tekst: Filip Emanuel Søgnen Kaloudis
I og med at den utopiske sosialisten Charles Fourier fyller 250 år i år er det en gyllen anledning til å undersøke det som kan sies å være et moderne forslag til en sosialistisk utopi, nemlig et samfunn uten arbeid. Fourier mente i sin tid at samarbeid var nøkkelen til at et samfunn kunne lykkes og utviklet på bakgrunn av dette teorier om et idealsamfunn som bestod av mindre kommuner der borgerne hadde varierte arbeidsoppgaver og samarbeidet i stor grad. Charles Fourier møtte sterk kritikk fra senere teoretikere som Marx og Engels fordi teoriene hans var fokusert mot utformingen av fremtidens fjerne samfunn og ikke på utfordringer som rammet folket i hans samtid. Det er nok riktig at det er viktigere for ideologer i dag å adressere pandemier, klimakriser og å stabilisere den geopolitiske situasjonen vi nå befinner oss i. Men det betyr ikke at det er uinteressant å undersøke hvordan et idealsamfunn kan se ut.
Hyppige og små forandringer for det bedre er politikkens hverdag, men den kan skape stiavhengighet hvis man ikke har en oppfatning om hva det ønskelige målet er. Det er i denne sammenheng at Charles Fourier og teorier rundt utopier blir relevante og interessante. Disse teoriene blir retningen som også kan bidra til å finne de riktige forandringene – den riktige veien. I Fourier sitt idealsamfunn var arbeid fortsatt til stede, men ble organisert på radikalt annerledes vis for å gjøre det mindre fremmedgjørende. I vår samtid er både teknologi og sosial omfordeling mer fremtredende, noe som gjør at et samfunn uten arbeid kan virke mer realiserbart på lang sikt enn det kanskje gjorde på Fourier sin tid. Hvordan kan et slikt samfunn se ut? Og vil det være fullstendig fritt for utfordringer slik Fourier håpet sin idealstat skulle være?
Å forestille seg et samfunn uten arbeid
Et samfunn uten arbeid er kanskje det mest naive og åpenbare forslaget til et idealsamfunn. I et slikt samfunn kan kunstnere drive med kunst uten å bekymre seg for å lykkes økonomisk. Grunnforskere trenger ikke bekymre seg om forskningen er «matnyttig». Eventyrerne blant oss kan leve et liv som jordomseilere uten å ha en eneste krone i oppsparte midler. All tiden kan dedikeres til selvrealisering, istedenfor å gjøre potensielt ufrivillig og repetitive oppgaver for å overleve. Et slikt samfunn fjerner dermed fremmedgjøringen som følger av arbeid, ved å fjerne arbeid fullstendig. Det kan det spekuleres i om Fourier kan ha avvist et samfunn uten arbeid som en modell for en utopi fordi han levde i en tid hvor det ikke ennå var mulighet for å se for seg hvordan et slikt samfunn helt konkret kunne fungere. De siste 250 årene med sosialisme og teknologiutvikling har hjulpet oss på dette punktet.
Revolusjonen innenfor kunstig intelligens har videre vist at det ikke bare er tradisjonelle manuelle arbeidsplasser som kan bli erstattet.
Det er en lang vei fra dagens automatiserte fabrikker og forslag om seks timers arbeidsdag til et samfunn uten arbeid. Det er like fullt mulig å se for seg at teknologiske nyvinninger – som moderne robotikk, kunstig intelligens og fornybar energi – kombinert med iverksetting av tradisjonelle sosialistiske tiltak, som sterk omfordeling og borgerlønn, til sammen kan resultere i et samfunn uten arbeid. Automatisering av tungindustri er allerede utbredt, og på bakgrunn av dette kan det spekuleres videre i om alle bransjer som krever manuelt arbeid etter hvert vil bli fullautomatisert. Revolusjonen innenfor kunstig intelligens har videre vist at det ikke bare er tradisjonelle manuelle arbeidsplasser som kan bli erstattet. Dersom de banebrytende resultatene fra de siste ti årene er noen indikasjon på hva kunstig intelligens-feltet kan utrette, kan det tenkes at et såpass variert segment som jurister, leger og fotballspeidere alle blir utklasset og erstattet av sofistikerte maskinlæringsalgoritmer på lang sikt. Fornybar energi utgjør ikke en stor del av energimarkedet i dag, men kan være løsningen på den permanente energietterspørselen i verden. Dekkes dette behovet, er vi kommet et godt stykke på vei mot et samfunn hvor det ikke kreves at mennesker må drive med verdiskapning for overlevelse. Sosialistiske prinsipper og tiltak kan sikre at godene av en slik teknologisk utvikling fordeles likt. En måte å gjøre dette på er å redistribuere goder slik at ulikheten blir lav og deretter innføre en borgerlønn som fordeler verdiene som utvinnes av maskiner. Dette sikrer at ulikheten forblir lav. Dermed blir dette teknologidrevne samfunnet ikke en utnyttelsesstat, men en utopikandidat.
