Skribent: Julie Klausen
Originaltittelen “The Second Place” er mer beskrivende. Jeg-personen i boka skriver et slags langt brev til en ukjent mottaker, “Jeffers”, som utgjør bokens ryggrad. Vi får aldri vite noe mer om bokens utpekte mottaker enn det, noe som setter tonen for en rekke mystiske hendelser og innrømmelser.
M har ved et slumpetreff vært på kunstgalleri i Paris, og sett et verk som har rørt ved henne på en måte som hun ikke visste var mulig. De aller fleste kan nok relatere til slike øyeblikk i møte med kunst, men for vår protagonist er dette en opplevelse som aldri slipper. Hun tar kontakt med kunstneren 15 år etter, og inviterer ham hjem til seg. Og i motsetning til slik det kanskje ville foregått i den virkelige verden, godtar kunstneren invitasjonen. Dette er scenen vi skal se historien til de forskjellige karakterene utfolde seg på. Da kunstneren tar med seg en ung, vakker og dyktig kvinne som vedheng, glir M lenger og lenger unna roen hun hadde håpet å finne i møte med kunstneren. I starten kan det beskrives som et klassisk tilfelle av høye forventninger, men det utvikler seg til noe mer lumsk og farefullt.
M bor i marsken, i et lite hus langt fra allfarvei. Det hører også til et lite anneks, et andre hus på eiendommen. Dette er tilfluktsstedet boktittelen henviser til, men mer enn et sted rommer det også deler av personligheten til M, mer spesifikt de tingene hun skulle ønske hun var. Dette andre stedet (slik tittelen beskriver det på originalspråket), annekset, tar hun godt vare på, de maler og pusser opp og ikke minst verdsetter stedet – men i sitt eget hjem et steinkast unna er hun bare den samme gamle seg. De aller fleste kan kjenne seg igjen i det å være lei av å være seg selv eller av sine omgivelser, men for M er dette mer innviklet i den personen hun er.
Landskap og ytre rom
Hovedkarakteren synes i starten å ha funnet hjemmet sitt i en person og et romantisert marsklandskap som dekkes og avdekkes av tidevannet. Omsluttet av ødemark og jordbruksland, er det ikke noe særlig som peker på et beboelig sted for en kvinne med indre uro. Men det er ikke bare steder at M ikke passer inn i. Det er alle de forskjellige rammene livet byr på – både kjønnsroller, følelser og livsambisjoner. I mange sammenhenger kan leseren få medfølelse for M, mens andre ting virker bisarre. Det kan virke som at hun bryter samfunnsnormer, nesten utelukkende av den grunn at hun ikke helt vet hva hun skal si eller gjøre. I andre situasjoner virker hun låst på bakgrunn av de samme normene, da oftest på bakgrunn av kjønn.
Problemet med å beskrive en karakter på identitetssøken, er at man gjerne trenger et bibliotek av forvirrende eller viktige hendelser som karakteren har gjennomgått. M gjør stadige bemerkelser på andres identitet, men forteller ikke om seg selv på samme måte. For eksempel er antrekkene til karakterene rundt M gjerne beskrevet både subjektivt og objektivt (hva klærne er og hva M tenker på når hun ser dem), mens M går kledd i løse plagg i en blanding av hvitt og sort som sjelden nevnes. Det er usikkert om Cusk vil at leseren skal tolke alle disse fysiske kjennetegnene som en mangel på tilhørighet eller en selvrealiseringsreise. Måten M beskriver karakterene i boken gjør at det virker som alle andre hører til der, mens hun er på feil sted, eller at hun er feil. Hun føler seg stadig utenfor, inne i sitt eget hjem, der andre er gjester.
Så hva er egentlig et tilfluktssted i Cusks forståelse? Teorier om stedsidentitet kan hjelpe oss å forstå hvordan man knytter identitet og følelser til steder, og forskjellige måter å se på konseptet sted på.
Er steder bare steder?
Geografien er en av de retningene man ofte ser etter svar i når det handler om sted. Ideen om en tredelt stedsoppfatning har fått mye oppmerksomhet innen feltet, og bygger opp “sted” som en kombinasjon av det fysiske, det arena-messige og det emosjonelle (Arefi 1999). Disse kalles gjerne location, locale og sense of place.For eksempel så kunne hybelen føles som en fengselscelle under en koronainfeksjon, uten at det rent fysisk er det. På samme måte kan en bygd føles tett sammenknyttet sosialt (som en sosial arena), selv om alle bor med tre kilometer avstand fra hverandre. Dette er fordi vi ikke alltid bruker vårt objektive blikk på fysiske omgivelser i livet vårt. Uavhengig av estetisk sans vil steder kunne gi positive og negative opplevelser rundt det å være menneske, og det å være flere sammen. Noen ganger vil man knytte seg til et sted så mye at man kan kalle det et “hjem”. Det medfører også at alle andre steder vil føles som en versjon av å være borte fra hjemmet. For de som ikke opplever å ha et hjem, eller velger en nomadisk livsstil, kan det være både en befrielse og en byrde. Noen andre teorier går også ut på dette, de refererer ofte til en status som placelessness (Arefi 1999).
Når M blir kastet ut av sin daværende ektemann før bokens handling tar sted, blir hennes forhold til hjemmet som institusjon endret. Fra å være et fysisk sted hun sov om natten, en sosial arena der de oppdro datteren sammen, og en følelse av trygghet, ble hjemmet veltet om til å være et sted hun ikke engang hadde tilgang til. Dette påvirker henne senere også, i og med at hun prøver å lage et tilfluktssted – eller et annet sted – like ved der hun selv bor. Det hun føler på kan godt beskrives som en slags placelessness, og det kan tolkes som at hun prøver å definere sitt eget hjem via det hjemmet ikke er, det andre stedet, istedenfor det hjemmet er.
Hovedkarakteren har også opplevd å alltid “spille kvinne”, og det kommer frem som en dyp ubekvemmelighet med ting som kan gjøre at hun tiltrekker seg oppmerksomhet, som det å spise når hun er sulten, eller å generelt ha grunnleggende fysiske behov.
Problemet med den innviklede personen M er, blir forstørret av at hele handlingen vokser ut av et øyeblikk i et galleri – et øyeblikk som skal ha utløst store endringer og indre uro i vår forteller. Det er jo i hovedsak dette boken vil undersøke, men det virker som det er noe som blir glemt underveis. Selv om vi følger M gjennom hennes egne ord, er ikke innsynet komplett. M skjuler både fortid og følelser for leseren, og vi må dra mange egne konklusjoner. Ikke engang fornavnet blir røpet. I noen sammenhenger vil dette være en god fortellerteknikk, men ettersom boka prøver å forklare tankene M har om livet sitt og det stedet ute i den fysiske og følelsesmessige ødemarka hun har havnet i, er ikke teksten utfyllende nok om de pivotale øyeblikkene hun har etterlatt seg på veien.
Arefi, Mayhar. 1999. “Non‐place and placelessness as narratives of loss: Rethinking the notion of place”. Journal of Urban Design. No. 4, 1999, pp. 179-193. https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/13574809908724445
Cusk, Rachel. 2021. “Et tilfluktssted”. Gyldendal, Oslo.
Julie Klausen (f. 1996) studerer master i bærekraft ved Universitetet i Bergen.
