Skribent: Freia Catana Aasdalen
«Politikk kan ses som en vinklingskonkurranse», sa en gang en foreleser jeg hadde. Hvordan et problem vinkles, er avgjørende for hvordan vi velger å løse det. Den har noe å si for hva vi ser som roten av problemet, og dermed også for hvilke løsninger vi i det hele tatt vurderer og anerkjenner som best. Norske politikere vinkler det for eksempel gjerne som at vi tar på oss rollen som et foregangsland for å løse naturkrisen.
Twitter-brukeren til Klima- og miljøminister Espen Barth Eide fungerer godt som en oppsummering av hans – og regjeringens – innfallsvinkel til Norges naturpolitikk. Han deler stort sett innlegg der han tar rollen som pådriver for ambisiøse avtaler og lovverk. Det gir mening, for der er vi gode. Vi har en grunnlovsfestet rett til et levelig klima, §112, som staten er ansvarlig for å sikre. Vi har et strengt naturvern. Samene har rettigheter som skal sikre at det for eksempel ikke blir bygget vindmøller der de driver reindrift. Vi kan som nordmenn være stolte av naturvernet her til lands – i alle fall det på papiret. Men hva skjer når ordene på papiret skal overføres til virkeligheten?
Vi har mange fine regler i Norge som ivaretar naturen. Problemet er at de ikke blir brukt.
Under Fosen-aksjonene i februar og mars i Oslo intervjuet jeg nestlederen i Natur og Ungdom, Gytis Blaževičius. Han oppsummerte det godt: Vi har mange fine regler i Norge som ivaretar naturen. Problemet er at de ikke blir brukt. Hva hjelper det at samene har rett på verdifulle naturområder om det bygges vindmøller der? Hva hjelper det at Lågendeltaet på Lillehammer har hatt Norges strengeste vern i flere tiår om det kan oppheves når Nye Veier bestemmer seg for å legge E6 gjennom naturreservatet? Ifølge Barth Eide er det bare å bygge et nytt reservat ved Hamar, men både forskere og naturvernere (sannsynligvis også de rødlistede fuglene i reservatet) er oppgitte over kunnskapsløsheten bak et slikt syn på saken. Hva hjelper det at vi har en grunnlov som skal sikre oss og fremtidige generasjoner et levelig klima dersom loven i praksis ikke betyr noe som helst?
Det er enda flere eksempler enn bare Lågendeltaet, skogvern og Fosen-saken på naturproblematikk i Norge. Bare to land i verden tillater gruvedumping på tross av de katastrofale konsekvensene for naturen, og Norge er et av dem. Går du på handletur i nabolandet vårt, Danmark, er butikkene fulle av økologiske varer. Mens 12 % av matvarene i Danmark i 2019 var økologiske, var andelen små 2 % i Norge. Jeg kunne fortsatt oppramsingen, men du forstår sikkert budskapet; vi er heldige med den fine naturen vi har i Norge, men vi tar reelt sett ikke spesielt godt vare på den.
Kampen om vinklingene er ikke like tydelig som en valgkamp, men det kan argumenteres for at den ofte er minst like avgjørende for politiske utfall. Enten om det er snakk om objektive fakta eller «fake news», har det mye å si hvordan en sak presenteres. Vi nordmenn er glade i naturen vår. Vi vil ta vare på den. Og den dominerende vinklingen til regjeringen anerkjenner også at naturkrisen må adresseres. Men den er også en fortelling om at det viktigste er å ha papirene i orden. Den ser ikke viktigheten av enkeltsaker som Lågendelta eller Fosen, til tross for at naturkrisen består av en lang rekke enkeltsaker. Og et narrativ som er blindt for forskeres og aktivisters varselrop om forsvinnende natur, har ikke sjans til å løse de reelle problemene som sårt trenger å bli sett.