Teknologiutvikling er nærmest en forutsetning for at et samfunn uten arbeid er mulig. En sosialistisk agenda kan sannsynliggjøre at et slikt samfunn realiseres. Det gjenstår selvsagt flere utfordringer enn de som løses av teknologiene nevnt over dersom et samfunn uten arbeid virkelig kan oppstå. Poenget er at man kan begynne å se konturene av hvordan et slikt samfunn kan se ut. Et samfunn uten arbeid som en utopi er av disse grunnene blitt mer aktuell. Dette gjør det interessant å undersøke om et slikt samfunn er så utopisk som det later til å være.
Utfordringene ved et samfunn uten arbeid
Én utfordring springer ut fra det endrede levesettet et samfunn uten arbeid impliserer. Et slikt samfunn har mistet en stor felles sannhet: At en må yte for tilværelsen. Betydningen av en slik felles oppfattelse bør ikke undervurderes. Tap av slike sannheter kan få konsekvenser som kanskje kan minne om de det sekulære samfunn en gang fikk oppleve.
Tapet av religion som gjennomsyret staten resulterte nok i fremgang, men også en sterkere individualisering og tap av en felles oppfatning av virkeligheten. Et samfunn uten arbeid vil nok være et mer individualisert samfunn av samme grunn: færre felles anliggender og felles bekymringer. Dermed er det oppstått et mulig paradoks. Kan en utopisk visjon bygget på tradisjonelt sosialistiske tiltak og ideer sammen med en sterk teknologisk utvikling medføre en sterk individualisme og sosial fragmentering, et resultat som ofte assosieres med nyliberalismen?
En annen utfordring for et slikt samfunn er tapet av arbeid som identitetsfaktor. I dag identifiserer folk seg som leger, ingeniører sykepleiere, murere, og lærere. Et yrke er ikke kun et arbeid, men et signal om tilhørighet i en gruppe med tradisjoner og metoder. Det er godt mulig at borgere av et samfunn uten arbeid fortsatt kan tilegne seg kunnskap om et håndverk og praktisere det håndverket med andre likesinnede. Derimot er det vanskelig å bestemme om det finnes et stort nok insentiv til å utføre et håndverk i tråd med en tradisjon hvis konsekvensene er så ubetydelige. Dersom en «ingeniør» bygger en bro som umiddelbart ramler sammen vil det ikke akkurat være behov for en granskningskommisjon som vurderer arbeidet. Det er jo maskinene som bygger de «ekte» broene. Det kan derfor tenkes at det vil være et avvik fra tidligere praksis i profesjonsfagene og til og med i vitenskapene når materiell levestandard ikke står på spill. Dermed vil disse yrkene også miste en stor del av det som gjorde dem til identitetsmarkører: En felles tradisjon og metode. Dersom en vurderer yrker og arbeidsstillinger som ikke er rotfestet i en lang tradisjon blir situasjonen enda verre. En saksbehandlerstilling eller en konsulentstilling er (tilsynelatende) mindre definert enn arbeidet til en elektriker eller en musiker. Disse stillingene følger også (tilsynelatende!) færre tradisjoner, men kan være like mye en del av ens identitet slik de tradisjonelle profesjonsyrkene virker å være for sine praktiserende medlemmer. I løpet av de siste 250 årene (for ikke å snakke om de siste 10!) har vi erfart at identitet betyr mye for folk. Et tap av mindre definerte yrkesutøvelser vil derfor resultere i et behov for nye identitetsmarkører.
Et spørsmål avslutningsvis
Kanskje et samfunn hvor «they hung the jerk that invented work» som Harry McClintock sang det i «Big Rock Candy Mountain», ikke er så fritt og lekent som sangen skal ha det til. Dette samfunnet er i hvert fall foruten to faktorer som spiller en viktig rolle i dagens samfunn. Den ene er fellesbekymringen om å tilegne seg nødvendige materielle goder, den andre er samhørigheten som utøvelsen av et arbeid tilbyr. Spørsmålet som da er verdt å stille seg er om det er mulig å adressere disse utfordringene som kjennetegner denne utopien, eller om vi bør etterstrebe en alternativ visjon av en idealstat. Svaret på dette spørsmålet kan legge føringer på hvordan omfordeling av goder burde skje og hvor stor rolle teknologi bør spille i et samfunn på lang sikt. Og det mener jeg er ideologisk interessant.
Om forfatteren: Filip Emanuel Søgnen Kaloudis (*1996), går på honoursprogrammet med fordypning i filosofi og tar en bachelor i matematikk, UiO
