært nøkkelen bak suksessen til blant annet coronavaksinen. Før trodde man at et tillært immunforsvar var en relativt eksklusiv egenskap i dyreriket, og at dette først oppstod hos kjevemunner, en samlebetegnelse for alle ryggstrengdyr som kom etter niøyene. Men dette trekket har faktisk et eldre opphav.
I likhet med oss trengte de aller første niøyene beskyttelse mot virus og mikroorganismer i miljøet rundt dem. For å hamle opp med dette utviklet de kroker på immuncellene som likner på cellestrukturene som dannes av vårt tillærte immunforsvar. Oppskriftene på disse krokene ble til i forgreiningspunktet til kjevemunner og kjeveløse – altså vår og niøyens siste felles forfar. Etter gruppene skilte lag på livets tre utviklet vårt system seg til nye typer immunceller, mens niøyens immunceller var en videreutvikling av cellene vi så i vår felles forfar. De to tillærte immunforsvarene er derfor ikke like, men kan tenkes på som analoger. Dette kalles konvergent evolusjon, og betyr at denne løsningen var så nyttig at den utviklet seg to ganger! Ettersom niøyene er såkalte levende fossiler (en betegnelse som gis planter og dyr som har forblitt uendret over millioner av år) og er en av få gjenlevende organismer i sin gruppe, fungerer de som en tidsmaskin til vårt immunforsvars opphav.
Fra lam til bevegelig på 20 dager
Niøyer er ikke bare fantastiske fordi de likner på oss. De er fantastiske fordi de får til noe vi ikke er i stand til. For selv om vi deler opprinnelse i ryggrad og tillært immunforsvar, har niøyen en evne vi ikke har. Der en skade på ryggmargen kan være livstruende for oss, kan niøyens ryggmarg klippes i to, og gro sammen igjen. Dette ble grundig studert allerede i 1963, da forskere kuttet ryggmargen til bedøvede niøyelarver for å se hvordan nervesystemet deres kunne regenereres. Fra kuttstedet og nedover ble larvene helt paralysert, og var avhengig av stell fra forskerne for å kunne overleve. Men gradvis som kuttene grodde så de at flere og flere av fiskelarvene kunne svømme igjen, og etter 20 dager var omtrent alle fiskelarvene like bevegelige som før ryggmargen ble kuttet. Dette betyr at en niøye kan gå fra lam til svømmedyktig på mindre enn tre uker.
Evigung slektning
En torsk lever gjerne et helt vanlig fiskeliv. Den starter som et egg langs norskekysten, driver med strømmen mot Barentshavet, der egget klekkes til en fiskelarve. I løpet av sommeren vokser den til en ung voksen, og bruker ett til tre år på å modnes nok til å pares. Når tiden for paring kommer vender den tilbake til gytefeltet der den selv ble klekket, og denne syklusen gjentas årlig i over 25 år. Dette betyr at en hunntorsk kan produsere flere hundre millioner egg i løpet av sin levetid. Dette er svært forskjellig fra livet til den ikke-parasittiske grenen på niøyeslektstreet, nemlig bekkeniøyen.
Når bekkeniøyens egg klekkes, blant elvebunnens rusk og småstein, forblir den en larve i hele tre til syv år. Her leter den blant steinene og filtrerer vannet for småpartikler den kan spise. Hele livet tilbringer den som larve, uten øyne og munn. Dette betyr at ulikt sine artsfrender har bekkeniøyen ingen periode som blodsugende ung voksen. Ironisk nok, når bekkeniøyen vokser opp og endelig utvikler en munn, slutter den å ta til seg mat. Den bare parer seg, og dør. Snakk om å gå triumferende ut av livet!
Hvilke andre hemmeligheter finnes der ute?
Når jeg ser tilbake på mitt første møte med niøyen er jeg glad jeg ikke lot meg avskrekke. For bak deres skumle ytre skjuler det seg evolusjonære hemmeligheter som gir oss innblikk i hvordan mange av menneskets trekk ble til. Tenk på alle de fascinerende dyrene som har blitt oversett til fordel for sine søtere slektninger. Tenk så mange spennende historier som gjemmer seg bak slim eller hoggtenner. En ting vet jeg nå, halvannet år senere – man skal ikke skue niøyen på fiskeskjellene, for skinnet bedrar.
Forfatter: Benedicte Garmann-Johnsen(*1994), Master i biovitenskap, retning økologi og evolusjon, CEES, Institutt for Biovitenskap, UiO
